Skolen han underviser ved, befinner seg langt sør i Mosambik i et område med spredt bebyggelse. For å komme til Escola primaria completa de Malongane må en ta seg fram på humpete jordveier. Alle ukens hverdager bor lærerne i rom de må dele med andre. 

– Neste år har myndighetene bestemt at vi skal ta inn flere elever. For å ha nok klasserom deler vi i dag opp skoledagen sånn at de eldste elevene kommer først og har undervisning på formiddagen også har de yngste elevene undervisning på ettermiddagen, forklarer Chou. 

Han underviser mest på de høyeste trinnene. Han snakker engelsk, det er det få som gjør. Det offisielle språket er portugisisk.

Vi har også skrevet om gategutten Fransisco som drømte om et måltid om dagen, som nå er blitt barnehagelærer og har startet skole.

Fedrene bygger

For å få skolens økonomi til å gå rundt, er de avhengig av donasjoner og at foreldrene betaler ekstra. De er i gang med å bygge nye klasserom for de 350 elevene de i dag har. Noe av dagens undervisning foregår i blikkskur med jordgulv. Barna sitter inne i klasserommet med tykke jakker og luer. Et nytt bygg holder på å ta form, men det har ennå ikke fått tak.

– Fedrene er med på å bygge det nye bygget. Det hadde ikke gått uten deres hjelp. Vi har lite penger, men lærerne får betalt. Det varierer hvor mye lærerne betalt, det kommer an på lærerens utdanning og hvilket nivå de underviser på.

De som underviser ved denne skolen tjener, omregnet til norske kroner, fra 2500 til 5000 kroner i måneden. I tillegg får de dekket kost og losji mens de bor på skolens område. 

Den ene brønnen på skolen virker ikke, men den skal bli reparert og betalt av en nederlender, Sean.

Kyllinger til skolen

Sean ønsker å disponere landeiendommer i nærheten.

– I Mosambik er det ikke mulig for utlendinger å kjøpe landeiendommer. For å få lov til å bygge på en eiendom, må man gi noe tilbake til lokalsamfunnet, sier Sean. 

Han ønsker å bygge en økofarm i nærheten. 

–  Jeg er i forhandlinger med lokale myndigheter om hva jeg skal bekoste for at jeg skal få lov til å bygge økofarmen, forteller Sean, som ikke vil ha etternavnet sitt på trykk.

Sean er opprinnelig fra Nederland. Han driver i dag et overnattingsted i nabolandsbyen. Det har han gjort i seks år. 

Pandemien var tøff for Mosambik, og landet var delvis nedstengt i to år. 

– Da var jeg tvunget til å si opp de ansatte. De kom på jobb selv om jeg ikke hadde penger til å betale dem lønn. Her må arbeidsgivere gi de ansatte klær og mat, men det hadde jeg ikke mulighet til å betale når vi ikke hadde noen inntekter, forklarer Sean.

Han ønsker å utvide virksomheten og har sikret seg et større landområde ute i den ubebodde bushen.

– Jeg får ikke lov å kjøpe jorden, men jeg kan få disponere den. De lokale myndighetene sa at de ville ha bidrag til skolen. Jeg har vært der og sett. Mitt forslag er at jeg borer en ny brønn, og så har jeg foreslått å gi dem 100 kyllinger de kan fore opp, for å få mat og egg. Jeg tenker at det kan være et fint prosjekt for skoleelevene også, sier Sean.

Utekjøkken

Lærerne ved skolen er ikke informert om kyllingprosjektet og vet ikke hva de skal synes om det. Det å få en fungerende brønn stiller de seg positive til. 

Rektor ved skolen er Maria Julio, hun underviser også i tillegg til å drive skolen.

– Vi har en kjøkkenhage og produserer en del av det vi trenger selv der. Alle barna får et måltid hver dag. Det er med på å få flere til å komme på skolen. Men denne skolen trenger så mye mer, både læringsmateriell og bedre fasiliteter.

Dagens måltid blir tilberedt i store kasseroller over bål utendørs. 

Maria bor også ved skolen, mens familien hennes bor i nærheten av hovedstaden Maputo. 

Hun drar hjem med buss på fredag ettermiddag og returnerer til skolestart på mandag morgen.

– Det er ikke lett å få en fast jobb som lærer selv om vi har utdannelse fra universitetet, sier rektoren, og tar oss med for å hilse på elevene.

Inne i et av blikkskurene er det matematikkundervisning som foregår. Når rektor kommer, reiser elevene seg og hilser. De har løst noen oppgaver og stiller opp på rekke for at lærerne skal kontrollere svarene de har kommet frem til. 

Hun tar imot én og én kladdebok, ser over, retter og gir tilbakemeldinger.

– Jeg skulle ønske at vi ikke måtte bruke så mye energi på å tenke på økonomien, det er jo å undervise elevene våre vi er opptatt av, sier Maria Julio.

Vi har brukt tolk for å snakke med Maria, hun snakker portugisisk, som er det offisielle språket i Mosambik. Noen få elever kan litt engelsk, på et lavt nivå.

– Når dere kommer tilbake, skal jeg ha lært meg engelsk, og så håper jeg at vi har fått flere nye bygg, sier en smilende rektor.