Her er Frida (10) og Arne (12) på vei til «bygdas redning» 

Søsknene Arne (12) og Frida (10) tråkker sirlige mønstre i snøen som har lagt seg over landskapet etter gårsdagenes kraftige snøfall. Det har klarnet opp i natt, og fjellene på øya Rolla er igjen synlige. Hvis man legger godviljen til, kan man ane lysene fra Harstad.

– Nei, ikke ut på veien, roper Frida bestemt. 

Hver morgen må de innom familiens to gårdskatter, som bor i en av gårdsbygningene. Men denne gangen har Theodor fulgt etter dem. Den har vett til å trekke seg tilbake før skolebussen svinger inn. De går om bord. Straks forsvinner de røde baklysene.

Hvilken vei denne bussen skal gå, er noe av kjernen i skoledebatten som har rast i Tjeldsund kommune i Troms det siste året. I desember 2022 vedtok kommunestyret å legge ned de to minste av fem skoler. Det skulle sette fyr på skoledebatten og endevende politikken i kommunen.

Kommunens plan var å busse Arne og Frida rundt 20 minutter østover til den offentlige skolen i Grovfjord. Det skulle foreldre og lokale ildsjeler sette en stopper for. Nå tar Arne og Frida bussen bare fem minutter andre veien, til private Sandstrand montessoriskole.

Lignende konflikter oppstår med jevne mellomrom landet over.  I snitt blir det lagt ned 45 skoler i året de siste ti årene. For oftest små skoler i små kommuner, viser tall fra Utdanningsdirektoratet. 

Totalt sett har det blitt 216 færre grunnskoler på ti år.

Nedleggelsene har gitt god grobunn for små, private skoler. I hvert av disse ti årene, ble det opprettet 24 nye skoler. Halvparten er private. Hver tredje av disse nye private skolene erstatter en offentlig grendeskole. Langt på vei de fleste er montessoriskoler.

I dag er 88 av 278 private grunnskoler, nær en tredjedel, montessoriskoler. De ligger spredt over hele landet, på forblåste øyer, langt inne i fjordene og ute mellom åkrene.

Men hvorfor velger bygder som Sandstrand, med 450 innbyggere, å gå i fotsporene til Maria Montessori, en pedagog og lege som hadde sitt virke i Italia for et århundre siden?

Først drar vi innom Sandstrand montessoriskole, som åpnet dørene for et 30-talls elever sist august.  Der sitter Arne på gulvet, med hodet mot veggen. De er få i dag. Frida og halve mellomtrinnet har dratt til husflidslaget for å tove sitteunderlag. 

Kontaktlærer Gro Nilssen avslutter den felles morgensamlingen. Rutinepreget henter elevene oppgaver, loggbøker, sakser, teip og blyanter. Arne og Sander går for matematikk og setter seg ved et ledig bord i hjørnet av det luftige rommet.

– Jeg har begynt på denne oppgaven om brøk tidligere, og nå skal jeg fortsette. Her står det to fjerdedeler, og da kan jeg for eksempel skrive at det er det samme som en halv, forklarer han, litt morgentrøtt, men motivert.

Her finnes ikke klasserom i ordinær forstand, med pulter på rekke og rad. Bare et stort rom med fortsatt glisne hyller som skiller mellomtrinnet fra småtrinnet og spisesalen. Innenfor sonen beveger elevene seg slik de vil.

De velger selv oppgaver, begynner når de vil, og avslutter når de vil. De sitter eller ligger omtrent hvor de vil. Men det skal selvsagt skje med respekt for andre. Og helst bør de bli ferdig innen uka er omme. Ellers kan det bli lekser. Eller hjemmearbeid, som det kalles her. Der skjuler det seg også en liten bonus, forteller Sander:

– Blir vi ferdige med oppgavene før uka er ferdig, kan vi lese en bok eller tegne. Det er ganske fint, sier han og legger til:

– Det kan bli litt bråk når alle er her, men det går fint. Hvis jeg blir sliten, kan jeg tegne eller ta fem minutter ute på trappa, sier han.

