Vold i skolen og skolefravær

Vold i skolen og skolefravær er to temaer det har vært skrevet og ment mye om den siste tiden. I et innlegg på utdanningsnytt.no tar Christian Lomsdalen til orde for at dette kan være to sider av samme sak. Utagering i skolen og tilbaketrekning fra skolen er elevenes ulike måter å reagere på når de opplever manglende mestring og mistrivsel. Velger vi å se elevenes adferd med dette perspektivet, blir det neste spørsmålet: Hva skal til for at elevene skal trives i skolen?

Hva skaper trivsel?

Ifølge motivasjonsforskningen er motivasjon og trivsel basert på tre faktorer: selvbestemmelse, kompetanse og samhørighet. Selvbestemmelse vil innebære at eleven opplever en grad av fri vilje ved å bli verdsatt for sitt personlige initiativ, og å bli lyttet til. Kompetanse handler om elevens opplevelse av å mestre de oppgavene de blir satt til å løse. Samhørighet er elevens opplevelse av å høre til i fellesskapet. Dette er forutsetningene for menneskets motivasjon og trivsel, noe som også er relevant for voksnes trivsel på arbeidsplassen.

Les også: Skolen som organisasjon må endres

Disse tre hjørnestenene i motivasjonsforskningen; selvbestemmelse, kompetanse og samhørighet, kan vi finne igjen i opplæringsloven, i «Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen». Her er de beskrevet som elevenes rett til medvirkning, elevens tro på egen mestring og elevens rett til å være en del av et inkluderende læringsmiljø.

Det som i motivasjonsforskningen er grunnlaget for motivasjon og trivsel, er allerede en del av skolens oppdrag. Det neste spørsmålet blir derfor:

Trenger skolen flere ressurser for å løse oppdraget sitt?

I sin artikkel trekker Christian Lomsdalen frem nødvendigheten av flere ressurser inn i skolen for å løse utfordringene knyttet til vold og ufrivillig skolefravær. Jeg kan si meg enig i at flere ressurser, i form av ulike yrkesgrupper inn i skolen, hadde vært et gode. Jeg vil likevel utfordre tanken om at flere ressurser er det som skal til for løse alle skolens utfordringer. Jeg stiller derfor følgende spørsmål:

Kan vi bruke ressursene vi allerede har på en ny måte?

Ser vi på den totale mengden ressurser som brukes i tid, på utredninger av enkeltelever, og antall møter med foreldre og opptil 8-10 fagpersoner til stede, for å løse enkeltsaker, kan det være betimelig å stille spørsmål ved måten vi bruker ressursene på.

Vi vet at elever med diagnoser som ADHD, Tourette og innen autismespekteret, eller elever med dysleksi, er høyt representert på skolefraværsstatistikken og i møtestatistikken. Når manglende tilrettelegging i skolen fører til fravær, kan mye gjøres ved å heve kompetansen på de nevnte elevgruppene. Kompetansen finnes hos Statped, Dysleksi Norge og andre aktører. Denne kompetansen kan skolene bli bedre til å benytte seg av.

Om det gjelder skolefravær eller utagering og vold, kan pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) også være en instans skolen kan benytte seg av. Det fordrer at PPT innehar den kompetansen skolen trenger, slik at de kan få hjelp til å løse sine utfordringer. I stedet for å bruke fagpersoner til å sitte i møter, kunne disse vært brukt som en ressurs i klasserommet, til å bli kjent med elevene, samarbeide med lærerne med å finne gode måter å tilrettelegge på, være en relevant samtalepartner og hjelpe til med å skape et godt skole/ hjem samarbeid.

Helsesykepleier ved skolen kan også være en viktig ressurs i dette arbeidet. Kompetansen kan også finnes i kollegiet; hos andre lærere, miljøarbeidere eller assistenter. Å bruke kompetansen som allerede finnes på nye måter, vil kreve at vi kjenner til hverandres kompetanse, og at man i større grad er villige til samhandling og refleksjon mellom de ulike faggruppene som allerede jobber i skolen.

Elevens og foreldrenes kompetanse er viktigst

Men den aller viktigste ressursen, som vi lett glemmer verdien av, er den kompetansen eleven og foreldrene sitter med. Eleven vet hvor skoen trykker. Selv om et barn eller en ungdom ikke alltid klarer å fortelle hva de mistrives med, eller hva de synes er vanskelig, vil dette kunne hentes frem gjennom den lyttende samtalen med eleven, eller i samarbeid med foreldrene.

Helt til slutt vil jeg påpeke: Elever som opplever gode relasjoner, trygghet, mestring og tilhørighet i skolen, vil sannsynligvis ikke ha behov for å utagere eller trekke seg tilbake. Å gi elevene dette, krever ikke nødvendigvis flere ressurser.

Kilder

• Eide, Sara Eline. Skolefravær. Cappelen Damm Akademisk 2021
• Lomsdalen, Christian. Ufrivillig skolefravær og vold i skolen, to sider av samme sak? Artikkel. utdanningsnytt.no, 17.07.22.
• Lund, Gro Emmertsen. Fra fravær til fællesskab. Aarhus Universitetsforlag 2021
• Opplæringsloven, overordnet del – lastet ned 19.07.22