Ill.foto: Istock
Anerkjenn voksenopplæringen som en medlemsgruppe, eller gi oss samme anerkjennelse som lederne.
Debatt: Vi er nærmere 4000 lærere som vil ha synlige bevis på at vi finnes i arbeidet som organisasjonen gjør.
Nå har landsmøtet avgjort noen av premissene for
organisasjonens arbeid med voksenopplæringen i kommende periode. VO tapte
voteringen om eget råd med knapp margin, men fikk gjennomslag for formalisering
av et eget nettverk. I tillegg fikk VO inn en erfaren lærer fra VO på 3.
møtende vara. Det er altså ikke så svart som det kunne vært.
Når man ser på et landsmøte fra grasrota, så slår det meg at
det er en viss avstand mellom det språket som er normen der og det språket vi
bruker i skolen. Jeg lurer på hvordan Sigbjørn Obstfelder ville beskrevet denne
underligheten. Det blir som seg hør og bør brukt mye tid på semantikk og mye
tid på retorikk, men av og til trumfer semantikken den skjære logikk.
Definisjonene har av og til så mye makt at man bør ta dem opp til ny gransking,
slik at vi vet om de fortsatt matcher virkeligheten.
Hva er en medlemsgruppe?
Jeg vil i den sammenheng stille spørsmålet: «Hva er en
medlemsgruppe»? I dag er medlemsgruppene grunnskole, barnehage, videregående
skole, faglig-administrativt system (FAS) og Universitets- og høyskolesystemet
(UH). Lederne er ifølge Utdanningsforbundet ikke en medlemsgruppe, men en
«gruppering» på tvers av medlemsgruppene, og det samme gjelder for
voksenopplæringen. Likevel har lederne blitt gitt en høyere status i organisasjonen,
gjennom formell innlemming i organisasjonsstrukturen og i realiteten en
anerkjennelse som trumfer både FAS og UH.
Både FAS, lederne, UH og voksenopplæringen fortjener den
samme anerkjennelse, og det får vi aldri gjennom å være bare et vedheng til en annen
gruppe. Nå er vi splittet opp i to vedheng, vedheng nummer en er til
medlemsgruppe grunnskole, og vedheng nummer to er til medlemsgruppe
videregående. Det gjør at vi forblir enslige svaler i en større sammenheng, og
får aldri konsolidert oss skikkelig for å bygge en identitet i egen
organisasjon. Identiteten ute på arbeidsplassene er likevel sterk, men den er
på tross av og ikke på grunn av organisasjonens tilnærming til
voksenopplæringen.
Vi er mer homogene enn UH og FAS, men vi er mindre homogene
enn VGO og grunnskole. Likevel stiller vi lengre bak i køen når saker skal
tales og avtaler drøftes. Voksenopplæringen trenger sitt løft nå, og jeg håper
at dette blir prioritert av det nye sentralstyret, med det utgangspunktet som
landsmøtet gir. Lærerne i voksenopplæringen har sine egne utfordringer og sitt
eget særpreg, og om det er sånn at vi må defineres som egen medlemsgruppe for å
bli jobbet for, ja da har vi kommet for langt inn i det pedantiske vanvidd.
Når det i tillegg jobbes systematisk for lederne og
ledermedlemmene, som heller ikke er definert som medlemsgruppe, men
«gruppering», har vi en organisasjon som ikke en gang respekterer
definisjonene. Da er vi inne i forskjellsbehandling. Signalet er tydelig: et
ledermedlem teller mer enn et medlem fra voksenopplæringen. Vi er nærmere 4000
lærere som vil ha synlige bevis på at vi finnes, i arbeidet som organisasjonen
gjør.
Garantister for god integrering
Vi er de beste garantistene for en god integrering av
innvandrere og dyktiggjøring av de norskfødte som falt av utdanningssystemet i
første eller andre omgang. Gjennom vårt arbeid får vi frigjort den kompetansen
som allerede finnes i disse menneskene, gjennom å hjelpe dem til et godt språk
og en god samfunnsforståelse. Jeg står hver uke i klasserommet og ser ut over
leger, farmasøyter, sykepleiere, advokater, ingeniører, kirurger og andre høyt
utdannede som er «bare» et språknivå unna å kunne gjøre arbeidsoppgaver som
samfunnet vårt sårt trenger. Vi møter de som på et tidspunkt ble nødt til å ta
nye livsvalg, samtidig som de har utfordringer i det daglige som ofte går langt
ut over utfordringene til den jevne elev i grunnskole eller videregående.
Gir vi en innsats for dem, vil de gi tifold tilbake. Alle
vil jobbe, ha en meningsfull hverdag og gjøre nytte for seg, og
voksenopplæringen er en viktig innsatsfaktor for å få dette til. Da må noen
gjøre en innsats for oss som underviser dem også, slik at vi både rekrutterer,
beholder og motiverer de gode folka som er i voksenopplæringen. Anerkjenn
voksenopplæringen som en medlemsgruppe, eller se bort fra semantisk
flisespikkeri og gi oss den samme anerkjennelse som lederne uten å gnukke på
definisjonene. Mange av de vi jobber for kommer fra diskriminerte minoriteter.
Skal det forbli VO-lærerens status i Utdanningsforbundet også?
Jeg krysser fingrene for at det nye sentralstyret kan la
logikken seire over semantikken. De signalene en organisasjon sender om
medlemsgruppene sine, blir også fanget opp av arbeidsgiver. Blir vi oversett av
egen organisasjon, blir vi neppe sett av arbeidsgiver. På med brillanj!