Undervisningen skjer i mindre grupper og på tvers av trinnene. I montessoripedagogikk legger man vekt på at elevene selv skal ville lære, og utvikle seg i eget tempo.

Gro Nilssen, som har jobbet 20 år i den offentlige skolen på Sandstrand, synes mye er uvant. Det tar tid for både elever og lærere å venne seg til den nye pedagogikken.

– De begynner å skjønne at de kan velge hva de vil jobbe med, ikke om de vil jobbe, ler hun.

De har ikke skolebøker, og elevene skal ikke forstyrres så lenge de sitter med oppgavene.

– Hvis en elev kommer ordentlig i gang med matte, skal ikke jeg avbryte og si at nå må du pakke sammen, for vi skal ha norsk. Nei, da kan eleven faktisk sitte i tre timer. De kommer inn i en flytsone, sier hun.

Nilssen er én av tre lærere som nå tar deltidsstudier for å bli montessoripedagoger. En annen er Guro Nystad Markussen, som jobber som miljøarbeider og logoped på småtrinnet. Hun forteller at montessoripedagogikk minner om tankene fra førskolelærerutdanningen, om å se hele mennesket. Hun tok siden etterutdanning for å bli lærer og fikk jobb på en offentlig skole.

– Der ble det bare telt fag, timer og nasjonale prøver. Det synes jeg var vanskelig. Jeg har fått troa på at montessori er veien å gå også for den offentlige skolen. Her er vi sammen med eleven på en helt annen måte, sier hun. 

Markussen har en sønn på skolen:

– I starten syntes han det var vanskelig, for det var ingen som sa hva han skulle gjøre. Og det er klart, etter seks år i den offentlige skolen er det gjerne sånn. Men nå stortrives han, sier hun.

I denne videoen forklarer Guro hva som er uvant med den nye skolen:

Her må vi ringe en ekspert. Pia Hagerup, førsteamanuensis ved Institutt for Lærerutdanning ved NTNU, har satt lupen på småskolestruktur i Norge og Sverige. I løpet av samtalen kommer det fram at hun pussig nok er fra Sandstrand. Der gikk hun på den offentlige grendeskolen, før hun ble busset til ungdomsskolen i Grovfjord. Men, tilbake til spørsmålet:

– Hvorfor akkurat montessoriskolen?

– Når det blir snakk om å starte en privat skole, dukker ofte montessoriskolen opp. Den virker nok ikke så særegen som steinerskolen, som har en veldig uttalt livsfilosofi. Det handler mer om det pedagogiske. Dermed representerer den en kjent struktur, sier hun.

For at en privat skole skal få statsstøtte, må den være et godkjent alternativ til den offentlige skolen. Hagerup kjenner til at det også har blitt startet opp flere livssynsskoler i tomrommet etter nedlagte offentlige grendeskoler, blant annet i Lofoten og Midt-Norge.

Det er god grunn til å tro at kampene om grendeskoler vil florere i mange år framover. En katalysator kan bli sammenslåtte kommuner, som må revurdere skolestrukturen. Det er tilfellet med Tjeldsund kommune, som ble slått sammen med Skånland i 2020.

– Når skolene legges ned, må barna busses på smale vinterveier til den gamle nabokommunen, som de ikke har tilhørighet til. Det blir det brennhete saker av. Men bygda er avhengig av ressurssterke og aktive foreldre for at det skal opprettes en privat skole, sier hun.

Verdispørsmål, samarbeid mellom foreldre og skole, lokal forankring og bevaring av skolebygget til for eksempel kultur, kan være motivasjon for å beholde grendeskolen.

Men igjen, hvor ble det av montessoripedagogikken i det hele?

Vi legger på og drar tilbake til Sandstrand montessoriskole.

