Da Thorbjørn Jagland etablerte regjering i 1996, brukte han metaforen Det Norske Hus. Bildet utløste atskillig satire, men det kan enes om følgende: Når man bygger et land, en velferdsstat og et mangfoldig fellesskap, er utdanning en del av grunnmuren. Svikter denne, rakner demokrati, samhold, økonomi, levekår og livskvalitet.
I vår høyteknologiske tid undervurderes lett at menneskene er samfunnets viktigste ressurs – med vår praktiske, teoretiske, etiske, estetiske, sosiale og kulturelle «utrustning». Et offentlig utdanningssystem, i strid mot ulikhet, er avgjørende for å videreformidle, videreføre og videreutvikle disse kvalitetene.
En annen hjørnestein i folkestyret er fagbevegelsen; og uten reell streikerett kastreres den. Demokrati redusert til to-årlig stemmerett og formell ytringsfrihet, uten aktive, folkelige organisasjoner, er anorektisk. Derfor var den velfortjente barnehage-seieren en oppmuntring for alle samfunnsbyggere. Å forsvare streikeretten er et demokratispørsmål.
Kjell Magne Bondeviks mannskap fikk i 2002 fritt leide etter Arbeiderpartiets landsmøte: Med knapt flertall vedtok partiet å arbeide for at kommuner og fylkeskommuner skulle overta forhandlingsansvaret for lærerne. Daværende utdanningsminister Kristin Clemet var sentral i å drive fram den endelige beslutningen.
I 2003 vedtok regjeringen (Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre) å gjennomføre overføringen fra staten. Sammen med argumenter om sterkt lokaldemokrati, talte det at kommunene utbetalte lønn, eide skoleanleggene og hadde ansvar for det meste av lærernes arbeidsvilkår. Men for innflytelsesrike krefter var i tillegg spørsmålet om overføring åpenbart også bygget på andre ønsker for samfunnsutviklingen. Plassen tillater her bare å vise til framveksten av nyliberale anti-stat-holdninger.
Fremskrittspartiet var tilfreds, og et parti som Venstre hadde lenge ment at: «Dette måtte bety mer lokal lønnsdannelse og bedre mulighet for individuell vurdering av lærernes lønn …» (Helen Falch Fladmark (V), i Stortinget 2.3.2000). Og da vedtaket var gjort, berømmet KS-leder Halvdan Skard (A) regjeringen for å vise «handlekraft» (jf Fafo-notat 2019:02).
Kommuner og rådmenn presset på, og KS arbeidet tålmodig. Ved å fjerne statens grep om lønns- og arbeidsvilkår håpet de å «kommunalisere» lønnsnivået for grupper som ble ansett å tjene for godt. De «kommuneuavhengige» lærerne utgjorde et irritasjonsmoment. Siden forløp det ikke så problemfritt som forventet.
Streiken i 2022 var ikke den første. Lærerne streiket etter angrep på arbeidstidsordningene i 2006 og 2014; Unio i 2008, 2010 og 2012. Det er dekning for å konkludere at KS ikke har mestret forhandlingsansvaret for lærerne. Forhandlingsordningen må opp til bred debatt; parallelt med frontfagsmodellen.
Det samme må realiteten i lærernes streikerett – etter vedtaket om tvungen lønnsnemnd i Stortinget 2.12.22 (mot stemmene til Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne).
Et samfunnsspørsmål
Samtidig som kommunenes organisasjon tviholder på sin forhandlingsmakt, har den gang på gang motarbeidet nasjonal styring og sentrale retningslinjer for den offentlige fellesskolen. Nestleder i KS, Mette Gundersen (A), advarte landsmøtet i Ap i 2017 mot en nasjonal lærernorm på skolenivå. Hun mente at det vil begrense det lokale selvstyret. Heldigvis fulgte ikke landsmøtet KS’ syn og gjorde et annet og mer konstruktivt vedtak enn Gundersen ønsket.
