Avsender av innlegget er anonym av hensyn til tredjepart. Redaksjonen
kjenner hennes identitet.
Den allmenne meldeplikten har gått ut på dato.
Barnet mitt og jeg, som begge var utsatt for psykisk vold
fra barnefaren, fikk føle konsekvensene av plikten ikke ble overholdt på
kroppen. Barnet mitt viste atferdsvansker allerede i barnehagen, og det ble
utallige møter om vanskene. Men ingen tok
opp hjemmeforhold, og kanskje var de blendet av at vi foreldre har lang
utdanning?
Siden ingen fanget oss opp, eskalerte volden fritt og i 3. klasse
ble barnet mitt voldelig på skolen. Det ble satt tiltak for å beskytte ansatte
og medelever, men fortsatt spurte ingen om hvordan det egentlig var hjemme hos
oss. Først etter bruddet med voldsutøver følte jeg meg trygg nok til å fortelle
uoppfordret, og først da sendte skolen bekymringsmelding.
Om de bare hadde meldt bekymring i første klasse, kunne
skolen gjort sitt for å hindre at barnet mitt ble voldelig på skolen. Medelevene
ville hatt et tryggere skolemiljø, lærerne et bedre arbeidsmiljø og barnet mitt ville sluppet stigmatiseringen det førte til. Volden ville blitt stoppet, både hjemme og på skolen.
Men jeg klandrer ikke lærerne. De hadde jobbet mange år i
skolen, var dyktige faglig og tilrettela på mange måter, men de hadde åpenbart
ikke den kompetansen som trengtes. Det de gjorde for å hjelpe barnet mitt var og
ble bjørnetjenester.
Lærere er ikke gode nok til å oppdage hvilke elever som er
utsatt for vold. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser dette klart og
tydelig: Ifølge SSB sender alle landets skoler tilsammen i underkant av 3000 meldinger årlig med
mistanke om vold, noe som er skremmende lite når man vet at ca
250 000 barn (15 prosent) er utsatt for vold i løpet av oppveksten.
Barnehager, helsestasjon/skolehelsetjeneste og PPT sender tilsammen like få meldinger
som skolene.
Samtidig leveres det rapport
på rapport
om svikt i arbeidet for å forebygge, avdekke og stoppe vold i nære relasjoner. Riksrevisjonens
knusende rapport om myndighetenes innsats kom i 2022, og nå i 2023 har Nasjonal
kompetansesenter om vold og traumatisk stress lagt fram data som viser at omfanget
av vold i nære relasjoner ikke går ned.
Allerede i 2003 skrev Kvinnevoldsutvalget at det
trengtes nytenking på feltet, men 20 år etter kan vi trygt si at man ikke
har kommet særlig langt ut av den grøfta man var i 2003.
Vi trenger en voldsreform, hvor voldsofre og deres behov
settes i sentrum, og reformen kan gjerne starte i skolene og barnehagene.
Voldsutsatte barn trenger å oppdages tidlig og de trenger at
det brukes ekspertise til oppdraget, ikke alle og enhver som jobber i
barnehager og skole.
Før påske sendte regjeringen forslag
om ny opplæringslov til Stortinget, og skremmende nok var svært få av de
som hadde ment noe om forslaget som hadde vært på høring, som hadde hatt en
mening om meldeplikten til ansatte i skolen.
Meldeplikten er åpenbart ikke av interesse for folk som er
opptatt av opplæringsloven.
Man vet altså at meldeplikten ikke fungerer godt nok, men få
eller ingen tenker ut nye måter å oppdage utsatte barn på, og om det i det hele
tatt er rett at alle i skolene og barnehagene skal ha meldeplikt. Avvergeplikt skal selvsagt alle lærere
fortsatt ha; den gjelder for øvrig for alle i samfunnet.
Det forundrer meg stort at ansatte i skoler og barnehager
ikke protesterer sterkere på å ha fått en plikt de ikke er opplært godt nok til
å kunne overholde, og som en del nok skulle ønske de ikke hadde.
De må enten bli eksperter på å oppdage utsatte barn, eller
si fra seg ansvaret.
Barneombudet
har nylig skrevet et notat om «laget rundt barnet» og etterlyser annen
kompetanse inn i skolen, men selv de skriver forsvinnende lite om arbeidet med
å oppdage hvilke barn som er utsatt for vold. Kanskje skyldes dette at ikke en
eneste brukergruppe eller interesseorganisasjon for voldsutsatte barn og voksne
var invitert til å bidra?
Barneombudet, som så mange andre, ser ut til å mene at viktigste
er at de utsatte barna skal ha noen de kan fortelle til. For meg er dette å
legge et altfor stort ansvar for barna til å komme seg ut av volden selv. Faren
er at de voksne venter på at barnet skal fortelle.
Jeg ønsker meg et mer aktivt søk etter de utsatte.
Man vet at ca
10 prosent av barna og ca 10 prosent av foreldrene deres er utsatt for
vold, og man kan ikke sitte å vente på at de ber om hjelp selv. Skam og frykt,
normalisering og bagatellisering av det man lever i, er noen av årsakene til at
ofrene ikke forteller.
I mars i år kom også en ny
beregning av hva det koster samfunnet at blant andre lærere ikke fanger opp
hvilke av elevene som er utsatt for vold, og prislappen er på 92,7 milliarder,
dvs. ca 17 000 kr per person i Norge, hvert eneste år.
Om bare de som har ansvaret for å forebygge og avdekke vold,
dvs. kommunene, hadde måttet ta denne regningen, så tror jeg nok sikrere
metoder for å oppdage utsatte barn i skoler og barnehager hadde vært utviklet
for lengst, for eksempel det å bruke egne spesialister.
Folk jeg snakker med sier det blir for dyrt å ansette
spesialister til å oppdage utsatte barn i skoler og barnehager, men jeg forstår
ikke at vi har råd til å la være.
Man kan se for seg at f.eks. brukte en liten andel av de
beregnede kostnadene på avdekking, i skolen. Si at man bare bruker halvparten
per person, dvs. 8500 kr, og bare på barn i skolen og deres foreldre. Da blir
beløpet 8500 kr per person per år, og om man ser for seg å bruke dette beløpet
for en barneskole med 420 elever, så blir summen 8500 x 3 x 420 kr = 10,7
millioner kr. For dette beløpet kan skolen ansette 14 personer (med lønn
tilsvarende lærere), dvs. to personer på hver trinn. Disse personene skal ha
som eneste oppgave å være tilstede blant elevene på sitt trinn, bli kjent med
elevene og være i stand til å fange opp ikke bare elever som er utsatt for vold
(eller annen omsorgssvikt), men også elever med andre vansker som lærere i dag
har liten eller varierende mulighet til å fange opp tidlig (mobbing, psykisk
uhelse, spiseforstyrrelser, skolevegring etc.).
Disse spesialistene skal ha meldeplikt til barnevernet når
det er grunn til å mistenke vold/omsorgssvikt, og så kan lærerne på skolen
slippe det ansvaret. Da blir meldingene til barnevernet mer treffsikre og det
blir også en nedgang i antall meldinger som ikke skulle vært sendt.
Kommunene vil nok raskt si at de ikke har råd til å bruke et
slikt beløp på avdekking av vold i skolen og barnehagen, men samfunnet har ikke
råd til å la være.
Fødselstallene går ned og samfunnet har ikke lengre råd til
at en betydelig andel av befolkningen får liv og helse ødelagt av vold som det
offentlige ikke fanger opp.
Det er på høy tid at lærerne tar reelt ansvar for utsatte
barn, eller sier fra seg ansvaret.
