– Gi det uforutsette en plass i skolen

I vår bok Undervisning for det uføreseielege (2024) snakker vi om ulike måter å forholde seg til det uforutsette på i undervisning, og hvilken betydning det uforutsette kan ha for lærerrollen. 

På den ene siden kan man forholde seg til det uforutsette som noe negativt og destruktivt som elever må øve seg opp på, for eksempel terrorhandlinger som er planlagt av mennesker, eller hendelser i naturen (Torgersen, 2015; Sæverot & Torgersen, 2024). 

På den andre siden kan man forholde seg til det uforutsette som danningsøyeblikk som vi som lærere kan utnytte i vår pedagogiske praksis. I denne artikkelen skal vi se nærmere på denne sistnevnte varianten.

Som tidligere lærere i grunnskolen og mangeårige lærerutdannere har vi sett at uforutsette hendelser er en nødvendig del av arbeidsdagen, både for lærere og skoleledere. Nærmest hvert sekund foregår det noe i klasserommet, i leken, i lederutøvelser og i samhandlingen med barn, elever, kolleger, foresatte og andre; noe som ikke er planlagt, men som likevel krever en beslutning og handling (Torgersen, Sæverot & Jermstad, 2024). 

Vi betegner dette som didaktiske valg, og det er nettopp i evnen til å ta slike valg at den pedagogiske kjernekompetansen til lærere og pedagoger ligger.

Det vil derfor være hensiktsmessig å se litt nærmere på det uforutsettes natur og plass i skolen i denne artikkelen. Vi trekker frem noe fra vår nyeste bok, men går også videre, med nye tanker og tilnærminger. Enhver pedagogikk og enhver handling i praksis krever en grunnlagstenkning som kan bidra til gode valg, selv når situasjonen kommer uforutsett og konsekvensene er usikre.

Det uforutsette er noe som gjerne kommer brått og overraskende, av og til med, og av og til uten, noe som varsler at dette kan komme til å skje. Men det som skjer, trenger likevel ikke å være helt ukjent. Mange tenker kanskje at det uforutsette er det samme som det ukjente. Det er det ikke. Ja, det trenger for den saks skyld heller ikke å være helt uforutsett. Derfor bruker vi gjerne begrepet kontinuum for å illustrere hvordan det uforutsette kan ha ulike grader. Hvor uforutsigbar en situasjon, opplevelse eller tanke er, avhenger for eksempel av personen som opplever det, hvor kjent personen er med situasjonen fra før, og hvor plutselig situasjonen oppstår. Slik sett vil også personer oppfatte situasjonen forskjellig. For noen kan det som skjer, komme «som lyn fra klar himmel», mens for andre kan den samme hendelsen oppleves annerledes, kanskje fordi man har lagt merke til noe i forkant som indikerer at noe vil kunne skje. Det kan for eksempel være stemninger, bråk, krangel eller også misforståelser som må oppklares.

En uforutsett hendelse kan være alvorlig og farlig, for eksempel klimaendringer og terror. Men de kan også dreie seg om alle de ufarlige overraskelsene man opplever i den normale lærerhverdagen i klasserommet. Slike hendelser blir imidlertid ofte ignorert eller nedprioritert, fordi de oppfattes som uviktige eller lite verdifulle, ettersom de ikke er en del av den planlagte strukturen. Men slike uforutsette hendelser kan heller være muligheter som bør gripes og utnyttes for å gi en enda bedre undervisning.

Pedagogikk og undervisning for det uforutsette handler altså om at lærere må forholde seg til uventede hendelser både i danningsoppdraget av elevene (overordnet del av læreplanen) og i den faglige undervisningen (læreplanens fagplandel). Dette omfatter både metodiske tilnærminger og generelle oppdragelsesmetoder i samfunnet. Viktige temaer og begreper i denne sammenhengen er improvisasjon, nysgjerrighet, forestillingsevne, samhandling og indirekthet.

Dette har vært sentrale temaer i norsk lærerutdanning siden læreplanen fra 1974. Likevel har disse pedagogiske begrepene ofte blitt stående alene, både i fagene og i skolens læreplaner. De har ikke blitt integrert som en naturlig og helhetlig del av verken lærerrollen, undervisningen eller elevenes læring.

