Legg vekt på lærernes syn på mobilbruk

Den dagen vi slutter å diskutere konsekvensene av de teknologiske nyskapelsene uten apokalyptiske profetier, tror jeg er den dagen det siste eksemplaret av oss legger seg i pennalet. Hva kunne ikke hjulet misbrukes til? For ikke å snakke om boktrykkerkunsten. Skulle vanlige folk plutselig ha tilgang til informasjon?

 Et nasjonalt mobilforbud i skolene er anbefalt av Utdanningsdirektoratet (Udir). Nå gjenstår det å se om det vedtas eller skrotes. Jeg er uansett utfall meget positiv til sentrale føringer med tanke på denne problemstillingen.

Setter reguleringsevnen på prøve

Når det gjelder selve problemstillingen må jeg innrømme at jeg ikke har satt meg dypt inn i hva Udir har basert sin anbefaling på. Det jeg derimot har fått med meg, er noen motforestillinger mot den anbefalingen de kom med. Universitetslektor Henrik Hillestad Løvold skrev nylig en kronikk, der han argumenterer for at mobiltelefoner er og vil bli en del av den oppvoksende generasjons liv, og at skolen må tilpasse seg det. 

Jeg er for så vidt enig i det første premisset. Forslaget hans om å la elevene beholde mobilen og heller ha et systematisk system med sanksjoner (anmerkning i dette tilfellet) for de som bryter reglene, mener jeg derimot kan forsterke den Matteus-effekten vi allerede har i skolen: De som er flinke og har velutviklet reguleringsevne, blir indirekte premiert for å være noe de allerede er, og de som har lav reguleringsevne blir straffet for å ikke være noe de trenger tid og hjelp til å bli.

Mener skadene overdrives

Også i Bergens Tidende skrev kommentator Mari Misund Bringslid en kommentar som prøver å kjøle ned angsten for skjermbruk.

Hun viser til at forskningen sier skadene tilsynelatende er sterkt overdrevet. Jeg er for forskningsbasert og sober tilnærming, akkurat det er vi ikke altfor bortskjemt med i samfunnet. Det er heller ikke uvanlig med et avvik mellom egne opplevelser og det forskningen sier.

En av mine nærmeste venner er en svært oppegående psykolog. Han forfekter også det faktum at vi per dags dato ikke har tydelige funn på at skjermbruk er så skadelig som man gjerne får inntrykk av. Samtidig påpeker han at vi ikke har longitudinelle studier fra krybbe til voksen alder.

Nestenulykke med "naken bjørn"

De yngste voksne nå ble ikke født rett inn i det. Det er også et spørsmål om hvor langt vi har kommet i utviklingen av metodiske problemstillinger som faktisk klarer å fange opp bredden av de reelle konsekvensene. Hvor stor betydning har egentlig de fenomenologiske faktorene når det gjelder forskning på hva skjermbruken gjør med oss?

Jeg vet ikke, men jeg tenkte å liste opp noen opplevelser jeg har hatt både i klasserommet og på hjemmebane som jeg ikke tror hadde vært mulige med 90-tallets lappekasting og sammenskrudde racks av TV og VHS:

• Å bruke 20 minutter på å få alle inn på den riktige siden på skolestudio hver bidige time i fag vi ikke har fysiske bøker i, og at pranx.com/hacker visste jeg om før de var født.
• Nesten klare å vise en 4. klasse en haug med bilder av en “naked russian bear”, da jeg skulle vise dem et bilde av en russisk bjørn uten pels på min egen pc uten “sikker søk” på. Fikk røsket ut hdmi-kabelen akkurat i tide.
• Å se egne barn filmet i skjul på TikTok av klassekamerater. Med nedsettende kommentarer.
• Se eldre, uvurderlig dyktige, kollegaer gråte av frustrasjon fordi de føler de ikke klarer å henge med i tempoet på utviklingen. Selv om de prøver så godt de kan.
• Meldinger skrevet på snap til enkeltelever fra grupper på flere som er så hinsides grove at jeg er oppriktig bekymret for om de noensinne ville kunne riste dem helt av seg.
• Lese svar på en bokrapport om “En pingles dagbok" skrevet av kunstig intelligens.

Ta hensyn til lærernes syn

Jeg tror ikke dette er veldig unike erfaringer, kanskje sett bort ifra den med den russiske bjørnen. Jeg sier ja til en elevbasert skole, ja til en forskningsbasert skole, og ja til en skole som tilpasser seg både teknologisk og kulturell utvikling. Likevel må vi ikke glemme at skolen ikke er bedre enn de som jobber der. 

Skolen må være en attraktiv arbeidsplass for et bredt spekter av ulike typer mennesker. Hvordan det oppleves å stå i klasserom med materiell og elever som blir stadig mer digitalisert, må det lyttes og tas hensyn til. Hvis ikke tror jeg vi vil få mye færre av de særegne lærerne med unik kompetanse, kreativitet og et bankende hjerte for elevene. 

Hvis de som faktisk står i klasserommet ikke vil ha mobilen der, bør det være det hensynet som vektlegges mest.