Frammøte til lærerutdanning – en konsekvensanalyse med fokus på Nord-Norge
Debatt: Nå er egentlig løpet kjørt – det er ikke mulig å se hvordan lærermangelen kan reduseres, selv om man justerer opptakskravene.
Nettavisen for høyere utdanning Khrono har undersøkt frammøtet ved de fleste lærerutdanningene nå i høst. Det viktigste funnet er at frammøtet på landsbasis har sunket dramatisk. Jeg begrenser meg i det følgende primært til utdanningene for trinn 1-7, siden lærere til høyere klassetrinn også utdannes gjennom andre utdanningsveier. GLU 1-7 er den eneste utdanningsveien for småskolelærere.
Frammøtet til denne utdanningen lå i årene 2018-2020 på over 90 prosent av antall studieplasser, det vil si at der var under 150 tomme plasser. I fjor sank det til 85 prosent. Det foreligger ikke noe separat tall for GLU 1-7 i år, men for begge grunnskolelærerutdanningene samlet hevdet Khrono at det er nede på 70 prosent, senere korrigert til 75. Det innebærer ca. 400 tomme plasser på GLU 1-7. Tallet har indirekte betydning for Nord-Norge, siden det raskt vil gi sterkt økende lærerunderskudd også i sør, og dermed ikke grunnlag for import av lærere sørfra.
En tredel faller fra underveis
Vi vet at ca. en tredel av dem som møter fram, faller fra underveis, og at ytterligere en god del slutter etter ett eller få år som lærer. Tallet for hvor mange som blir i yrket kan grovt settes til halvparten av dem som møter fram til lærerutdanning.
Dette gir følgende varige tilvekst til lærerbestanden på trinn 1-7 fra de fire nord-norske lærestedene i 2027; man må huske på at disse ikke med nødvendighet blir værende i Nord-Norge: Alta 6, Tromsø 9, Bodø 6 og Nesna 4, i alt 25 lærere. Alle steder unntatt Bodø er frammøtet ca. halvert i forhold til i fjor; og frammøteprosenten er på 21-28, unntatt i Alta, hvor den er 44. Eneste trøst er en såkalt fleksibel utdanning ved UiT, som har en frammøteprosent på 80, noe som gir 12 lærere i 2027, slik at summen blir 37.
Det gamle mantra for å løse lærerkrisen, fremsatt særlig av Høyre-statsråder fra 2013, var at søkningen ville gå opp som følge av den statusforbedring det skulle innebære at man hadde strenge opptakskrav. Statssekretær Løkensgard Hoel sier til Khrono at dette nok ikke har slått til. Men Sp har et nytt mantra, nemlig at det ikke finnes noen kvikkfiks.
For meg, som siden ca. 2005 har ivret for å fylle opp studieplassene selv om det innebar å lempe på opptakskravene, fremstår dette som et deprimerende korrekt utsagn. Virkningen av mange tomme studieplasser over mange år har blitt for sterk. Å senke opptakskravene litt da man så at man ikke fikk fylt opp plassene, f eks allerede fra 2006, eller i hvert fall fra 2010, ville gitt ca. 150 flere studenter på GLU 1-7. Etter frafall ville dette gitt ca. 100 lærere pr år, som over ca. 15 år ville gitt ca1500 lærere, og tilsvarende tall fra utdanningen for trinn 5-10. Disse 3000 hadde det vært ‘kjekt å ha’; tallet ligger nær Grunnskolestatistikkens tall for ufaglærte.
Løpet er kjørt
Nå er egentlig løpet kjørt – det er ikke mulig å se hvordan lærermangelen kan reduseres, selv om man justerer opptakskravene – vi utdanner ikke engang nok til å erstatte dem som blir pensjonister. Opptakskravene må nok fjernes helt eller settes svært lavt; da må man stole på at det studentene lærer i lærerutdanningen er viktigere enn de karakterene de hadde fra videregående.
Men å justere opptakskravene er det, ifølge Khrono, bare SV som er åpen for. De øvrige partiene kommer med mer eller mindre intetsigende utsagn; ingen forklarer hvorfor det er bedre å ha et antall lærere uten utdanning, enn et tilsvarende antall med utdanning, men med litt svakere karakterer fra videregående.
Høyre benytter anledningen til å gjenta sitt gamle poeng, at det blir bedre gjennomføring av studiene når man har høye opptakskrav. Men dette er et klassisk eksempel på målforskyvning. Vi driver ikke lærerutdanning for å få best mulig gjennomføring, men for å få nok lærere. Ved en justering vil de som tilfredsstiller dagens krav, ha nøyaktig samme gjennomføringsgrad som nå. Og av dem som slipper inn med svakere karakterer, vil også det store flertall klare å gjennomføre utdanningen. Dermed ville vi få flere lærere.
Rødt er opptatt av en lærer-reserve, som man ikke er alene om å tro finnes utenfor skolen. Men det er ikke «… Utdanningsforbundet [som] har regnet seg fram til at vel 40.000 utdannede lærere ikke jobber i skolen», slik Bae Nyholt fra Rødt hevder; hun er leder av utdanningskomiteen. Dette er tall fra Statistisk sentralbyrå, som Utdanningsforbundet formidler uten å gjøre det klart at halvparten av de 40.000 er yrkesfaglærere som må antas å gjøre nytte for seg i de yrker de praktiserer som fagarbeidere (husk at det er mangel på slike), og at ytterligere ca. en firedel er filologer, realister eller samfunnsvitere som har tatt praktisk-pedagogisk utdanning, men som nok gjør nytte for seg i andre jobber som krever akademiske kvalifikasjoner. Bare ca. 10.000 er vanlige lærere, som har valgt å bruke sin utdanning utenfor skolen. Det ville være fint om de kom tilbake, men etter streik og tvungen lønnsnemnd virker ikke det særlig realistisk.
Situasjonen kan etter streiken ses på som manglende samsvar mellom opptakskrav og lønn. Potensielle søkere med middels eller bedre karakterer ser at de vil få bedre muligheter hvis de velger et annet yrke enn lærer. Når man ikke får opp lønna, må opptakskravene justeres sterkt ned eller fjernes.
