Retten til å forhandle fram ordninger for kompensasjon for eget tøy står både i avtaleverket med KS som arbeidsgiver for de kommunale barnehagene, og tilsvarende for Private Barnehagers Landsforbund. Men Utdanningsnytt har avdekka at i praksis er det store variasjoner. Noen private barnehagekjeder, som f.eks. Norlandia, har avtaler om innkjøp av arbeidstøy. 

Og det skal sies at mange kommuner har fått på plass tilfredsstillende ordninger. Bergen er en av kommunene der de ansatte får utdelt klær, både til uteaktiviteter og aktiviteter inne som kan føre til søl. I tillegg får ansatte 1920 kroner i året som kompensasjon for at det vanlige tøyet deres må vaskes oftere på grunn av jobben. Andre kommuner har ingen slike ordninger, som for eksempel Vardø i Finnmark og Hurdal i Akershus. 

I noen kommuner blir kompensasjon for bruk av eget tøy utbetalt som en del av lønna. Men det er ikke lenger snakk om dekking av faktiske utgifter når minst en tredel av summen forsvinner i skatt.

En del av jobben

Det er ytterst sjelden man ser bygningsarbeidere, renovasjonsarbeidere og ansatte i vann og avløp som bruker sine egne klær uten kompensasjon, i den grad det i det hele tatt skjer lenger. Men det forventes altså i altfor mange av landets barnehager. Hvorfor er det slik? Kan det ha noe med at barnehagene er blant landets mest kvinnedominerte arbeidsplasser? Tradisjonelt, og heldigvis i mye mindre grad enn før, har det vært en oppfatning av at å jobbe i barnehage er i en slags gråsone mellom yrkeslivet og privatsfæren, der de ansatte gjerne ble omtalt som «barnehagetanter» i stedet for mer presise titler med benevnelser som pekte på yrket i stedet for nære slektninger.

Å gjøre en god jobb i barnehage krever at man ofte er tett på barna. De ansatte skal passe på at barn blir inkludert i leken. De skal kommunisere, trøste, mate og stelle. At klærne blir skitne, er en del av denne jobben. Og hvis man da får sine private klær tilgrisa, må arbeidsgiver kompensere for dette. Det er bare rett og rimelig.

Urimelig forskjellsbehandling

Selv om de sentrale avtalene for både private og kommunale barnehager oppfordrer til å framforhandle avtaler om dette lokalt, er det altså fortsatt altfor mange eksempler på at slike ordninger ikke finnes, eller at de langt fra dekker de reelle utgiftene for slitasje på ansattes eget tøy, som mange ser seg nødt til å vaske etter hver arbeidsdag. I særavtalen for arbeidstøy for de kommunale barnehagene åpnes det for behandling tvistenemnd dersom det ikke blir enighet om ordningen lokalt. Dette ser ut til å være en mulighet som arbeidstakerorganisasjonene kunne ha benytta seg mer av.

Det er ingen tvil om at økonomien i mange kommuner er svært trang, blant anna med tanke på at andelen eldre øker kraftig. Stadig flere kommuner har store problemer med å få endene til å møtes. I september i fjor var 23 kommuner på ROBEK-lista over kommuner med så dårlig økonomi at de er underlagt særlig kontroll av staten. I desember i fjor var det 12.

På samme måte som kommunenes økonomi og prioriteringer varierer, avdekker altså sakene i Utdanningsnytt et stort sprik i ordningene for arbeidstøy og kompensasjon i barnehagene. Dette fører til en urimelig forskjellsbehandling mellom barnehageansatte i ulike kommuner. Snørr og sandkassesand har en forbløffende lik konsistens, uansett hvor i landet det klines mot et klesplagg.

Kan rydde opp med lovfesting

I forslaget til nytt partiprogram for Arbeiderpartiet, som skal behandles på landsmøtet neste vår, heter det at partiet vil sikre barnehageansattes rett til å få dekka arbeidstøy. Overfor Utdanningsnytt vil imidlertid programkomiteens leder Tonje Brenna ikke bekrefte at partiet i så fall vil foreslå en lovfesting. Hvordan denne retten skal sikres uten dette, virker temmelig uklart for å si det mildt. For et parti som har opplevd bedre dager for å lykkes med å kommunisere politikken sin, hadde det nok vært en god idé å være mer tydelig på i hvert fall dette punktet. Men uansett må det først vedtas på partiets landsmøte, og deretter er det et stortingsvalg som uansett utfall vil kreve at flere partier slutter seg til en felles ordning for kompensasjon av arbeidstøy.

I dag spriker ordningene altfor mye når det blir opp til partene lokalt. Å sikre en lik rett til arbeidstøy eller gode kompensasjonsordninger bør gjøres ved å fastsette dem i lov eller forskrift. Det vil være ryddig, forutsigbart og rettferdig.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.