– Heia, hilser rektor Håvard Torbergsen blidt og slipper en haug med esker i en voksende haug i vindfanget.

Det spesialiserte undervisningsmateriellet har endelig kommet. I øret lyser et headset med blåtann. Det er travle, men givende dager.

– Jeg liker å starte nye ting. Å få ting til å skje. Dette er den andre skolen jeg starter opp fra scratch, forteller Torbergsen, som har tolv års erfaring fra ulike montessoriskoler.

Da han er sentral i interesseforeningen Montessori Nord-Norge, og bor i området, ble han raskt kontaktet da det ble snakk om en privat skole på Sandstrand. Både han og samboer Linda Petterson er montessoripedagoger, noe som også er et krav for å etablere en slik skole.

– 104 montessoriskoler i alle landets kriker og kroker er blitt startet de siste 30 årene. Har du en forklaring på hvorfor?

– Det enkle svaret er at det er et ønske om å holde liv i bygdene. Alle vet at forsvinner skolen, så forsvinner også barnefamiliene, butikken og så videre. Da legger du ned bygda, sier han og legger til: 

– Det gjelder også de lokale ildsjelene her. De ville redde bygda.

– Så du er ærlig på at det ikke skyldes et sug etter montessoripedagogikk i distriktet?

– I mange av de stedene jeg kjenner til, er det fordi den opprinnelige skolen blir lagt ned. Men på flere av skolene som blir startet opp, øker elevtallet noe veldig. Det viser seg at det var et ønske om et alternativ, sier han.

For å finne en av disse ildsjelene, må vi ut på fylkesveien igjen. Men bare noen hundre meter, til et industriområde i sjøkanten. 

– Velkommen til 1970-tallet, hilser Kåre Kvanli, styreleder i montessoriskolen og far til en av elevene.

Det er kanskje ikke så rart at kontorbygget til Saint Gobain Byggevarer er en konstant mimrefest. I storhetstiden produserte og lastet over 50 mann lecablokker døgnet rundt. Etter krakket på slutten av 1980-tallet gikk det nedover. Nå er de fire ansatte. Men håpet har ikke sunket ved dypvannskaia.

– Jeg vil påstå at montessoriskolen har reddet bygda. For nå har vi alle muligheter. Jeg har kjempetro på befolkningsvekst her i bygda, sier han og ramser opp voksende arbeidsplasser i pendleavstand, som den nye brannskolen i Tjeldsund, Evenes flystasjon og Harstad.

Underveis har han fått plass i kommunestyret for Senterpartiet. Dagen etter skal lokalpolitikerne på kurs i kommuneøkonomi. Det er muligens ikke så dumt.

For det har blitt gjort en rekke dårlige økonomiske valg i kommunen. Faktisk så mange at i februar i fjor tok staten over mye av styringen. Da ble Tjeldsund en av 12 norske kommuner på Robek-lista.

Det betyr full stans i innkjøp og ansettelser. Lovpålagte oppgaver blir utført, men på minimum. 

Kvanli peker ut vinduet, mot en av skamplettene. Sandstrand oppvekstsenter kostet 40 millioner kroner da det sto ferdig vinteren 2019. Tre år senere ble skolen lagt ned. 

Likevel fikk ikke montessoriskolen leie lokalene. De ligger halvtomme og mørke, rett ved den nye idrettshallen. 

– Vi fikk nei. De skulle vurdere hva de skulle gjøre med kommunens tomme bygg. Men nå står det jo der, tomt, og de vet fortsatt ikke hva de skal gjøre med det, sier Kvanli.

Han beskriver de mange rundene med administrasjonen i kommunen. Da bygda sa fra seg grendehuset, et sentralt samlingssted, for at skolen skulle flytte inn, ble det litt vel spennende da bygget ikke var godkjent ved inngangen til sommerferien i fjor.

