– På Kleivane skole kjefter vi ikke

– Skal vi klare å integrere og inkludere alle elevene, må de oppleve tilhørighet og fellesskap i klasserommet. Alt skal foregå der, også spesialundervisning. En av suksessfaktorene hos oss er at alle er pedagoger. De jobber kontinuerlig med relasjoner og fletter det inn i planlegging og gjennomføring av undervisning, sier rektor ved Kleivane skole Berit Voster Heggen.

– Læreren er bærebjelken både i regulerings- og læringsarbeidet. Her hos oss gjør læreren begge deler, legger klinisk pedagog Lene Lie Guttormsen til. 

Kleivane skole i Sandnes kommune er inne i sitt tredje år. Det begynte med blanke ark i 2021 med 24 pedagoger og 230 elever fra 1. til og med 7. trinn. Skolen er i vekst. I dag er elevtallet er på 281 og den pedagogiske staben er styrket med tre.

– Vi var heldige som fikk tak i rett kompetanse. Sissel Finnesand og Lene Lie Guttormsen, som begge er kliniske pedagoger, søkte seg hit. Det var en gavepakke. Det er ikke tvil om at lærerne trenger støtte i reguleringsarbeidet, sier Heggen.

Et tøft år

Ledelsen og lærerne møttes i begynnelsen av august for snart tre år siden, og hadde ni planleggingsdager før skolestart.

– Den første dagen jobbet vi med å få en felles forståelse som skulle ligge til grunn for resten av planleggingsdagene. Vi hadde en hel dag med kompetanseheving i forhold til den tredelte hjernen og traumebevisst omsorg. Da forståelsen var på plass bestemte vi detaljerte regler og rutiner for 1. til 7. trinn, slik at ingen skulle begynne med konsekvenser, straff og belønningssystemer, forteller Heggen.

– For mange var dette en ny måte å jobbe på. Møtte dere motstand fra lærerne?

– I ansettelsesintervjuene ble de presentert for våre tanker. Noen få valgte å trekke søknaden da de hørte hvordan vi skulle organisere oss. Alle som ble ansatt var innforstått med at det var slik vi skulle jobbe. De forsto kanskje ikke helt i praksis hvordan det ville bli. Da det begynte å butte imot kom usikkerheten. Noen ønsket seg flere hender, forteller avdelingsleder Elise Folgerø.

– Første året var ekstremsport. Ansatte ble slått daglig. Mange elever reagerte på alt det nye med å stikke av, eller å utagere. Vi opplevde at elevene strevde med å ta imot hjelp av voksne. Vi brukte et år på å omskrive elevenes forventninger til voksne, sier Guttormsen.

Hun forteller at noen av barna var vant til å regulere seg med skjerm. Flere elever tryglet om å få en skjerm for å avlede seg selv når de fikk det vanskelig.

– Det ble roping, skriking og slåing. Det var hjerteskjærende å se på. Men å få en skjerm hver gang du har det vanskelig, hjelper bare i øyeblikket. Bruker du relasjonen i reguleringsarbeidet har det en vedvarende effekt. Da skjer det en indre utvikling hos eleven.

Da skolen åpnet var alt nytt og ledelsen, lærerne og elevene var nye for hverandre.

– Vi måtte legge inn en betydelig innsats. Det ble verre før det ble bedre, medgir Finnesand.

– Denne perioden var som en lakmustest. Klarer vi å stole på at det vi gjør er riktig? Tør vi stole på verdiene skolen er bygd på? Vi ble daglig utfordret og klarte å minne hverandre på målet der framme. Vi klarte å regulere ned 95 prosent. Nå er det knapt utageringer her hos oss, sier Folgerø.

– Det er en trend i tiden med økt skolevegring, mer spesialundervisning, utagering og vold. En positiv effekt hos oss er at vi nesten ikke har skolevegringssaker og få vedtak om spesialundervisning. Vi har gode systemer og er fort på ballen, sier Finnesand.

Før skolestart ble foreldre til alle trinn invitert til informasjonsmøte, for å få en forståelse for skolens modell.

– De fikk også et brev hvor vi forklarte hvorfor vi ikke kjefter, forteller Folgerø.

Unngår konsekvenser

– Hvordan konkret møtte dere utagering, slag og spark?

