De mange hatters oppgjør

Fredag fremma regjeringa formelt forslaget om at tariffoppgjøret mellom Unio og Akademikerne og Staten skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Til uka glir forslaget sannsynligvis igjennom i Stortinget før våre øverste folkevalgte går ut i sommerferie. 

Som så ofte ellers var det ikke den samfunnsmessige betydningen til Utdanningsforbundets medlemmer som førte til at regjeringen avbrøt streiken med tvungen lønnsnemnd 5. juni. Denne gangen grep myndighetene inn på grunn av risikoen for at politihelikoptere kunne bli stående på bakken, og at grensene delvis ville være åpne i en tid da det er særlig viktig å ha noenlunde kontroll på hvem som kommer inn i landet og hvorfor. De rundt 2400 medlemmene i Utdanningsforbundet som ble omfatta av statsoppgjøret, jobber stort sett ved lærerutdanningene og statlige kompetansesentre. Konsekvensene ved at de legger ned arbeidet er svært alvorlige på sikt, men sjelden akutte.

Fram til 2016 hadde alle de fire hovedorganisasjonene en felles tariffavtale for sine statsansatte medlemmer. Da fikk Akademikerne en egen avtale som innebærer at deres del av den framforhandla lønnsramma forhandles fram på hver enkelt arbeidsplass. Og i 2022 gikk også Unio over til samme avtale. Det var et halvt år etter at Ap/Sp-regjeringa hadde tiltrådt, til tross for de to partienes uttalte mål om bare en tariffavtale i staten. Denne gangen har imidlertid regjeringa stått beinhardt på kravet om at det skal være én felles tariffavtale for de fire hovedorganisasjonene LO, YS, Unio og Akademikerne.

 Kjemper for én avtale

Flere av deltakerne i årets statsoppgjør er utstyrt med et rikt utvalg av hatter. Som arbeidsgiver er staten representert ved Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, under ledelse av statsråd Karianne Tung (Ap). Hun er selvsagt også en del av regjeringa, som har avgjort at streiken må avblåses fordi at grunnleggende samfunnsinteresser står på spill, selv om det var arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) som hadde oppgaven med å gripe inn og varsle tvungen lønnsnemnd.

Som en av de fire partene på arbeidstakersida ble LO, sammen med YS, enige med Staten i årets tariffoppgjør. Ramma på oppgjøret ble, som i så godt som alle andre av årets oppgjør, på 5,2 prosent lønnsvekst. Det er likevel fortsatt en åpning for at LO kan gå ut i streik, dersom medlemmene i LO Stat stemmer nei i uravstemningen. I LO Stats forhandlingsutvalg stemte Norsk Tjenestemannslag nei til resultatet, sammen med Skolenes landsforbund. Men deres begrunnelse var at en enda større del av lønnsmassen skulle vært fordelt gjennom sentrale forhandlinger.

Unio og Akademikerne vil beholde sin egen avtale, som innebærer at deres del av den sentralt fastsatte lønnspotten fordeles lokalt gjennom kollektive forhandlinger.

Statsansatte med utdanning henger etter

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har gått hardt ut mot disse to arbeidstakersammenslutningene og beskyldt dem for å være usolidariske. «De lukka døra til 1. klasse», som Peggy Hessen Følsvik selv formulerte det. Fra LOs ståsted vil en felles avtale gi enda større rom for sentrale tillegg til dem som tjener minst. Og med sitt nære faglig-politiske samarbeid med Arbeiderpartiet, som blant anna sikrer LO-lederen plass i partiets sentralstyre, er det ingen tvil om at LO også bruker denne muligheten for å oppnå målet om en felles tariffavtale.

Et særtrekk ved lønnsstrukturen i staten er at stillinger som krever lite eller kort utdanning, er relativt godt lønna sammenligna med kommunal eller privat sektor. For gruppene med lengre utdanning er det motsatt. En høgskole- eller universitetslektor har en minstelønn på 513 100 kroner. Det er hundre tusen mindre enn minstelønna for en lektor i skoleverket. Det er et stykke unna det man forbinder med uttrykket «1. klasse», for å si det mildt.

Lønnsforskjellene mellom lærere i KS-sektorene og mange av dem med utdanninger av tilsvarende lengde i privat sektor, gjør det vanskelig å rekruttere og beholde nok kvalifiserte ansatte. I staten er dette problemet ytterligere forsterka. Derfor har det pressa seg fram et behov for en lønnsmodell som ivaretar utdanningsgruppene der.

Ansatte trenger forutsigbarhet

Statsansattes lønn er også offentlige midler som politikerne har et overordna ansvar for å forvalte. Det er likevel gode grunner til å unngå at tariffoppgjørene blir gjenstand for politiske kamper og omkamper. Tariffoppgjørene i Norge skjer mellom partene i arbeidsgiverne. Da kan det ikke bli slik at avtaleverket for statsansatte risikerer å bli grunnleggende endra i takt med skiftende regjeringer og politiske vinder. Kjernen i saken er at statsansatte skal ha forutsigbarhet, slik at de kan konsentrere seg om å gjøre en best mulig jobb for fellesskapet. Og at det skal bli mer fristende for ansatte med høyere utdanning å søke seg dit og bli værende.

Dette krever et avtaleverk som gjør det mulig å rette opp den svake lønnsutviklinga disse gruppene har hatt i en årrekke. Erfaringene så langt har vært at Utdanningsforbundets medlemmer har hatt god uttelling med avtalen sammen med Akademikerne, med opptil 7 prosent lønnsøkning på enkelte arbeidsplasser i fjor. 

Nå blir det opp til Rikslønnsnemnda om denne avtalen skal videreføres eller vrakes.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.