«Nå drøfter og planlegger lærere «i det ganske land» hvordan og hvor mye de skal berøre Ukraina-konflikten i opplæringen»
Hvor detaljerte og faste kan årsplaner være dersom det også skal være rom for aktuelle hendelser?
Vladimir Putin oppfører seg som bølla i skolegården. Han går løs på den ensomme og usikre eleven som ikke er med i noen gjeng. Og hva gjør de andre elevene? Jo, de står rundt og ser på slosskampen mens de kjefter på bølla Putin og oppfordrer ham til å stoppe. Og de sier at de ikke vil være venner med Putin hvis han fortsetter å sloss.
I skolegården (og ellers på skolen) finnes det voksne som griper inn når elever plager hverandre – i allefall hvis de voksne oppfatter hva som skjer. I den virkelige verden er det dessverre de voksne som er bøllene.
Les også: Utdanningsforbundet: Folket og våre kollegaer i Ukraina skal vite at vi støtter dem
For mange av oss har Russlands angrep på Ukraina, kommet nokså brått. Jeg tror det også gjelder for mange lærere. I juni 2021 var det få (om noen) som visste at Russland ville invadere Ukraina 9 måneder senere.
Derfor drøfter og planlegger nå lærere «i det ganske land» hvordan og hvor mye de skal berøre Ukraina-konflikten i opplæringen.
Skolen må berøre aktuelle hendelser
Forskere (Bransford m. fl., 2000) har pekt på at elevene må oppleve at det de (altså elevene) er opptatt av, blir berørt på skolen. Eller sagt på en annen måte: elevene må (i allefall av og til) oppleve at det de arbeider med på skolen, berører deres virkelighet. Brandsford m. fl. peker på at skolen må være et «learning environment».
Jeg antar at også unge mennesker (ofte kalt elever) er opptatt av det som skjer i Ukraina disse dagene, og spørsmålet for lærere bli da: Hvor mye og hvordan skal vi berøre Ukraina-konflikten i opplæringen? Det finnes (som vanlig) flere mulige svar på dette spørsmålet, og (som ofte) er det ikke åpenbart hva som er det beste svaret.
Lærere kan ha ulik tilnærminger
Noen lærere kan tenke: «Ukraina-konflikten er samfunnsfag. Jeg underviser i norsk/engelsk/musikk/kroppsøving (eller et annet fag) og bruker ikke tid på dette.»
Litt sørgelig svar, spør du meg.
La elevene lese om konflikten i ulike norske eller engelskspråklige aviser, så blir plutselig konflikten også aktuell for norsk- og engelskfaget. Snakk i det minste med lærere i andre fag og bli enige om hvordan dere samlet berører krigen. For elevene er ikke det viktigste hva som står på timeplanen den tiden de skal arbeide med denne krigen, men hvor opplyste de blir av all opplæringen.
Noen lærere kan tenke: «Det er en påkjenning for elevene å bli eksponert for krig og død, så vi berører ikke dette.»
Mitt svar vil være: Var det noen som sa livsmestring og snakket om på gjøre elevene robuste?
Hva og hvor mye elevene skal bli eksponert for må selvsagt tilpasses deres alder og modenhet, men jeg tror ikke vi skal unngå å berøre vanskelige temaer i opplæringen. Som rektor ble jeg noen ganger kontaktet av mødre til elever på skolen som synes vi tok opp for konfliktfylte og vanskelige temaer. Som mødrene sa: elevene var tross alt bare 13 år. Til sammenligning: Fra min svigerfar var 14 år, jobbet han hver sommer, fra april til september, som gårdsgutt på fremmede gårder – langt hjemmefra.
Noen lærere kan tenke: «Vi har ikke planlagt å jobbe med internasjonale konflikter eller demokrati og medborgerskap nå. Det skal vi gjøre i april.»
Og dette er egentlig poenget mitt i denne teksten: Hvordan kan lærere lage gode planer for opplæringen og samtidig beholde muligheten til å justere undervisningen når det skjer alvorlige hendelser i verden?
Improvisasjon krever forberedelse
Jeg har skrevet om dette tidligere, og har sammenlignet undervisningsplanlegging med å bygge lego. Når du bygger for første gang, følger du oppskriften. Men erfarne legobyggere frigjør seg fra oppskriften. De kan følge den, men kan også gjøre justeringer og utvidelser. De vet hvilke klosser de har og har et indre bilde av hva de skal bygge. Men det de er i stand til å justere byggverket etter hvert.