Det kan være mange grunner til dette, men én viktig faktor er at man ikke har koblet det uforutsette til disse viktige pedagogiske begrepene. Dermed blir man ikke bevisst på hvilket potensial som ligger her.

Improvisasjon

La oss her se nærmere på improvisasjon som virkemiddel i undervisning og veiledning. Å utnytte improvisasjon kan ofte være en god måte å tilpasse faglige eksempler og forklaringer på, til den enkelte elev og i alle fag. Det gjør også alle lærere både i skolen og i barnehagen. Men vår forskning går dypere inn i selve improvisasjonsprosessen i lys av det uforutsette. Vi bruker for eksempel bestemte forsk­ningsmetoder som er utviklet med bakgrunn i det uforutsette, for å finne nye og praktiske arbeidsmåter i undervisningen.

Ordet improvisasjon, er sammensatt av im (= ikke), pro (= før) og viso (= sett). Kort sagt kan improvisasjon uttrykkes som «ikke før sett» eller «ikke før hørt». I dette ligger også det som ennå ikke er kjent, og som fremtrer som uforutsett eller ikke planlagt for dem som er involvert i handlinger knyttet til improvisasjonen. Slik bidrar improvisasjon til å gjøre undervisningen mer responsiv overfor det uforutsette, og øker sjansen for at både lærere og elever kan håndtere og lære av situasjoner de ikke forventet.

Imidlertid er det lett å tenke at improvisasjon er irrelevant og bortkastet tid i en undervisningskontekst som ofte er nøye planlagt, og hvor struktur og tidsstyring er avgjørende. Dessuten er det fag som musikk og drama som tradisjonelt har tatt improvisasjon til sitt bryst. Men via pedagogikken for det uforutsette, og metodene som ligger her, kan improvisasjon også brukes minst like bra i hvilket som helst fag eller tema. Sentralt er å sette i gang prosesser for elevenes nysgjerrighet og undring rettet inn mot det faglige innholdet. For å komme dit må man skape en bevissthet om improvisasjonens natur. Det kan gjøres ved at man, når improvisasjonen skjer, spør hva som kjennetegner improvisasjon sammenlignet med planlagt aktivitet, og hvor grensen går mellom disse to aktivitetsformene. Dette er viktig å vite hvis vi skal få tak i improvisasjonens faktiske bidrag i undervisningen. En løsning er å benytte såkalte kontinuumskalaer for å analysere improvisasjonens natur og den pedagogiske praksis og koble det til undervisningstemaet.

Dette kan for eksempel være algebra i matematikk, eksperimenter i naturfag, skriveøvelser i norsk, eller kunstprosjekter i kunst og håndverk, og så videre.

Figuren viser at det ofte er snakk om ulike grader av improvisasjon, og at denne aktiviteten kan være mer eller mindre blandet sammen med den planlagte faglige aktiviteten. Modellen kan være en hjelp til å finne, gripe og bevisstgjøre rundt elementer i den pågående undervisningen, og omsette dette til konkrete pedagogiske handlinger og improviserte løsninger som ellers kanskje ville blitt oversett av både lærer og elev. Med en slik kjennskap til improvisasjonens natur kan læreren utnytte improvisasjon mer bevisst og presist, tilpasset situasjonen og elevenes behov og motivasjon. På denne måten kan improvisasjon, litt selvmotsigende, bli en mer «planlagt» pedagogisk metode, og ikke noe som tilfeldig og ukontrollert oppstår i mangel på andre tilnærminger.

Med hjelp av improvisasjon kan lærere omstille seg umiddelbart når ting ikke går etter planen. Det handler om å åpne rom for det uforutsette, i stedet for å blokkere for slike rom. Det er grunnen til at estetikk har en særdeles viktig rolle når det kommer til undervisning for det uforutsette.

En forankring i estetikken

Faktisk har tidligere pedagoger tenkt i disse banene. I 1804 skrev den tyske filosofen og pedagogen Johann Friedrich Herbart (1776–1841) et essay hvor han åpnet for at en estetisk representasjon av verden er hovedoppgaven til pedagogikk (Über die ästhetische Darstellung der Welt als das Hauptgeschäft der Erziehung). Poenget er at estetiske fremstillinger har evnen til å vekke spørsmål om frihet og «snakke» til elevenes selv, som et subjekt, i motsetning til ikke-estetiske eller anestetiske fremstillinger som alltid posisjonerer elevene som objekter (Sæverot, Sæverot, Ulvik & Schmidt Antun, 2024). Dette har igjen med det uforutsette og forutsette å gjøre.

