Kjære lærere, vi må snakke om meldeplikten
Debatt: Dagens meldeplikt fungerer ikke etter hensikten. Tiden er moden for å diskutere om det er i samfunnets interesse at alle lærere i skole og barnehage har ansvar for å fange opp barn som utsettes for vold i hjemmet.
Avsender av innlegget er anonym av hensyn til tredjepart. Redaksjonen
kjenner hennes identitet.
Den allmenne meldeplikten har gått ut på dato.
Barnet mitt og jeg, som begge var utsatt for psykisk vold fra barnefaren, fikk føle konsekvensene av plikten ikke ble overholdt på kroppen. Barnet mitt viste atferdsvansker allerede i barnehagen, og det ble utallige møter om vanskene. Men ingen tok opp hjemmeforhold, og kanskje var de blendet av at vi foreldre har lang utdanning?
Siden ingen fanget oss opp, eskalerte volden fritt og i 3. klasse ble barnet mitt voldelig på skolen. Det ble satt tiltak for å beskytte ansatte og medelever, men fortsatt spurte ingen om hvordan det egentlig var hjemme hos oss. Først etter bruddet med voldsutøver følte jeg meg trygg nok til å fortelle uoppfordret, og først da sendte skolen bekymringsmelding.
Om de bare hadde meldt bekymring i første klasse, kunne skolen gjort sitt for å hindre at barnet mitt ble voldelig på skolen. Medelevene ville hatt et tryggere skolemiljø, lærerne et bedre arbeidsmiljø og barnet mitt ville sluppet stigmatiseringen det førte til. Volden ville blitt stoppet, både hjemme og på skolen.
Men jeg klandrer ikke lærerne. De hadde jobbet mange år i skolen, var dyktige faglig og tilrettela på mange måter, men de hadde åpenbart ikke den kompetansen som trengtes. Det de gjorde for å hjelpe barnet mitt var og ble bjørnetjenester.
Lærere er ikke gode nok til å oppdage hvilke elever som er utsatt for vold. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser dette klart og tydelig: Ifølge SSB sender alle landets skoler tilsammen i underkant av 3000 meldinger årlig med mistanke om vold, noe som er skremmende lite når man vet at ca 250 000 barn (15 prosent) er utsatt for vold i løpet av oppveksten. Barnehager, helsestasjon/skolehelsetjeneste og PPT sender tilsammen like få meldinger som skolene.
Samtidig leveres det rapport på rapport om svikt i arbeidet for å forebygge, avdekke og stoppe vold i nære relasjoner. Riksrevisjonens knusende rapport om myndighetenes innsats kom i 2022, og nå i 2023 har Nasjonal kompetansesenter om vold og traumatisk stress lagt fram data som viser at omfanget av vold i nære relasjoner ikke går ned.
Allerede i 2003 skrev Kvinnevoldsutvalget at det trengtes nytenking på feltet, men 20 år etter kan vi trygt si at man ikke har kommet særlig langt ut av den grøfta man var i 2003.
Vi trenger en voldsreform, hvor voldsofre og deres behov settes i sentrum, og reformen kan gjerne starte i skolene og barnehagene.
Voldsutsatte barn trenger å oppdages tidlig og de trenger at det brukes ekspertise til oppdraget, ikke alle og enhver som jobber i barnehager og skole.
Før påske sendte regjeringen forslag om ny opplæringslov til Stortinget, og skremmende nok var svært få av de som hadde ment noe om forslaget som hadde vært på høring, som hadde hatt en mening om meldeplikten til ansatte i skolen.
Meldeplikten er åpenbart ikke av interesse for folk som er opptatt av opplæringsloven.
Man vet altså at meldeplikten ikke fungerer godt nok, men få eller ingen tenker ut nye måter å oppdage utsatte barn på, og om det i det hele tatt er rett at alle i skolene og barnehagene skal ha meldeplikt. Avvergeplikt skal selvsagt alle lærere fortsatt ha; den gjelder for øvrig for alle i samfunnet.