Lærernes fagforeninger er fag-foreninger og profesjonsfellesskap. Organisering av streikefellesskap har bidratt til profesjonsbevissthet. Og for profesjonen er kjernevirksomheten undervisning. Av den grunn ønsker lærerne en tydelig definisjon av undervisningsbegrepet. Men for slikt har det vært liten støtte å hente hos KS.
Lønnspolitikk for samhold eller splittelse?
KS har hele tiden ønsket en «fleksibel», lokal og individualisert lønnspolitikk. Kollektive, sentrale, forutsigbare tariffavtaler motarbeides og undergraves. Dette svekker fagforeningene og passer som hånd i hanske for New Public Management (NPM).
Men det er ingen grunn til å skjule at staten er en krevende motpart. Også her er det kamp om kronene, profesjonsstrid og splitt og hersk. NPM har infisert statens organisasjonsapparat og politikk for lønns- og arbeidsvilkår. Det er nok å minne om aparte topplederlønninger og finansieringssystemer innen helse.
Les også: Fagforeninger – et nødvendig onde, eller kilden til et trygt og godt liv?
Dette til tross er det ingen grunn til resignasjon. Historisk har arbeidstakersiden stått i vanskeligere situasjoner. Det må sikres sentrale, nasjonale og solidariske forhandlinger med streikerett – med mulighet for bedre lønns- og arbeidsvilkår.
Lærerne må ikke falle for retorikk som angriper samholdet mellom ansatte i privat og offentlig sektor. Fagforeningslederne i LO, Unio, Akademikerne og YS har særlig ansvar. Fagforenings- og profesjonsbevissthet må kombineres med samhold og solidaritet mellom arbeidstakergrupper. Viljen til samhold og samarbeid som vist under barnehagestreiken peker fremover.
Oppsplitting, fragmentering og individualisering på arbeidstakersiden er tapsprosjekt. Etter streiken mot KS så vi tegn til strid i krybben. Lærerforeningene har ulikt sammensatt medlemsmasse og har valgt forskjellige alliansestrategier. Faktisk er det også negativt for arbeidstakerne dersom motpartens organisering splittes opp.
Da Private Barnehagers Landsforbund (PBL) ble bygget opp, oppfordret noen av oss fagforeningstillitsvalgte flere barnehageeiere til å melde seg inn. Slik kunne sentrale tariffavtaler og forhandlinger og nasjonalt faglig samhold etableres.
Les også: Forsker: – Lærerorganisasjonene er en bremsekloss for utvikling
Hvem skaper verdier?
Arbeidere i fabrikker og kraftverk, bonden og hun som jobber på oppdrettsanlegg skaper verdier. Men hvem eier de felles naturressursene? Og hva med hen som kjører vogntoget med produktene?
Hva med kjørelæreren som lærte opp sjåføren? Hva med den offentlig ansatte bilsakkyndige? Hva med helsearbeiderne som får folk på jobb igjen?
Hva med lærere fra barnehage til høyere utdanning og forskere? Enkle lettvintheter om «verdiskaping i konkurranseutsatt sektor» mot «skjermet, inflasjonsdrivende offentlig sektor», er et vrengebilde av det sammenvevde samfunnet vi lever i.
Alt henger sammen
Politikere, som selv har fastsatt dagens havarerte forhandlingsordning, hevder at de ikke kan blande seg inn i forhandlinger. Men når lærerne tvinges ut i streik og elever rammes, er det ikke godt nok å lene seg tilbake – og vente på regjeringens initiativ til lønnsnemnd.
Det er gode grunner til å diskutere sammenhengen mellom utdanningspolitikk, fellesskolens kvalitet og nasjonalt ansvar og styring. Lærernes kamp er en del av et større bilde som handler om hva slags land vi vil ha. Elever savnet skolen og lærerne under streiken. Foresatte, Barneombudet, barnevern og helsefolk ble bekymret. Da pandemien viste frem samfunnskritiske yrkesgrupper, var det samfunnslære med en lekse å huske. Høsten 2022 avdekket igjen hvor viktige lærerne i skoler og barnehager er.
