Elev Simen Velle (23)

• 2016-2019: Nesbru videregående skole, Asker i Akershus; språk, samfunnsfag og økonomi
• 2017: Medlem av Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)
• 2021-2022: Fylkesformann i Viken FpU
• 2022-: Leder av FpU

De to sitter sammen på gulvet i gymsalen på Nesbru videregående skole i Asker i Akershus. Fem år har gått siden Simen var avgangselev her i 2019. 

Klas­sen Si­men gikk i, var den før­s­te klas­sen den ny­ut­dan­ne­de læ­re­ren Ag­ne­the var kon­takt­læ­rer for, 26 år gam­mel.

– Det var en klas­se med man­ge gut­ter med sto­re per­son­lig­he­ter og mye ener­gi. Men Ag­ne­the klas­ket hen­de­ne i ka­te­te­ret og sa «nå har vi fak­tisk time». Hun ga oss ty­de­lig be­skjed om å føl­ge med. Hun var streng, noe som var helt nød­ven­dig, men rett­fer­dig, sier Vel­le.

– Mel­lom ele­ve­ne og meg var det bare ti års aldersforskjell, men jeg valg­te å snu det til min for­del og være mer på nivå med ele­ve­ne, sier Ag­ne­the Klepp Nord­by, som un­der­vi­ser i kropps­øv­ing og id­retts­fag.

Det al­ler vik­tig­ste læ­rer Ag­ne­the gjor­de for den unge Si­men Vel­le, ble også av­gjø­ren­de for ham vi­de­re i li­vet: 

– At hun ikke ga meg opp. Jeg fikk Ag­ne­the som læ­rer på et tids­punkt der jeg vir­ke­lig treng­te en god læ­rer, sier Si­men.

Fa­ren fikk en al­vor­lig syk­dom

Favorittlærer Ag­ne­the Klepp Nord­by (33)

• 2008-2010: Nadderud videregående skole, Bærum, Akershus
• 2010-2013: Norges Idrettshøyskole, bachelor i trening, coaching og idrettspsykologi
• 2014-2015: Høgskolen i Nord-Trøndelag, årsstudium i sosiologi
• 2015-2016: Praktisk-pedagogisk utdanning
• 2016-2018: Norges Idrettshøyskole, master i kroppsøving og pedagogikk
• 2016-: Lektor ved Nesbru videregående skole, underviser i kroppsøving og idrettsfag

Si­men had­de en tøff tid da han be­gyn­te på vi­de­re­gå­en­de. For­e­ldr­ene gikk fra hver­and­re. Kort tid et­ter­på fikk fa­ren hans en al­vor­lig dia­gno­se; Huntingtons syk­dom. 16-år­in­gen Vel­le så ikke all­tid en grunn til å stå opp om mor­ge­nen. I til­legg had­de han, som han selv gikk ut med i VG i vå­r, be­gynt å bru­ke ulov­li­ge rus­mid­ler, i ho­ved­sak can­na­bis. 

To gan­ger ble han tatt av po­li­ti­et. Det før­te til ett fore­legg og en be­tin­get dom. 

Om den­ne ti­den i sitt liv øns­ker Vel­le kun å si:

– Jeg skul­le stab­le på plass ufor­tjent sto­re tan­ker som 16-år­in­ger ikke skul­le be­hø­ve å ha. Når din far får en syk­dom som for­kor­ter li­vet med fle­re tiår, og du får vite at du har 50 pro­sent ri­si­ko for å lide sam­me skjeb­ne, er det na­tur­lig at man må bru­ke en del tid på å sor­te­re tan­ke­ne sine.

Et­ter hvert før­te det­te til et vel­dig høyt sko­le­fra­vær for ham.

Takk­nem­lig for fra­værs­gren­sen

I 2. klas­se var fra­væ­ret kri­tisk høyt. Ag­ne­the og Si­men be­gynte med sam­ta­ler om hva det­te hand­ler om, sam­ta­ler som ble helt av­gjø­ren­de.

– Det tok meg lang tid å kom­me over den knei­ka jeg var i, men med Ag­ne­the fikk jeg den av­gjø­ren­de opp­le­vel­sen av at vi kun­ne få til det­te sam­men, sier Vel­le.

Vel­le sier i dag at fraværsgrensen ble av­gjø­ren­de for ham.