– Bygget er disponert for allmennyttige formål. Kommunen mente at skole ikke var det. Vi måtte hyre inn advokat for å få dem til å forstå at vi hadde rett, sier Kvanli.

Først 15. juni kom godkjenningen. Endelig kunne de vite at de hadde en skole i bygda.

Assisterende rådmann i Tjeldsund kommune, Grete Jacobsen, svarer at administrasjonen ikke har motarbeidet opprettelsen av montessoriskolen på Sandstrand.

Forespørselen om å leie skolelokalene på Sandstrand kom 27. januar, forteller hun, med en frist til å svare 10. februar. Det ble for kort tid. Da søknaden om å få bruke grendehuset som skole kom i slutten av april i fjor, satte kommunen alle kluter til.

– Vi bisto ved å sette ned en tverrfaglig arbeidsgruppe, for å spare tid slik at skolen kunne godkjennes innen fristene. Kommunen gjorde alt for å hjelpe, sier hun.

Som nevnt i starten av denne reportasjen, så var det altså to grendeskoler i Tjeldsund kommune for et år siden. En i Sandstrand, og en i Kongsvik. Vi må snakke med en av lokalpolitikerne som står bak vedtaket om å legge dem begge ned. 

– Kjør gjennom Ramsund, så stopper du i det du kommer til en bom, er den korte og mystiske telefonbeskjeden fra Pål Brodtkorb, som var ordførerkandidat for Arbeiderpartiet.

I Ramsundet ligger grå kryssere side om side. Som avtalt står han ved porten, ved en Ford Ranger på tomgang. Han kjører i forkant. I det han slår av motoren, høres skuddene fra skytefeltet. Brodtkorb er på vakt som flotiljemester i Sjøforsvarets orlogsstasjon i Ramsund, og kan ikke forlate posten.

Med over 36 prosents oppslutning og ordføreren etter kommunevalget i 2019, lå han godt an til å ta over ordførerkjedet fra forgjengeren. Men da stemmesedlene var talt opp, hadde Tjeldsund Arbeiderparti mistet 22 prosentpoeng. 

– Du trenger ikke være rakettforsker for å si at vi tapte det valget.

Kuttene i skole og helse får mye av skylda for fallet.

– Det var ventet at vi kom til å bli straffet for det. Men jeg mener at de vedtakene som er gjennomført, er til det beste for kommunen. Og så får makt være makt, og posisjoner være posisjoner, sukker han.

Da vedtakene om skolenedleggelse ble gjort, opplyste SSB at det hadde blitt født 24 barn i kommunen, som altså skulle fylle opp førsteklassene seks år senere.

– Og det er i hele kommunen. Det er for lite til å opprettholde en skolestruktur med fem skoler. Så for meg er dette relativt enkelt, sier han.

Også i Kongsvik, hvor den ene grendeskolen ble lagt ned, prøver initiativtagere å få i gang en privat montessoriskole. Svar fra Utdanningsdirektoratet ventes i løpet av kort tid. 

Også Sandstrand montessoriskole har en søknad til behandling hos Utdanningsdirektoratet, om å utvide med ungdomstrinn. Brodtkorb håper de får nei. 

– Jeg tror det vil være en tragedie for kommuneøkonomien. På sikt tror jeg det vil kunne føre til at vi må kutte enda en offentlig skole. I min verden er skole først og fremst et offentlig ansvar. De private skolene undergraver det offentlige skoletilbudet, sier Brodtkorb.

På parkeringsplassen  i administrasjonssentrum Evenskjer freser to menn i kjeledress snø. Hvis de tar en pause og kikker opp mot de øverste vinduene på rådhuset, vil de kunne se en tynn mann med briller og blank isse som stirrer ut.

Det er den nye ordføreren. Robin Ridderseth.

– Hva vil folket i Tjeldsund kommune? Vil de ha spredt bebyggelse, sånn som nå? spør han retorisk mot utsikten.