– For det første hadde vi undervisning for alle elever om den tre-delte hjernen og hvordan den fungerer. Hjernen forstår forskjellige språk. Vi kan tenke oss at hjernen er delt inn i tre deler: sansehjernen, følelseshjernen og tenkehjernen. Vi snakket om at alle kan ha det vanskelig og at ingen har lyst til å gjøre dumme ting. Vi tok bort skam og skyld, forteller Guttormsen.

Guttormsen og Finnesand veileder lærerne i hvordan de skal håndtere utageringssituasjoner og er tett på. Det har gitt lærerne kompetanse til å gjøre reguleringsarbeidet selv.

– Vi viser konkret hva de kan gjøre i spesifikke situasjoner, og veileder dem på hva de kan si, sier Finnesand.

Guttormsen trekker frem et eksempel med en gutt med store reguleringsvansker. Han kunne gå fysisk løs på voksne og sparke og slå.

– Vi må unngå konsekvenser selv om vi får lyst. Vi måtte gå tettere på, gi ham mestringsopplevelser og bevisst benevne det han fikk til og det gode han bidro med inn i klassefellesskapet. Vi legger alltid vekt på det positive. Den utfordrende atferden forsvant. Gutten framstår nå som mer emosjonelt samlet. Han fremstår i mindre grad frustrert eller opposisjonell, forteller Guttormsen.

Skolen har utarbeidet en handlingsplan som elever og lærere trener på slik alle barn og voksne vet hva de skal gjøre når noen får det vanskelig i klasserommet.

– Fra andre skoler har vi sett at læreren ofte måtte håndtere vanskelige situasjoner fra gang til gang. Den enkelte lærer måtte handle utfra det den mente var best. Her hos oss vet alle voksne hvordan de skal hjelpe en som får det vanskelig. Alle barn vet hva den voksne vil si og gjøre for å hjelpe når de får det vanskelig, sier Finnesand.

Pauser hvert 20. minutt 

Folgerø mener en av de største suksessfaktorene er kompetansen til å jobbe på systemnivå. Hun har jobbet på andre skoler tidligere, og har opplevd eksterne veiledere som kommer for å bistå en enkelt lærer i en vanskelig sak. Overføringsverdien til systemet blir ikke den samme.

– Vi jobber etter traumebevisst forståelse, og den nevrosekvensielle modellen, sier Folgerø.

– En annen suksessfaktor er at vi har klart å gjøre det allment. Det er lett å falle i grøfta og tenke at forståelsen bare favner de med traumatiske opplevelser. Traumebevisst omsorg er en tilnærming som er bra for alle barn. Hjernens biologi påvirker oss alle, sier Guttormsen.

Hun forklarer: Den nevrosekvensielle modellen er utarbeidet av Bruce Perrys teori om at hjernen utvikler seg nedenfra og opp i sekvenser. De ulike delene i hjernen påvirkes gjensidig og har ulike funksjoner. Modellen gir en god forståelse for barnets fungering og handlingsmønster, som igjen hjelper de ansatte å tilby riktig utviklingsstøtte.

– Skolen har innført sansemotoriske øvelser hvert 20 minutt på alle trinn. Selv om ikke alle trenger den pausen, gjør det barna bedre rustet til å stå i oppgaver. Hjernen får en pause, som i neste omgang frigjør kapasitet for læring, forteller Finnesand.

– Bonusen er at skolen satser på pedagoger. Kontaktlærer må være den bærende relasjonen, selv om det kan være vanskelig. Kommer andre inn greier en ikke å hjelpe elevene med tilhørigheten til klassen.

To pedagoger i hver klasse

Med flere pedagoger kan de være tettere på elevene og tilby både lærings- og reguleringsstøtte. De har også flere kolleger og samarbeide med og støtte seg til i hverdagen. I de tre første trinnene er det alltid to pedagoger i hver klasse.

– På de andre trinnene er det også god dekning. Budsjettet vårt brukes til pedagoger. Jeg mener det er en riktig prioritering, sier Heggen.

Skolen har fire satsingsområder og planlegger alt ut fra de fire områdene.

– Vi går ikke i gang med nye ting underveis. Vi har vår strategi og våre satsingsområder, og snur oss ikke etter veien vinden blåser. Et av områdene er utviklende opplæring, som er nytt for mange. De som jobber hos oss må være villige til endring, sier Folgerø.

Samarbeid med foreldrene er godt, og de har lav terskel for å ta kontakt.