– Sko­len måt­te re­age­re. Når jeg i dag job­ber med sko­le­po­li­tikk, er det lett å se tilbake på min egen tid som elev. Hvor had­de jeg vært uten en læ­rer som Ag­ne­the og fra­værs­gren­se­n?

Læ­rer Ag­ne­the for­tel­ler om sin til­nær­ming til Si­men. 

– Jeg måt­te bli enda bed­re kjent med ham: Den so­si­a­le, mor­som­me ty­pen som kun­ne ska­pe et su­per­mil­jø i klas­sen, men som jeg også så holdt en fa­sa­de når ting ble tøft, sier hun.

– I be­gyn­nel­sen av and­re trinn begynte vi å ta skik­ke­lig tak. Den høs­ten fikk vi også kjenn­skap til bak­grun­nen, som gjor­de det let­te­re å for­stå. 

Fra da av had­de Simen og Agnethe re­la­tivt god kon­troll over både fra­vær og vur­de­rings­grunn­lag ut året. 

Agnethe forteller at tred­je­året brak­te man­ge opp- og ned­tu­rer. Et­ter 1. ter­min var det usik­kert om han grei­de alle fag. Da var det pe­ri­oder med dag­lig opp­føl­ging. Den tet­te opp­føl­gin­gen var­te til stand­punkt­ka­rak­te­re­ne var satt. Det var ikke et ty­de­lig ven­de­punkt, men hand­let om å føl­ge opp hele vei­en. 

Det Si­men fikk til

– Det kun­ne være lett å bare se det han ikke gjor­de, ikke fikk til. Jeg satte det han fikk til i fokus, og det å få ham til å skjøn­ne at jeg var på hans lag. Hardt mot hardt fun­ket ikke. Da han skjøn­te det, kun­ne jeg ba­lan­se­re det med å set­te gren­ser, få han til å for­stå kon­se­kven­ser av egne valg, til å løf­te blik­ket og se frem­over i li­vet, forteller Agnethe.

– «Jeg har tro­en på deg», sa jeg ofte. Jeg vis­te at jeg var stolt av ham når han fikk ting til, og det var jeg jo. Det var vik­tig å få ham til å kjen­ne at jeg bryd­de meg opp­rik­tig om ham, at han kun­ne kla­re alt han gikk inn for. Han var vel­dig res­surs­sterk og fag­lig dyk­tig. 

Et­ter hvert kom unge Si­men dit at han er­kjen­te at han har et valg: 

– Øns­ket jeg meg en frem­tid, måt­te jeg ut av sen­ga og gå på sko­len. Det had­de in­gen hen­sikt å hen­ge seg fast i det van­ske­li­ge. 

I dag er han som po­li­ti­ker vel­dig opp­tatt av egen er­fa­ring når det gjel­der frem­ti­dens sko­le­po­li­tikk:

– Det må være mu­lig å myke opp di­rek­ti­ve­ne fra Ut­dan­nings­di­rek­to­ra­tet, slik at læ­rer­ne står fri­e­re i arbeidet med å legge opp sko­le­hver­da­gen. Alle har ikke en læ­rer som Ag­ne­the, men med et mer flek­si­belt sko­le­løp kun­ne langt fle­re fått det bed­re, sier Simen Vel­le.

Flek­si­bel med le­ve­rin­ger

Det ble også av­gjø­ren­de for Si­men å bli møtt med noe flek­si­bi­li­tet når det gjaldt når opp­ga­ve­ne skul­le le­ve­res.

– En le­ve­rings­frist ons­dag kveld kun­ne bli ak­sep­tert tors­dag mor­gen, på­pe­ker han.

– Det som er for­ut­sig­bart, er ti­me­pla­nen og læ­re­pla­nen, sier Ag­ne­the Klepp Nord­by, og fort­set­ter: 

– Det ufor­ut­sig­ba­re er mø­tet med ele­ve­ne. De har så uli­ke ut­ford­rin­ger. Ved å bli vir­ke­lig kjent med dem, får man inn­blikk i de­res liv og der­med enda stør­re inn­sikt som gjør det let­te­re å fin­ne en til­nær­ming som fun­ge­rer. Når jeg ser Si­men i dag, må jeg jo si at det gjør læ­rer­yr­ket vel­dig me­nings­fylt, sier hun.

– Ag­ne­the had­de hatt tro­en på meg så len­ge. Jeg had­de jo også lyst til at hun skul­le få det hun for­tjener, sier Si­men Vel­le.