Fra helleristninger til digitale penner – hva er mest hensiktsmessig?

I et innlegg på Dagsavisen.no (21.2.2022) skriver Erlend H. Markussen om bruk av digitale verktøy i skolen. Undertegnende har selv bidratt i denne debatten tidligere.

Markussen viser blant annet til debatten på P2, hvor flere av de samme argumentene, både for og imot, nok en gang blir nevnt.

Er disse argumentene viktige? Ja, men forslitte. Digitale verktøy har vært en del av den didaktiske verktøykassen i mange år allerede. I innlegget på Utdanningsnytt.no skriver jeg at det å gruppere verktøyene i en analog og en digital kasse; det blir bare å skape unødig styr. Lærere som elever må ha en fyldig verktøykasse hvor man kan velge de verktøy som man anser som riktige for en oppgave. Hovedpoenget her, slik også Markussen poengterer, er at det ikke er så avgjørende om man har det ene eller andre digitale verktøyet, men at både lærere og elever vet hvordan, og hvorfor, man skal bruke dem.

I møte med elever kan man ofte møte utsagn som «Jeg vet hvordan jeg bruker en iPad». Ofte basert på egen hjemmebruk: gaming, YouTube eller lignende. Det de riktignok har bedre og bedre kompetanse i, er å jobbe med lyd og bilde. Skolens jobb er da, slik Markussen poengterer, å bruke dette i arbeidet med kompetansemålene.

Les også: Med begge hendene på rattet i den moderne skolen

Jeg er enig i mye av det Markussen skriver, men jeg reagerer primært på to ting. En ting er den noe friske tittelen på innlegget, men jeg synes det blir feil å kalle det for «den digitale skolen». Jeg forstår poenget til Markussen, og det er i bunn og grunn bare et spørsmål om semantikk. Vi har lenge visst at dette handler om implementering; altså hvordan og hvorfor. Jeg synes likevel det gagner både debatten og norsk skole å tenke mer helhetlig.

Det andre jeg reagerer på, er avslutningen: «En viktig start vil være å gjøre digitale penner til normalen i norsk skole». Markussen viser blant annet til forskning fra NTNU. Likevel; når mye av debatten allerede peker mot det å redusere skjermbruk – blir det da «riktig» å digitalisere håndskriften i tillegg? Alle forskningsfunn til tross.

Bruk av skjerm har vært en del av norsk skole siden Trond Viggo Torgersen fortalte alle om kroppen. Forskjellen nå er hvordan skjermen brukes. Kompetansemålene sier at elevene i stadig større grad skal produsere. Her ligger både utfordringen og mulighetene for skolen; hvordan ta i bruk den kompetansen elevene allerede har.

Markussen viser særlig til hvor nyttig bruk av digital penn hadde vært ved eksamen. Samtidig – argumentet for bruk av digitale verktøy er ofte at de gir et større arsenal av måter å uttrykke seg på, og jeg ser ikke helt hvordan bruk av den digitale pennen gjør dette sammenlignet med papir og blyant. Jeg synes heller den drar paralleller på diskusjonen digital eller trykket lærebok.

Hva gjelder nasjonale retningslinjer, som Markussen ønsker som en løsning; slik jeg ser det er grunnen til at dette er ønskelig, er for bedre å kunne besvare «hvorfor» og «hvordan»- spørsmålene. Mye av svaret på «hvorfor» finner man allerede i de nye læreplanene, som tydelig beskriver den kompetansen elevene skal tilegne seg gjennom sine år i grunnskolen.

Digitale ferdigheter har blitt en del av de grunnleggende ferdighetene som elevene skal tilegne seg. Svaret på «hvordan» opplever jeg også at majoriteten av skolene her til lands i stadig større grad begynner å lande: kompetanseheving, tydeliggjøring av egne, interne planer og valg av verktøy.

Det er selvfølgelig lett å sitte her i Oslo-boblen og si dette, men jeg har tidligere jobbet som digital kursholder og i den anledning fått reist mye rundt og besøkt skoler. Jeg fikk da et innblikk i det arbeidet som gjøres rundt om. Både av teknologioptimister som Markussen og meg selv, men også av kommune- og skoleledelser rundt om.

Nasjonale retningslinjer kan fort bety mer politisk håndverk i skolen, og det er og blir allerede en fin balansegang.