– Vi har gode samtaler med foreldrene og tenker sammen om hvordan foreldrene kan tilby god utviklingsstøtte hjemme også, i ulik grad. Noen kommer hit, er med på lekeobservasjon og får veiledning for å videreutvikle lekekompetansen, forteller Guttormsen.

Uten straff og konsekvenser

Trine Risdal har mer enn 20 års erfaring fra skolen. I 2016 fullførte hun en master i matematikk didaktikk, hvor hun skrev om utviklende opplæring.

– Målet med metoden er undervisning som passer for alle, og hvor hver enkelt elev alltid får noe å strekke seg etter, sier Risdal.

Undervisningsmetoden går etter hennes mening rett inn i den nye læreplanen: elevene er aktive, de samarbeider, diskuterer, argumenterer og løser problemer sammen. På denne måten oppnår de en dypere forståelse, som de senere kan bruke i andre sammenhenger.

Etter at Risdal hadde undervist i utviklende opplæring i matematikk i seks år på en skole på Jæren, kom hun over en stillingsannonse fra Kleivane. Hun synes den virket både spennende og interessant.

– Etter to år her har jeg erfart at skolens satsingsområdene går som hånd i hanske. Det at skolen har to kliniske pedagoger som gir lærerne og elevene opplæring i hvordan hjernen fungerer og hvordan en kan hjelpe hver enkelt elev på en best mulig måte, er utrolig spennende og lærerikt. Ved å ha faste regler og rutiner håndterer lærerne elevene på en relativt lik måte. Alle elevene ønsker å være den beste utgaven av seg selv, men trenger hjelp og veiledning, sier Risdal.

Straff og konsekvenser praktiseres ikke på Kleivane. Lærerne håndterer det som oppstår.

– Det verste jeg kan gjøre for en som ikke klarer å sitte stille er å kjefte. Jeg kommer med forslag til eleven og vi blir enige. Jeg ser eleven føler seg sett, hørt og brydd seg om, og det gjør godt, sier Risdal.

Hun mener hun har lært masse av Sissel og Lene, og at alle skoler burde ansette kliniske pedagoger.

– At elevene også får opplæring i hvordan hjernen påvirker oss, gjør at de får god forståelse og respekt for hverandre. De lærer også hvordan de best mulig kan hjelpe hverandre både i læringsaktiviteter og i friminutt, sier Risdal.

Hun erfarer at obligatoriske sansemotoriske avbrekk i undervisningen fungerer godt.

– Det er krevende å være aktive under undervisning en og elevene trenger et avbrekk for å hente seg inn igjen. Avbrekket kan for eksempel være øvelser med bøy, tøy og strekk. Jeg ser at elevene er mer “på” etter avbrekkene, og klare for nye utfordringer, sier hun.

Et system som virker

– Vi jobber hele tiden med utvikling og er ikke i mål. Skolen er i vekst. Nyansatte må få opplæring i vår forståelse. Forståelsen av emosjonell kompetanse har vi fått til, sier Heggen.

– Evne til selvregulering er en viktig forutsetning for å mestre skolen og leve et godt liv. Vi kan ikke bruke straff og konsekvenser for å korrigere noe eleven ikke har forutsetninger for å mestre. Da påfører vi barnet ytterligere skam og skyld, understreker Guttormsen.

Heggen mener alle som har jobbet i skolen i noen år har hørt lærere si «dette må noen andre ta seg av». 

– Vi tenker ikke slik. Vi har ansvar for hele mennesket. Trenger et barn reguleringsstøtte er det læreren som tilbyr dette. Lærerne våre har kompetansen de trenger i dette arbeidet. Det kan være vanskelig, og av og til butter det litt imot. Men når vi ser at det virker, styrker det troen på at det vi gjør er riktig, sier hun og fortsetter:

– Drivkraften er å få en skole med et system som virker. Jobben gjør vi sammen, det er ikke opp til den enkelte lærer. Vi har tro på at dette er veien å gå, og vi står sammen. Lærerne har de beste forutsetninger for å bygge den relasjonen, som er avgjørende for å lede barnet i gode læringsprosesser, og som kan hjelpe barnet til å mestre skolehverdagen sin, sier Berit Voster Heggen.

Stadig flere elever tas ut av klassen

Kraftig økning i bruk av assistenter i skolene