Solen lager en gyllen rand over fjellkammene. Han snur seg.

– Da må vi ta vare på grendeskolen, eller så farer bygdene ut av kommunen. Og folket har mer eller mindre talt ved valget, svarer han seg selv.

Og hva sa folket ved kommunevalget? Jo, de, i alle fall en tredjedel, stemte på det ferske Tjeldsund Tverrpolitiske Liste, som lovet å reversere kuttene. På tross av at kommunen blir driftet på sparebluss.

Han legger et stort papirkart over møtebordet. Han elsker kart, forteller han. Dette kjøpte han på det samiske senteret, rett oppi gata.

– Der har du Kongsvik, sier han og setter fingeren på kartet.

– Og så skulle elevene dit, sier han og flytter fingeren til et sted merket med Skánik.

Elever helt ned i femårsalderen skulle ta buss i hele tre kvarter til Skånland skole i kommunens sentrum Evenskjer, som altså er det norske navnet. Og like lenge tilbake. Eller det som verre er:

– På vinterstid, med kødannelse ved Tjeldsundbrua, er det i det verste fall en time med buss. Worst case er at brua blir stengt. For det skjer. Da kan elevene bli stående fast på skolen. Vi fikk aldri noe godt svar på hva kommunen skal gjøre da, sier han.

Selv etter at han har blitt ordfører, er Ridderseth aktiv i foreningen som prøver å etablere en montessoriskole i Kongsvik. Han var derfor inhabil da kommunestyret i fjor høst sendte sin klare anbefaling om at Utdanningsdirektoratet skal gi tommel opp.

Likevel, han er ikke noen idealist når det kommer til montessoriskolene.

– Hvis jeg skulle valgt helt selv, ville jeg hatt en offentlig skole. Men kongsvikværingene mener det er for utrygt, sier han.

For der offentlige skoler kan bli lagt ned ved neste politiske skifte, er private skoler trygge, så lenge elevtallet er høyt nok.

Vi går en etasje ned for å snakke med allerede introduserte assisterende rådmann Grete Jacobsen. Hun har tatt med «Grønt hefte», statens bruksanvisning for overføringer til kommunene.

– Kommunen vil få et trekk i rammeoverføringene fra 2025, forklarer hun.

Kort oppsummert: Kommunen vil tape to millioner kroner i året på at det har blitt opprettet en privat skole på Sandstrand. Det inkluderer skoleskyss. Så langt har det ikke blitt gjort vedtak om spesialundervisning på skolen, som kommunen også skal betale for. 

Plusser man på de 12 millionene kommunen regner med å spare hvert år, etter å ha lagt ned de to grendeskolene, vil de fortsatt gå ti millioner kroner i pluss.

Men, som kjent, penger er ikke alt. Jacobsen, som selv har vært rektor, og administrasjonen håpet at reduksjonen fra fem til tre skoler ville gi mange positive effekter. 

– Det gir et større læringsmiljø, og elevene får opplæringstilbudet de skal ha i alle fag. Og så slipper vi klasser hvor flere trinn går sammen. Det er lettere å få til valgfag og samiske fag, ramser hun opp.

Her kommer forsker Pia Hagerup inn igjen. Hun har jobbet både i skoler og kommuner og går langt i å forsvare skoleeiere som Tjeldsund.

– De som sliter med fraflytting og dårlig økonomi, legger ikke ned skoler av vond vilje. Prisen for en elev kan være dobbelt så høy i grisgrendte strøk som i byene. Da skal du argumentere godt når det settes opp mot for eksempel eldreomsorg, sier hun.

Hun mener at rekruttering er et solid argument for å sentralisere skolene.

– De fleste rektorer og lærere ønsker å jobbe som et lag i en stor enhet, med profesjonelle læringsfellesskap. Det må gjerne til for at de skal velge å flytte et sted, sier hun.

