Det blir ikke mer kake av å gi større biter til noen

Høyresida og Arbeiderpartiet slutter aldri å forbause meg med skolepolitikk. Høyre har i åresvis sunget den samme leksa om grunnleggende ferdigheter, tidlig innsats, mer realfag og målinger inn i skolen, videreutdanning og en lønnsdannelse som er mer differensiert med utgangspunkt i måling av lærernes arbeidsinnsats. Arbeiderpartiet forbauser meg fordi de har vært ganske statiske og defensive på å gå disse ulike områdene skikkelig på kniven, de lar stort sett Høyre kverne på. Jan Tore Sanner, med sine vakre blå øyne, får det igjen og igjen til å høres ut som de endelig har oppfunnet kruttet.

De har de altså ikke (gjesp). KS har aldri fremstått som synderlig interessert i noe annet enn kostnader, og oppgjør etter oppgjør opplever vi at vi lærere rykker enda noen plasser tilbake i matkøen.

Det siste eksempelet på gamle sanger om igjen fra høyresida kommer fra Kristin Clemet, som (igjen og igjen) ivrer for en differensiering av lønnsmassen til lærerne gjennom lokal lønnsdannelse der vi tar utgangspunkt i kvaliteten på lærerne. Vi betaler jo mer for den gode frukten enn de flekkete enslige bananene, og hvis snekkeren monterer lister med dårlige sammenføyinger i hjørnene, må vi selvfølgelig få jobben utrettet skikkelig. Kvalitet er lett å måle der vi har konkrete produkter med entydige og kollektivt forståtte kvalitetskriterier som vi kan legge til grunn.

Differensiert lønn skaper uro

Jeg tror Kristin Clemet har lest den nå etablerte forskningen fra Bård Kuvaas et al, som undersøkte hvordan lokal lønnsdannelse fungerer blant lærere. Den viste at de fleste vil ha en alminnelig lønn som står i forhold til ansvar og utdannelse, og at differensiert lønn bare skaper uro i et lærerpersonale. Når lønn blir gitt etter uklare kriterier, blir det alltid snakk bak ryggen på folk, og det vil splitte arbeidsmiljøet. Om man lager objektive og etterprøvbare kriterier for lønnsdannelse, kommer man et stykke på vei, men bare uttrykket «objektive og etterprøvbare kriterier» forteller oss noe om hvor langt vi kan komme. Kan man måle skikkelig kvalitet på en lærer underveis i opplæringsløpet?

Da blir det en banal liste med: møter forberedt til timene, anstendig kledd, er høflig og imøtekommende, er aldri sint bare bestemt, ser alle elevene, leverer tilbake vurderte arbeider etter en viss tid, skårer godt på trivselsundersøkelser, stiller aldri vanskelige spørsmål til ledelsen, kommer alltid på alle møter godt forberedt, holder pulten sin ren, aldri for høy promille på festene, er så heldig at hen får klasser som gjør det godt på nasjonale prøver, eksamen og grunnskolepoeng. Listen kan gjøres meningsløst mye lengre. Det er mye man kan objektivisere eller telle i kvalitetens navn, men er det kvalitet?

Les også: Hvordan ta igjen lærernes lønnsetterslep?

Som lærere sår vi frø, og selvfølgelig ser vi frøene spire. Noen av de spirende ser det mens det pågår selv, mens mange ser mest i ettertid hva vi har betydd for dem på godt og vondt. Vi underviser jo langt forbi siste prøve, vi underviser for at alle skal få gode liv og gjøre de valgene som er best for dem ut fra egenart og interesser. Vi oppmuntrer, utfordrer, spør og gransker, vi utforsker reaksjoner og holdninger og stimulerer både til meningsmangfold og det å forsvare en mening med gode argumenter og fakta.

Ofte er det ikke de med de høyeste karakterene som har lært mest. Vi ser kvaliteten i det vi gjør når vi møter blikkene når vi møtes til en ny dag. Vi ser det i forventingene når vi går løs på nye tema og faglige tilnærminger, blir dette tregt mottatt, eller må det en annen vinkel til for å transformere lærerkrefter til elevens lærekrefter? De øyeblikkene der vi tar de beslutningene, hvor er målerne da? Når du er syk og får ektefølte meldinger om menneskelig og faglig savn, hvor er Clemet med målingene sine da? Når du går på gata, og elever fra tyve år tilbake krysser gata, ikke for å unngå deg, men for å hilse på deg og klemme deg og fortelle hvor mye de savner timene, hvor er den differensierte lønnen da?

Når elever kommer året etter de har sluttet og setter kake på arbeidspulten din, kommer det heller ikke noe lokal cash på bordet. Når en elev blir så inspirert av det du egentlig fortalte i forbifarten at de velger å ta et år som utvekslingselev, som så er med å avgjøre hele livsreisen videre, samme sak. Ingen ser det. Når en liten tynn gutt med saggebukse og capsen bak frem sier: «Du er hele skolen for meg», er jo det selvfølgelig den beste lønn man kan få som lærer. Når foreldre takker for skolegangen, og mine voksne minoritetselever fyller opp langbord med mat og kjærlighet fra hele verden, er det også grunnet et helt lags standhaftighet og tro på dem. Ingenting av de vanskelig målbare tingene jeg har listet opp er enkeltmanns- eller kvinneprestasjoner:

Det blir ikke mer kake av å gi større biter til noen

Det er laget jeg er på av lærere, ledere, rådgivere, øvrig ledelse og personale som gjør at jeg har tillit og rom til å gjøre min jobb som lærer. Vi er ikke enkeltprestasjoner, og vi skal ikke kaste vekk krefter på å virke som vi er gode på noen flåsete lønnsgivende kriterier, men konsentrere oss om samarbeid og stå fram for elevene som empatiske, fagsterke og engasjerte lærere som vil dem alt godt her og nå og for hele deres fremtid.

Det er ingen grunn til at jeg skal slåss mot laget mitt for å få bedre lønn enn noen av dem, når det er det fantastiske og sammensatte laget jeg er i, som gjør det mulig å gjøre en god jobb. Det blir ikke mer kake av å gi større biter til de som kjører brystkassa lengst frem.

Når det nå er dårlig, dårlig dårligstemning rundt alt som har med lønnsutvikling og lærerne å gjøre, er det mer kake som teller. Vi må hegne rundt kompetanselønnssystemet, få sentrale tillegg for tilleggskompetanse, og gjøre alvorlige grep for å bremse at vitale noen og seksti-åringer leser alt som er av pensjonsbrosjyrer og gir seg mens de er nærmere seksti enn sytti. Av denne gamle vinen er det mer årgangsklasse enn eddik, bare de blir behandlet godt etter femti.

Kanskje burde KS sendes på vinkurs og håndtering av kvalitet? Om de ikke består eksamen, får de ikke komme tilbake. God nok er uansett den beste vinen, og de aller fleste lærere er mer enn gode nok. Bare litt for få, med generelt for lavt prisnivå.