Influenser Ingeborg Senneset har hatt dårlig samvittighet for at hun ikke var snill nok i barnehagen
De ansatte hadde et stikk motsatt inntrykk av henne.
Publisert
Sist oppdatert
– Jeg vokste opp i Flå, tre mil sør for Trondheim, og mamma pendlet til jobb. Jeg gikk i Tambartun barnehage, i Melhus kommune, det året jeg var fem. Før dette var jeg hos dagmamma, sier Ingeborg Senneset (33). Hun er influenser, journalist i Aftenposten og en aktiv samfunnsdebattant. Nå er hun aktuell med en sakprosabok – en overlevelsesbok fra A til Å for barn og ungdom som de kan bruke inn i overgangen til voksenalderen.
– De eneste gangene jeg likte salami
Siden moren pendlet seks mil hver dag, gikk Ingeborg i barnehagen fra de åpnet til de stengte.
– Jeg likte å bli hentet sist. Jeg hadde det bra når det var færre å forholde seg til, sier hun.
De aller beste minnene fra barnehagen, var de gangene moren til Ingeborg vasket der.
– Foreldrene byttet på å vaske i barnehagen, og de gangene mamma vasket, hadde jeg henne helt for meg selv. Det elsket jeg, og det var de eneste gangene jeg kan huske å ha likt salami. Mamma hadde alltid det med seg de kveldene, og jeg husker vi satt i barnehagen helt for oss selv, hun og jeg. Det var noe helt utenom det jeg var vant til i hverdagen, sier 33-åringen.
LES OGSÅ: KEiiNO-Fred ble barnehagelærer takket være en mannlig ansatt som inspirerte ham da han selv var barn
Var ikke «jentete» nok
Ingeborg gledet seg veldig til å starte i barnehagen, men husker at hun ble overrasket over hvordan det var der. Hun følte blant annet at hun ikke var jentete nok.
– Jeg syntes jeg var kul hvis jeg hadde på meg klærne til storebrødrene mine, men de andre jentene syntes det var rart. Jeg skjønte at det var viktig å være jentete, men fikk det liksom ikke helt til, sier Ingeborg.
Hun beskriver seg selv som et barn med mark i rumpa. Hun syntes det var kjedelig å sitte stille, bortsett fra når hun tegnet.
– Jeg er yngst i søskenflokken, og det ble litt forvirrende å plutselig være blant de største barna. Jeg bestemte og styrte nok litt mye, og sosiale normer satt ikke helt ennå, sier hun.
Ingeborg minnes at hun tok med seg en sort panter hjem en gang. Moren spurte om hun hadde lov til det, og det bekreftet femåringen at hun hadde, selv om det ikke var sant. Hun forteller at hun har hatt dårlig samvittighet for at hun ikke var snill nok i barnehagen
– Jeg var impulsiv og tenkte ikke langt nok, og følte alltid på at jeg var kjip mot andre. Det var en som fortalte meg i fortrolighet om utslett på rumpa, og uten å tenke meg om, sa jeg det høyt til de andre, sier Ingeborg.
LES OGSÅ: I barnehagen fikk skuespiller Lena Kristin Ellingsen sin første kjæreste og livslange vennskap
Snill og omsorgsfull
Som voksen har Ingeborg snakket med en av de voksne som jobbet i Tambartun barnehage, og hun hadde et stikk motsatt inntrykk av Ingeborg. Hun husket henne som veldig snill og omsorgsfull.
– Hun sa at jeg ikke hadde noen grunn til å ha dårlig samvittighet. Hun minnet meg om at det var en som var blind i barnehagen, og han tok jeg meg veldig av, sier Ingeborg.
– Husker du det selv?
– Ja, jeg digget ham. Jeg husker jeg sa til de andre barna at han var like god til å tegne som oss. Jeg sa at man tegner jo med hendene, ikke med øynene. De hadde noen motforestillinger, og da argumenterte jeg med at du ikke har øynene åpne når du drømmer. Men du ser ting likevel. Jeg tegnet med bind foran øynene for å illustrere at man ikke trenger å se for å kunne tegne, svarer hun.
Liker ikke urettferdighet
Ingeborg beskriver ei jente med god selvtillit når det kommer til tegning og de tingene hun kan, men med lav selvfølelse.
– Sånn er det fortsatt. I debatter er jeg trygg på det jeg kan noe om. Der vet jeg at jeg vet noe som er viktig å få frem. Men i livet er jeg utrygg på meg selv og går med en konstant frykt for å bli avslørt som et dårlig menneske, sier hun.
Ingeborg har aldri likt urettferdighet.
– Jeg liker ikke når vi ikke tar vare på de som har mindre eller har hatt uflaks. Tar vi ikke vare på de som ikke har det bra, er vi dårlige folk, mener hun.
Ingeborg husker bare én av de ansatte i barnehagen.
– Hun var en sånn no bullshit-dame. Det var Kardemomme-loven som gjaldt. Og den kunne jeg også forholde meg, selv om jeg var litt røver, sier Ingeborg med et smil.
