Uten Lise hadde ikke Kim fra Demenskoret blitt artist 

– Den døra her var alltid åpen, sier Kim Wigaard Johansen, idet han kommer inn i lærer Lises Arnesens gamle musikkrom i underetasjen på Foss videregående skole i Oslo.

Her står fortsatt det samme pianoet og notestativet. Hennes «ord for dagen» henger fortsatt på veggen, snart fire år etter at hun gikk av som pensjonist og 17 år etter at Kim gikk ut av skolen. Det er sitater å bli inspirert av, som «Ordene skal falle på leppene og pusten skal sende dem av sted».

– Av Lise lærte jeg mer om stemmen som jeg ikke visste, og som var høyst nødvendig for videre utvikling. Det jeg lærte her inne, ble givende for min fremtid, sier Wigaard Johansen, som nå er kjent både som artist og som dirigent for Demenskoret i TV-serien på NRK med samme navn.

For 16 år gamle Kim hadde andre planer for sitt liv. Han sang blant annet i Sølvguttene en kort periode da han var ni år.

Kim Wigaard Johansen

Lise Arnesen

– Men jeg syntes det var så skummelt med turné og at mange var så flinke. Jeg var ikke klar for sang ennå. Derfor begynte jeg å spille piano. 

Da Kim Wigaard Johansen begynte på musikklinjen ved Foss videregående skole, hadde han bestemt seg for å bli klassisk pianist. Men med piano som hovedinstrument ble det sang som biinstrument.

– Vi hadde Lise i musikkteori og gehør. Måten hun underviste i dette på, gjorde at jeg ble veldig inspirert til å lære mer om stemmen. I 2. klasse kjente jeg at jeg ville bytte til sang. 

– Hvordan inspirerte hun?

– Hun lyttet på en måte som ble så motiverende. Det ble trygt, inspirerende og gøy! Hun skrev ned alle tekstene og illustrerte innholdet med bilder. Vi lyttet til CD-er med musikk i ulike sjangre av andre sangere som vi kunne se opp til, vi samlet vårt eget sangbibliotek med noter og tekst. Hun ga oss alle hjelpemidler så vi skulle forstå. Jeg følte at jeg med hennes undervisning ville bli god nok til å kunne søke meg videre til høyere utdanning innen faget.

Da Kim tok praten med lærer Lise om at han ville bytte hovedinstrument, altså til sang hos henne, forhørte han seg først om hva hun tenkte om dette. 

– Med Kim var hans potensial så tydelig, uten at han visste det selv. Dessuten var det en brytningstid med større muligheter til å fordype seg i et bredere repertoar enn det klassiske, sier Lise Arnesen.

Hun synes TV-serien om Demenskoret er fantastisk, og at tidspunktet passer bra med tanke på at demens er i ferd med å bli en folkesykdom. For ikke så lenge siden fikk hun selv diagnosen Alzheimers sykdom.

– Sang kan være medisin. Jeg tror det betyr mye for folk som meg som fikk diagnosen nylig, og for alle dem som er glade i musikk og som ellers ville trukket seg tilbake, sier Lise.

Stort press

Kim husker Lises rom også som et rom der han kunne koble av. 

– Når man er 16–17 år, kan man kjenne på mye stress med for eksempel tentamener og oppspill. For når man går musikklinjen, har man de allmennfaglige fagene i tillegg. Etter skolen var det å øve til klokken 18–19 på kveldene. Da var døra hos Lise ofte åpen. Det var ikke få ganger jeg sank ned i saccosekken her for å puste. «Jeg ser du er litt sliten, hvordan har dagen din vært?», spurte Lise. Til enhver tid hadde hun evnen til å forstå hvordan elevene hadde det, konstaterer Kim.

– Det var ikke alltid de ville ha omsorg heller, men de trengte å gråte og «lette trykket litt», sier Lise. 

For unge Kim ble skiftet av hovedinstrument også avgjørende.

– Om jeg ikke hadde byttet til sang, hadde jeg ikke drevet med det jeg gjør i dag, og heller ikke vært sanglærer eller sanger, sier han.

Lises metode ble viktig i New York

Kim Wigaard Johansen tok senere mastergrad i utøvende sang ved prestisjetunge Manhattan School of Music i New York. Der skilte lærerne seg veldig fra Lises metode, synes han.

– De gikk fort frem, med det tekniske i fokus, forteller han. 

Da var det verdifullt å ha rådene fra sin sang- lærer fra videregående å navigere etter:

– Jeg kunne miste litt av sanggleden fordi mye handlet om å bli «best». Lise hadde lært meg at alle stemmer er forskjellige, og grunnen til at vi er sangere, er hovedsakelig formidlingen av budskapet i teksten. Ta tak i teksten og gjør den til din, formidle den med din unike tolkning på din måte. Det var godt å tenke på, sier han.

– Det er jo ofte teksten som kaller på oppmerksomheten når en lyster å synge, så en god tekst og en forlokkende melodi er det som trengs for å være i sangens verden, konstaterer Lise Arnesen. 

Hun har selv stor glede av å synge hjemme nå. 

– Jeg har hatt en periode hvor jeg ikke har sunget. Men nå repeterer jeg livet mitt gjennom musikken. Jeg har så mange sanger og trenger ikke lete etter dem. Jeg kjenner at jeg går inn i «denne verdenen som er min». Sangen ligger i meg. Det er instrumentet mitt.