Vi mater et forskjellsmonster

5,2 prosent lønnsøkning. Noen mener vi bør være fornøyde. Selv skammer jeg meg for å si at jeg er fornøyd med at vi slapp å streike, all den tid jeg brenner for å stå på barrikadene for å ivareta det norske velferdssystemet. For det er det vi gjør når vi streiker.

I de tre siste årene har vi ropt spesielt høyt for å tette det lønnsmessige etterslepet – gapet som åpner seg mellom privat og offentlig sektor, men jeg tror ikke alle skjønner hvor alvorlig dette behovet faktisk er.

Forpliktende solidaritet

Jeg tror heller ikke alle forstår hvor hinsides genial den norske frontfagsmodellen er – at det er denne, og ikke oljen, som er årsaken til at nordmenn har råd til å meske oss i gratis skole og sykehus, og at selv en norsk butikkmedarbeider uten utdannelse har råd til å reise på ferie til utlandet i sommerferien. Det er takket være denne modellen at andre land misunner oss i Norge fordi vi er et rikt land med lite klasseforskjeller.

Se på klasseforskjellinfernolandet USA – En treffende karikatur er at halvparten er rike og velutdanna, mens den andre halvparten er fattig, tyr til vold, tror jorda er flat og stemmer på Trump. Veien til helvete er belagt av stadig økende forskjeller mellom fattig og rik.

Vårt mirakel av en økonomisk modell er basert på et forpliktende solidaritetssamarbeid mellom arbeidstakerne gjennom LO og YS på den ene siden, og bedriftseierne gjennom NHO. 

Målet er blant annet å unngå at gapet mellom offentlig og privat sektor blir for stort – når industrien bare tåler 5,2 prosent lønnsøkning, må lærere legge seg på samme nivå.

Systemet jobber alltid i et forsøk på å korrigere, at de som har minst skal få mer, og at man skal holde igjen dem på toppen, slik at gapet ikke blir for stort. Slik kan både leger og butikkmedarbeidere møtes på samme fly til Spania, ha barn i samme klasse og danne vennskap. 

Slik får alle samfunnsgrupper stimuli fra mange sosiale grupper i et fellesskap. Dermed reduserer vi faren for at små grupper samler seg og blir enige om at jorda er flat, og i den andre enden sørger vi for at aristokratiet får innsikt i verdien av å dra på ferie med campingvogn.

Hadde legen og industriarbeideren flytta til USA, hadde de fått tre ganger mer i lønn.

Som en uhelbredelig diagnose

Utfordringen er at forskjellene smyger seg fram i Norge som en potensielt uhelbredelig diagnose. For selv om NHO og LO/YS blir enige om en ramme på 5,2 prosent, så ender industrien ofte opp med en lønnsøkning som er høyere enn avtalt. Gapet vokser. Industrien sørger for at Norge har mye penger i kassa, men det geniale økonomiske systemet rakner om gapet blir for stort. Særlig når vi i tillegg inkluderer privat sektor som ikke er avhengig av å ivareta en stabil lønnsvekst . 

Private sykehus er et godt eksempel. Vi mangler lærere, fastleger, barnehagelærere og sykepleiere. Hvorfor skal man orke å jobbe på et sykehus i umenneskelig mange arbeidstimer, om man kan få samme lønn for å jobbe halvparten så mye i det private? Hvorfor skal man bli lærer, når man kan studere to år mindre – bli ingeniør og få over 200 000 mer i årslønn?

Klassesamfunnets store konsekvenser

Vi bor i et land som spleiser på at flest mulig skal ha det godt, og derfor har vi det godt sammen. Om du blir sykmeldt, spleiser alle nordmenn på at du skal kunne være hjemme uten å måtte selge huset ditt. Alle som betaler skatt, spleiser på at alle kan få gå gratis på skole og få gratis legehjelp. Det økonomiske systemet er basert på at vi spleiser på at flest mulig kan ha det godt, men når avstandene blir store nok, kan det ikke reverseres, og det er dette kaoset vi beveger oss faretruende mot akkurat nå.

Jeg tror ikke vi tar innover oss konsekvensene av å leve i et samfunn med klasseforskjeller. Hadde vi gjort det, hadde ingen noen gang kritisert lærere for å kjempe så hardt for å tette etterslepet bak industrien.