Det forundrer meg stort at ansatte i skoler og barnehager ikke protesterer sterkere på å ha fått en plikt de ikke er opplært godt nok til å kunne overholde, og som en del nok skulle ønske de ikke hadde.
De må enten bli eksperter på å oppdage utsatte barn, eller si fra seg ansvaret.
Barneombudet har nylig skrevet et notat om «laget rundt barnet» og etterlyser annen kompetanse inn i skolen, men selv de skriver forsvinnende lite om arbeidet med å oppdage hvilke barn som er utsatt for vold. Kanskje skyldes dette at ikke en eneste brukergruppe eller interesseorganisasjon for voldsutsatte barn og voksne var invitert til å bidra?
Barneombudet, som så mange andre, ser ut til å mene at viktigste er at de utsatte barna skal ha noen de kan fortelle til. For meg er dette å legge et altfor stort ansvar for barna til å komme seg ut av volden selv. Faren er at de voksne venter på at barnet skal fortelle.
Jeg ønsker meg et mer aktivt søk etter de utsatte.
Man vet at ca 10 prosent av barna og ca 10 prosent av foreldrene deres er utsatt for vold, og man kan ikke sitte å vente på at de ber om hjelp selv. Skam og frykt, normalisering og bagatellisering av det man lever i, er noen av årsakene til at ofrene ikke forteller.
I mars i år kom også en ny beregning av hva det koster samfunnet at blant andre lærere ikke fanger opp hvilke av elevene som er utsatt for vold, og prislappen er på 92,7 milliarder, dvs. ca 17 000 kr per person i Norge, hvert eneste år.
Om bare de som har ansvaret for å forebygge og avdekke vold, dvs. kommunene, hadde måttet ta denne regningen, så tror jeg nok sikrere metoder for å oppdage utsatte barn i skoler og barnehager hadde vært utviklet for lengst, for eksempel det å bruke egne spesialister.
Folk jeg snakker med sier det blir for dyrt å ansette spesialister til å oppdage utsatte barn i skoler og barnehager, men jeg forstår ikke at vi har råd til å la være.
Man kan se for seg at f.eks. brukte en liten andel av de beregnede kostnadene på avdekking, i skolen. Si at man bare bruker halvparten per person, dvs. 8500 kr, og bare på barn i skolen og deres foreldre. Da blir beløpet 8500 kr per person per år, og om man ser for seg å bruke dette beløpet for en barneskole med 420 elever, så blir summen 8500 x 3 x 420 kr = 10,7 millioner kr. For dette beløpet kan skolen ansette 14 personer (med lønn tilsvarende lærere), dvs. to personer på hver trinn. Disse personene skal ha som eneste oppgave å være tilstede blant elevene på sitt trinn, bli kjent med elevene og være i stand til å fange opp ikke bare elever som er utsatt for vold (eller annen omsorgssvikt), men også elever med andre vansker som lærere i dag har liten eller varierende mulighet til å fange opp tidlig (mobbing, psykisk uhelse, spiseforstyrrelser, skolevegring etc.).
Disse spesialistene skal ha meldeplikt til barnevernet når det er grunn til å mistenke vold/omsorgssvikt, og så kan lærerne på skolen slippe det ansvaret. Da blir meldingene til barnevernet mer treffsikre og det blir også en nedgang i antall meldinger som ikke skulle vært sendt.
Kommunene vil nok raskt si at de ikke har råd til å bruke et slikt beløp på avdekking av vold i skolen og barnehagen, men samfunnet har ikke råd til å la være.
Fødselstallene går ned og samfunnet har ikke lengre råd til at en betydelig andel av befolkningen får liv og helse ødelagt av vold som det offentlige ikke fanger opp.
Det er på høy tid at lærerne tar reelt ansvar for utsatte barn, eller sier fra seg ansvaret.