En anestetisk fremstilling, som for eksempel går ut på at elevene skal løse en bestemt oppgave i et bestemt fag, havner lett innenfor det forutsette, ettersom oppgaven gjerne har en bestemt løsning. Fremstillingen lager rammer som blokkerer for det uforutsette. Den første rammen avgrenser selve oppgaven som har en på forhånd definert løsning. Den andre rammen legges rundt og stenger inne eleven, i den forstand at det ikke blir rom for elevens selvstendige tenkning og refleksjon. En estetisk fremstilling, derimot, skaper rom hvor det uforutsette kan tre frem, som igjen skaper rom for elevenes tenkning og refleksjon.

En lærer som vil utnytte dette, oppmuntrer elevene til selvstendig aktivitet, til selv å finne løsninger på problemene, uansett hvilket som helst fag det dreier seg om. Løsningen her er ikke å overlate til eleven å finne ut alt på egen hånd. Elever kan finne ut av mye, men selve poenget med undervisning er å bidra der hvor elevene ikke kan finne ut av ting selv. Derfor kan man i stedet forestille seg at undervisningen foregår ved at man konfronterer elevene med et problem som de ennå ikke vet hvordan de skal løse.

I stedet for å gi dem løsningen og holde seg innenfor den forutsigbare rammen så vil læreren, ved hjelp av indirekte grep, for eksempel forsiktige hint og vink, holde det uforutsigbare åpent og således skape et rom som elevene kan virke i. Når elevene så har kjempet seg fram til en løsning, så vil de oppleve den som sin egen, og ikke lærerens, ettersom løsningen fremstår som et resultat av elevens selvstendige aktivitet.

Litteratur

Sæverot, H. & Torgersen, G.-E. (2024). Educational Theory of the Unforeseen. Educating for an Unpredictable Future. Bloomsbury. Open Access: https://www.bloomsburycollections.com/monograph?docid=b-9781350356092

Sæverot, A.M., Sæverot, H., Ulvik, M. & Schmidt Antun, A.G. (red.) (2024). Uttrykk som gjør inntrykk. Læring for estetisk danning. Universitetsforlaget.
Open Access: https://www.idunn.no/doi/book/10.18261/9788215069463-24

Sæverot, H. & Torgersen, G.-E. (2024). Undervisning for det uføreseielege. Samlaget.

Torgersen, G.-E. (red.) (2015). Pedagogikk for det uforutsette. Fagbokforlaget.

Torgersen, G.-E. & Sæverot, H. (2024). «Jazz it up» I. Press på improvisasjonsbegrepet – forpliktelse. I: G.-E. Torgersen, H. Sæverot & L.K. Jermstad (red.), Samfunn og samhandling under press: Betydning for pedagogisk praksis og teori (Kap. 22, s. 363–390). Cappelen Damm Akademisk.

Torgersen, G.-E, Sæverot, H. & Jermstad, L. (red.) (2024). Samfunn og samhandling under press. Betydning for pedagogisk praksis og teori. Cappelen Damm Forskning.
Open Access: https://cdforskning.no/cdf/catalog/book/227

 Om forfatterne

Herner Sæverot er professor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet og har doktorgrad i pedagogikk. Han er allmennlærerutdannet og har undervisningserfaring blant annet fra alle trinn i grunnskolen og i lærerutdanningen, og han veileder både master- og doktorgradskandidater. Forskningsfeltet har i mange år vært indirekte pedagogikk, det uforutsette og samhandling.

Glenn-Egil Torgersen er professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge og har doktorgrad i psykologi. Han er allmennlærerutdannet og har undervisningserfaring blant annet fra alle trinn i grunnskolen og i lærerutdanningen, og han veileder både master- og doktorgradskandidater. Forskningsfeltet har i mange år vært det uforutsette, samhandling og indirekte pedagogikk.