Lektorlagets hofteskudd om eksamen gir skivebom

Det er billig retorikk å kalle det man vil til livs for et SV-produkt, for så å regne med å høste sympati for standpunktet sitt fra den store majoritet som ikke stemmer på dette partiet. Sist ute er Jon Olav Lindbekk fra Lektorlaget, som vil legge hele ansvaret på SV for å skiple ved status for eksamen, i og med at de i budsjettforhandlingene har fått gjennom et krav om at det skal prøves ut alternative eksamensformer.

Det er ikke sånn at det bare er SV som stiller spørsmål ved om eksamensformen vi har hatt siden utdanningens morgen, skal være en dagsprøve i enerom herfra til evigheten. Arbeiderpartiet har åpnet for å utfordre dagens praksis, lenge før SV fikk gjennom sin sak i budsjettet. Fremtidens AP-politikere i AUF har også satt spørsmålstegn ved om vi skal ha eksamen i det hele tatt.

Vi har også hatt en bredt sammensatt offentlig utnevnt eksamensgruppe som kom med mange seriøse forslag til alternativer, og vi kan se på andre lands erfaringer for å innse at det finnes alternativer.

Vi har forskere i vurdering og retorikk som stiller velbegrunnede spørsmål til dagens situasjon, som professor Tony Burner og professor Kjell Lars Berge. I et innlegg i Khrono viser de blant annet til forsking av CEMO (Senter for pedagogiske målinger), når de skriver at «vurderingssystemet er modent for store endringer, og for en reform der læring vektlegges, og ikke sortering basert på vurderingsfaglig usikre prøver». Når de som jobber fulltid med prøvers validitet og reliabilitet roper varsko og advarer oss mot skråsikkerhet ved dagens modell, bør vi ta det alvorlig.

Når det gjelder lærernes holdninger til eksamen, er det lett å bli anekdotisk ut fra det inntrykket man får i eget kollegium. Vi har imidlertid ikke undersøkelser eller statistikk som dokumenterer hva slags holdninger lærere har til eksamen.

I sitt innlegg på Utdanningsnytt.no, «SV gjør klassebakgrunn til en avgjørende faktor», ramser Lektorlagets Jon Olav Lindbekk opp en rekke antatte holdninger mot eksamen, men når dette bare er generelle vendinger som er lagt i munnen til Gud vet hvem, står kildebruken til stryk. Når det gjelder noe så viktig som eksamen, bør man være etterrettelig og gi konkrete eksempler i stedet for oppdiktede spissformulerte holdninger som noen angivelig skal ha.

Lindbekks mest uttalte forsvar for dagens eksamensform at den er mer rettferdig og sosialt utjevnende enn for eksempel en mappeeksamen. De med ressurssterke hjem vil følgelig få mye mer hjelp hjemme enn andre. Nå er det jo ikke sånn at vi er supergode på sosial utjevning som det er, og elevene er jo ganske så sortert etter sosiale strata lenge før eksamensdagen. At dagseksamen da skal komme som en overdommer og utligne det vi ikke har fått til før, har jeg aldri sett eksempler på. Den korrelasjonen vi har mellom standpunkt og sosial bakgrunn, er som regel ganske lik korrelasjonen mellom eksamenskarakteren og sosial bakgrunn. De som har gjort det bra før eksamen, gjør det også godt på eksamen.

Lindbekk nevner mappeeksamen som en av eksamensformene han mener står til stryk. En mappeeksamen har mange feilkilder, men kanskje det er lurt å granske disse feilkildene og se om man kan luke dem bort i en sånn grad at det blir mer forsvarlig. I høyere utdanning brukes jo en rekke andre summative vurderinger enn bare skriftlig eksamen; hjemmeeksamen, semesteroppgave, gruppeeksamener og audiovisuelle eksamener, der man leverer inn video.

Jeg gjennomførte min første hjemmeeksamen høsten 1998, og det var virkelig en ny verden etter den forutsigbare og uinspirerende testkulturen jeg var oppfostret med på videregående. Her måtte jeg jo organisere og strukturere tankene mine, med en viss mulighet til kreativitet innenfor akademiske spilleregler. Det var noe helt annet enn å svette blod på en heldagsprøve, og jeg opplevde vurderingen til å være helt i samsvar med nivået mitt, litt over midten på treet.

Det er mange muligheter til å styrke sikkerheten i en ny eksamensvariant. En eksamen man har arbeidet med hjemme, er jo vanlig å følge opp med en muntlig eksamen, der det ikke er vanskelig å avsløre hvorvidt det er eleven/studentens eget arbeid om man begynner å pirke litt i materien. Jeg har opplevd både å snakke meg opp og ned i karakter når jeg selv har gjennomført denne typen eksamen, og har i alle tilfellene opplevd justeringene som rettferdige, både der jeg ble tatt med buksene nede, og der jeg virkelig hadde jobbet. Jeg tror det er mange ting som taler for at det talte ord må få større betydning i vurderingssituasjoner.

De siste ukenes oppslag om kunstig intelligens, chatboter og nettstedet smodin, som aggregerer sammenhengende og reflekterende tekster bare basert på en overskrift, er en langt større trussel mot skriftpraksisen enn om vi gjør noe med skriftlig eksamen. Det er virkelig skremmende. Fristelsen til å ta snarveier utfordres når mulighetene blir flere, og vi kan selvfølgelig ikke ha en ny eksamensform som gir flere muligheter for juks. Det er individets kompetanse vi vil vurdere, ikke kunstig intelligens eller innsikten til lærermammaen eller -pappaen.

Les også: Kommer det egentlig til å skje noe med eksamen?

Kanskje både skriftlig eksamen og enhver skrivehandling er under digitalt angrep og åpent for juks og muligheten til snarveier. Det er en rekke trusler som bør adresseres for skriveopplæringen, slik at vi får både en trygg og god opplæring og vurdering, som henger sammen med læreplanen.

Kanskje det er mulig å få til en informert og god samtale om dette, men da kan både SV og stråmenn gjerne holdes utenfor. Flere lærere og flere forskere må på banen, og politikerne må gi rom og midler til en forsvarlig utprøving av noe annet enn det vi alltid har drevet med. Vi bør ikke springe langt ut på isen uten av vi vet at den bærer, men det er på høy tid å ta et steg eller to.