Lærernormen og Utkant-Norge, belyst av Peer Gynt og Skriften

Det har vært forbausende stille om evalueringen av lærernormen, som ble lagt fram for noen uker siden. Normen består i at det skal bare være 15 elever per lærer på trinn 1-4, og 20 elever per lærer på trinn 5-10. At det har vært stille er ikke så rart, det er lite å skrive hjem om, ettersom hovedresultatet er at det er «ingen tegn til at elevenes læring og trivsel generelt har endret seg etter at normen ble innført» (NIFUs rapport s. 13). Dette indikerer at ressursene kunne vært brukt mer målrettet, til beste for elever i utkantene, som i en årrekke har hatt mange ufaglærte lærere.

Det er KrF som har fått æren for lærernormen, selv om andre partier har hatt liknende standpunkter. Utdanningsforbundet støttet rimeligvis normen. KrFs utdanningspolitiske talsperson Hans Fredrik Grøvan gikk sterkt ut i Stortinget 19.12.17: «Dette er etter Kristelig Folkepartis oppfatning den største reformen på mange år og vil sikre at barna våre blir sett og ivaretatt … .» Normen skal sikre «… at alle elever får tilgang til skolens viktigste ressurs, som er læreren. Kristelig Folkeparti vil at barn, uansett hvor de bor i landet, skal sikres bedre og mer lik tilgang på denne ressursen.» Om Grøvans innsats heter det i et intervju: «Med jerngrep og bløte konsonanter pressa han fram flere lærerstillinger» (Utdanningsnytt 8.5.19).

Selv om hovedresultatet av evalueringen er negativt, antyder NIFU en form for skjult effekt (s. 14): «Dersom de ekstra lærerressursene hovedsakelig har blitt benyttet inn mot bestemte grupper av elever, kan det bidra til å forklare den manglende sammenhengen mellom økt lærertetthet og elevutfall målt på skolenivå. Selv om disse elevene kanskje har hatt en effekt av de ekstra lærerressursene, kan disse effektene være så små at de ikke påvirker gjennomsnittet til skolen sett under ett.»

Dessuten skriver man (s.13): «Læreres opplevelse av tilstrekkelig ressurstilgang betyr mer for trivsel, helse og motivasjon for yrket, enn skolens rapporterte lærertetthet.» Her skilles det altså mellom opplevelser, kartlagt gjennom data fra lærerne, og mer objektive målinger av lærertetthet. «I intervjuer og spørreundersøkelsen gir lærere uttrykk for at lærer- og voksentetthet er viktig for deres profesjonsutøvelse og opplevelse av å mestre jobben. Lærere som opplever at det ikke er mange nok lærere på trinnet, skårer lavere på trivsel og høyere på tidspress og utmattelse. De går også oftere på jobb til tross for at de ut fra sin helsetilstand egentlig burde holdt seg hjemme. De har dessuten i større grad tanker om å slutte som lærer.»

Andre målinger gir ikke samme resultat: «Våre analyser viser at hvorvidt skolene oppfyller norm for lærertetthet ikke kan forklare forskjeller i læreres skårer på selvrapportert trivsel, tidspress, utmattelse, sykefravær, sykenærvær og tanker om å slutte i jobben som lærer.»

Men normen hadde altså ikke stor betydning for elevene. Og allerede i utgangspunktet visste vi at dette var en norm for det sentrale østlandsområdet, samt de store byene og deres nabokommuner. Slik jeg husker det, spissformulerte daværende statsråd Torbjørn Røe Isaksen seg overfor KrFs leder Knut Arild Hareide på en Arendalsuke, ved å si at dette var en norm for Oslo og Bærum. Men Høyre ga seg, i en hestehandel med KrF, og godtok normen, mot at KrF godtok kravet om 4 matematikk for å bli lærer.

Jeg har lenge vært opptatt av at «at alle elever får tilgang til skolens viktigste ressurs», for bruke Grøvans formulering. I stedet for å innføre en norm for Oslo og Bærum, argumenterte jeg, da normen ble diskutert, for at ressursene, heller enn å øke innsatsen i sentrale strøk, burde benyttes til kraftige økonomiske insentiver for å sikre lærere til utkantene. Jeg foreslo det jeg kalte en lærernorm for utkantene: Ved skoler som har mange ufaglærte, skal utdannede lærere få 20 prosent høyere lønn, stigende til 50 prosent etter fem år, og de skal få fortrinn til stillinger i et par andre kommuner etter fem år, hvis de ønsker det.

Det er selvfølgelig fint at normen kan ha som side-effekt at lærere trives bedre og i mindre grad blir utmattet – det kan avhjelpe lærermangelen om en del lærere forblir yrkesaktive noen år lenger. Når det gjelder det å ha tanker om å slutte, publiseres det jevnlig tall for hvor mange det gjelder, i flere yrker. Men det kan være stor avstand mellom å tenke, og det faktisk å slutte, jfr Peer Gynt: «tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det?». Og uansett er dette sekundær-effekter; selv om lærene er skolens viktigste ressurs, er det elevene som må stå i fokus. KrF vil kanskje forstå dette bedre via et skriftord: På tilsvarende måte som mennesket ikke ble til for sabbatens skyld (Markus 2,27), ble ikke skolen til for lærernes skyld.

Lærernormen kan ha hatt en Matteus-effekt: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har» (Matteus 13,12). Det er sannsynlig at elever i utkantene har blitt utsatt for det siste – at lærere i utkantene har søkt seg til sentrale strøk når det ble opprettet et par tusen stillinger der.

På dette punktet var NTB-meldingen om evalueringsrapporten villedende. Der het det: «Normen har ikke ført til […] at distriktene har mistet lærer til byene.» Men NIFU har ikke undersøkt virkningene i distriktene, bare i storbyene og deres omegn. Ifølge NIFU er det «… litt upresist å kalle arbeidsmarkedsregionene rundt storbyene for distriktene». Ikke bare ‘litt’, skulle jeg mene.

Konklusjonen er at når det er lærermangel i utkantene, er det i utgangspunktet ikke særlig smart å opprette flere stillinger i sentrale strøk. Når tiltaket så viser seg å ha hatt svært begrensede virkninger, blir lærernormen egentlig litt tragisk. Men det er flere velgere i sentrale strøk enn i utkantene. Det var kanskje slik KrF tenkte – selv om det ikke hjalp dem til å holde seg over sperregrensen.