Jeg håper og tror at norske lærere også er i stand til å justere det byggverket som heter «hjelp til å utvikle kompetanse». (Det er jo det lærere egentlig gjør). Denne uka har det dukket opp en diger «legokloss» som på en eller annen måte må puttes inn i dette byggverket. Det lærere gjør nå, kalles improvisasjon. Det er både viktig, krevende og morsomt.
Men for å kunne improvisere må man være ekstremt godt forberedt. Nok en gang kan jazz-musikken (som står mitt hjerte nær,) illustrere dette. De som tror at jazzmusikk bare består i at musikere «finner på» noe å spille uten at de har planlagt musikken, tar feil. Jazzmusikere er vanligvis svært godt forberedt, og mange av dem har spilt i ulike sjangre. (Saksofonisten Joshua Redman anbefaler for eksempel alle gryende jazz-musikere å spille mye klassisk musikk).
For å improvisere må du ha en god plan som du kan avvike fra hvis det blir nødvendig. Jeg håper derfor at norske lærere kjenner læreplanverket godt, både sine egne fag, men også andre skolefag. Jeg håper at de har en klar plan for hva de skal arbeide med av faglig innhold dette året, men jeg håper også at de har tenkt igjennom hvilke kompetanser elevene skal trene på. Disse ukene kan de trene på disse kompetansene gjennom å arbeide med krigen i Ukraina.
Og hvis lærere ønsker å trekke inn dagsaktuelle saker, er det en fordel at de nasjonale læreplanene ikke bestemmer hvilket innhold elevene skal arbeide med. Hvis fagfolk i Norge i 2018 og 2019 skulle bestemt hvilke kriger og konflikter norske elever skal arbeide med, ville ingen skrevet Ukraina-krigen inn i læreplanene. Og dersom lærere på den enkelte skole har laget spesifiserte og faste planer for dette skoleåret (og dermed gjort en lukket innramming av det faglige innholdet), må de kanskje kaste om på disse planene dersom de skal ta opp en dagsaktuell hendelse som invasjonen av Ukraina.
Noen aktuelle kompetansemål
Hvis du som lærer ønsker å ha oppmerksomhet mot kompetansemål i alle stadier av din undervisningsplanlegging (selv om kompetansemålene er mål og grunnlag for vurdering og ikke et uttrykk for hele opplæringen), finnes det mange kompetansemål elevene kan trene på ved arbeide med nettopp denne konflikten. Jeg nevner i fleng:
- vurdere på hvilke måter ulike kilder gir informasjon om et samfunnsfaglig tema (samf. fag etter 10. trinn)
- gjøre rede for årsaker til og konsekvenser av sentrale historiske og nåtidige konflikter og reflektere over om endringer av noen forutsetninger kunne ha hindret konfliktene (samf. fag etter 10. trinn)
- utforske og presentere dagsaktuelle tema eller debatter ved å bruke samfunnsfaglege metodar, kjelder og digitale ressursar, og argumentere for sine eigne og andre sine meiningar og verdiar (samf. kunnskap vg1/vg2)
- utforske korleis interesser og ideologisk ståstad påverkar våre argument og val av kjelder, og reflektere over korleis det gir seg utslag i forskjellige meiningar (samf. kunnskap vg1/vg2)
- analysere hvordan identitet og stedstilhørighet kommuniseres i arkitektur, klestradisjoner, kunst eller gjenstander, og integrere kulturelle referanser i eget skapende arbeid (kunst og håndverk etter 10. trinn)
- analysere uttrykksformer i sammensatte tekster i ulike medier og vurdere samspillet mellom dem (norsk, vg3 SF)
- utforske etiske ideer fra sentrale skikkelser i filosofihistorien og anvende ideene til å drøfte aktuelle etiske spørsmål (KRLE etter 10. trinn)
- utforske andres perspektiv og håndtere uenighet og meningsbrytning (KRLE etter 10. trinn)
- reflektere over eksistensielle spørsmål knyttet til det å vokse opp og leve i et mangfoldig og globalt samfunn (KRLE etter 10. trinn)
- identifisere og drøfte etiske problemstillinger knyttet til ulike former for kommunikasjon (KRLE etter 10. trinn)
Jeg ønsker norske lærere lykke til i arbeidet med å trekke Russlands invasjon av Ukraina inn i opplæringen. Jeg er sikker på at det skjer.
Dette innlegget ble først publisert på Bjørn Bolstads blogg: En (forhenværende) rektors bekjennelser.
