Taperne i lærerstreiken er ikke en av partene, men elevene

Vi har for noen måneder siden sett en tremåneders lærerstreik forårsaket av en lønnskonflikt mellom KS og Unio bli avsluttet. Taperne i denne streiken er ikke, sett med mine øyne, en av de streikende partene, men de elevene som er blitt ranet for mulighet for opplæring og utdanning i denne perioden. Dette kaller vi demokratiske retter.

Skal en uskyldig tredjepart «straffes» for at et samfunn heier på konkurranse om godene? Er dette veien å gå som virkemiddel for utvikling og synliggjøring av demokratiske holdninger? Det var høyst relevant da samfunnet vårt var preget av fattigdom og arbeidsløshet. Arbeiderne godtok nesten hva som helst av lønn, om de i det hele tatt fikk arbeid, for å skaffe penger til mat for en stor familie.

Dagens situasjon er en helt annen. Er det ikke på tide å utvikle gamle og antagelig utdaterte «demokratiske holdninger»? Nå har forhandlingspartene sittet sammen i tre måneder uten å bli enige. De sier de er blitt enige om mye, men at vesentlige ting gjenstår. Tvungen lønnsnemnd gjorde slutt på streiken og dermed slutt på «straffen» for de uskyldige. Partene hevder at tvungen lønnsnemnd bare skyver problemet(ne) foran seg og at det vil føre til ny streik ved neste lønnsoppgjør.

Det er flere måneder til neste lønnsoppgjør. Partene skulle nå være rimelig godt kjent med motsetningene og burde greie å finne fram til gode løsninger på dem uten å gripe til «straff» av uskyldig tredjepart? Dersom de ikke greier det, bør vi kanskje stille spørsmål om vi har valgt de rette folkene til å representere demokratiet. Det er tross alt befolkningen som helhet de jobber for, folkets rettigheter som er gitt dem gjennom demokratiske prosesser.

Hvorfor dette skuespillet?

Demokratiet har gitt oss vanlige folk mange muligheter, rett til utdanning blant annet. Denne retten er så sterk at foreldre som ikke vil la sine barn gå på skolen, blir straffet, i verste fall ved dom. Er det slik at denne lovpålagte retten kan bli satt ut av kraft av fagforeninger og lønnsforhandlinger? Hvorfor dette skuespillet hvert andre år? Er det fordi politikere sentralt ikke vil ta ansvar for viktige felles goder som utdanning, helse, politi, sosialomsorg, forsvar, industri og offentlig administrasjon? Tvert imot skal distriktene selv forvalte det meste av dette og konkurrere om midler fra det offentlige.

Ser vi på lønnsutviklingen til de nevnte yrkesgruppene, ser vi at lærerne har ei av de lengste utdanningene og den desidert dårligste lønnsutviklingen. Er det da slik at den jobben lærerne gjør og som alle sier er veldig viktig, ikke har verdi når det gjelder lønn? Hvilke signaler sender myndighetene til den oppvoksende slekt?

For inneværende år ser vi at antall søkere til lærerutdanning er for lavt i forhold til et framtidig behov for lærere. Alle uttrykker at skolen er kjempeviktig for barns utvikling mot «gagns menneske», som det en gang het i de offentlige læreplanene. Disse barna skal om bare få år overta viktige roller på alle nivå i det sosialdemokratiske systemet vårt. Men hva har de lært fra den uformelle læringsarenaen? Lærdommen er klart mangslungen, alt fra juksere som gjør suksess, til gode demokratiske rollemodeller. Hvordan bidrar massemedia til denne lærdommen? Hvem får mest oppmerksomhet?

Les også: – Lærernes system for å forhandle lønn fungerer ikke

Nils Arne Eggen greide ved å utvikle en delingskultur i et fotballag, bestående stort sett av lokale gutter, til et av Europas beste klubblag. Han la vekt på samarbeid i laget, men også på individuelle prestasjoner og deres betydning, men det viktigste var samarbeidet. «Vi skal spell kvarander god» var en viktig læresetning. Alle var viktige, alle fikk oppmerksomhet. Han greide å spre en «vi-kultur» i laget. Ikke alle skåret mål, men alle sine bidrag var viktige for at det ble mål, og alle ble verdsatt.

Det er lett å ha sympati for lærernes krav når en ser hvordan «demokratiet» belønner ledere. Enkelte ledere har mer enn ti ganger en lærerlønning. Er denne lederen så mye mer verd enn «laget»?

Kanskje er det viktig å se alle slik at alle på laget føler seg verdsatt og motivert til å gjøre en helhjertet innsats? Edvard Befring sa en gang til en student da han hadde sett på noe studenten hadde skrevet: «Det der var bra, men ingen ting er så bra at det ikke kan bli bedre», og så satte de i gang med å lete etter forbedringspotensialet for produktet.

Lykke til med å lete etter nye metoder for «lønnsforhandlinger», eller kanskje vi skal starte med å se på de folkevalgtes politikk som ligger bak disse forhandlingene?

Med ønske om en god jul fra en pensjonist, utgått på dato.