Et argument forkjemperne bruker, er at mange faktisk ønsker den alternative pedagogikken. Da den offentlige skolen på Sandstrand ble lagt ned, gikk det 17 elever i 1. til 10. klasse. Det går nå 37 elever på Sandstrand montessoriskole, i 1. til 7. trinn.

For å få svar på hvorfor pedagogikken er så ettertraktet, går reisen tilbake til Saint Gobain Byggevarer, industribedriften ved sjøkanten. Der skal Lars Ingebrigtsen fylle en lagerhall med gipsplater. Men han fikk en telefon. 

– Vi sees snart. Ha det, sier han omsorgsfullt og legger på.

Det var datteren. Hun sleit på den offentlige skolen, forteller han. Spesielt i lange dobbelttimer var det umulig å holde oppmerksomheten oppe. Venner anbefalte montessoriskolen i Harstad. De skrøt av at elever ikke blir tatt med ut av klasserommet for å få tilrettelagt undervisning.

Nå  har han fått en slik skole i sin egen bygd. Erfaringen så langt, er overveldende. 

– De litt løsere rammene og aldersblanda gruppene i montessoriskolen har fungert utrolig bra. Elevene kan jobbe i sitt eget tempo og får utvikle seg på sitt eget nivå, sier han.

Han setter seg i førerhuset på trucken igjen, ansiktet får en rød glød av led-lyset i taket. Bare noen få paller til, så er arbeidsdagen ferdig. 

Tvers over fylkesveien fra montessoriskolen ruver en grå boks i mørket. Idrettshallen «Kåken» ble bygget delvis på dugnad, som så mye annet i bygda.

I den fargerike klatreveggen møter vi igjen Arne og Frida. Faren Odd-Arne Johnsen er med. Han forteller det samme som mange andre i bygda, at da forslaget om en privat skole ble stilt, måtte han smake på et nytt ord.

– Jeg visste ikke noe om montessoripedagogikk. Det som er fremmed, er kanskje litt skummelt. Hovedpoenget var å beholde skolen, med den ene eller andre pedagogikken. Men på infomøter lærte vi at dette er prøvd ut i mange år og klart til å ta i bruk, sier Johnsen.

Han var blant dem som var mest opptatt av kort skolevei. Det er åtte år siden familien på fire flyttet inn i den staselige, men nedslitte gården i Tovik. Mens moren pendler til jobben i Forsvaret i Harstad, driver faren gården, med blant annet bær- og grønnsakproduksjon, høns og villsau.

Samtidig som huset har blitt pusset til fordums prakt, har de gløttet ut vinduene etter flere fastboende naboer.

– Siden vi flyttet hit, har nedleggingsspøkelset hvilt over skolen, og elevtallet har gått nedover. Folk flytter til Harstad, og ingen tør å satse her, sier bonden.

I likhet med både ansatte og foreldre, er skepsis snudd til omfavnelse. Spesielt liker han de lengre prosjektene, som er knaggrekke for flere ulike fag.

– De har nylig hatt om verdensrommet. Istedenfor å sitte bak en pult og regne en time, så må de finne tallene for at romskipet skal kunne kjøre til månen, forteller han entusiastisk.

Så trengs han igjen som klatreinstruktør. Frida buldrer en rute over en rømningsvei, og leter etter godt feste.

– Bruk grepet over deg. Nei, det andre, roper han.

Hun glipper og faller ned på tjukkasen. Nå kan også hun fortelle hva hun synes er best med den nye skolen.

– Man kan bestemme hvilke fag man kan jobbe med, og sitte sammen med de man vil, sier hun.

Hun kommer rett fra bedehuset. Etter at grendehuset ble hennes nye skole, har skolekorpset måttet finne nye øvingsrom. I det de går ut av idrettshallen, har det begynt å snø igjen. Det kan gi elendige kjøreforhold. 

Heldigvis er det ikke lange veien hjem.