Høye rop om sårbare barn

De siste ukene har landets kommuner vedtatt budsjett for 2022, mange med store stillingskutt i oppvekstsektoren. Færre lærere, miljøterapeuter, fagarbeidere, assistenter og helsesykepleiere er resultatet. Det mye omtalte laget rundt barnet og eleven bygges ned, og det midt i en pandemi! Dette bør gi kraftig bekymring for alle som er opptatt av «de sårbare barna». Hvor har de vært mens dette pågikk?

Avisspaltene burde være fulle, men det har vært tyst. Helt til nye smitterekorder gjorde det nødvendig med innstramminger, og debatten om hjemmeskole og redusert åpningstid i barnehager blusset opp for fullt. Barnehager og skoler står i to parallelle kriser – koronakrisen og bemanningskrise – hvilket har gjort det krevende å opprettholde et forsvarlig, fullverdig tilbud. Flere kommuner har valgt å innføre hjemmeundervisning de siste 2-4 dagene før jul. Ut rykket alle de som burde ropt høyt om konsekvensene av nylig vedtatte kommunebudsjetter: «Nå må vi huske på de sårbare barna.»

Les også: Unicef Norge bekymret over koronastengte skoler før jul

Lærerne og lederne, de som snakker de sårbare barnas sak hele året, blir møtt med moraliserende pekefingre. Vi, som har forsøkt å rope gjennom avisspaltene over mange år, også før pandemien kom, blir av enkelte fremstilt som om vi ikke evner å se de sårbare barna og konsekvensene stengte barnehager og skoler har for dem.

Vi har varslet i lang tid, om elendig kommuneøkonomi og rammevilkår som ikke setter oss i stand til å ivareta barna og elevene våre godt nok. Vi har meldt høyt ifra om at koronapandemien forsterker alle utfordringene vi står i til vanlig. Når de varslede konsekvensene nå slår inn for fullt, og bemanningskrisen fremtvinger 2-4 dager med hjemmeskole og redusert åpningstid i barnehager, blir vi altså fortalt at vi glemmer de sårbare barna. Det er ikke til å begripe!

Les også: – Krisen i barnehager og skoler er en varslet krise

Som tillitsvalgt for lærere og ledere blir jeg oppgitt og provosert. De strekker seg svært langt – alltid – for å ivareta barn og elevers beste. De står i høyt arbeidspress, og opplever høye emosjonelle krav i jobben sin. Daglig må de gjøre tøffe vurderinger og prioriteringer som påvirker barn og unge, med knappe ressurser og alt for trange rammer.

Grunnbemanningen i barnehager og skoler er til vanlig så lav at vi sjelden har nok folk til å dekke vikarbehov under ordinær drift. Det er godt kjent at bemanningsnormen i barnehagen i realiteten kun oppfylles noen timer hver dag. Det er slettes ikke uvanlig at ressurser som er avsatt til spesialpedagogisk hjelp/-undervisning må tas ut og settes inn for å dekke fravær. På toppen av dette kommer to år med pandemi og dens konsekvenser for alle parter.

Noen strekker seg så langt at de blir syke av det. Jeg er svært bekymret for at det vil bli flere av dem i tiden fremover. Det er tøft nok i utgangspunktet, å forsøke å balansere og dekke alle behov som finnes i barnehagen og i klasserommene. Når du i tillegg opplever at ingen lytter når du varsler, og at du indirekte blir fortalt at det er du som ikke ser og forstår barnas behov når varslene blir en realitet, skulle det være lett for de fleste å forstå at dette går utover trivsel, motivasjon og arbeidsmiljø.

Hver dag går lærere, ledere og andre barnehage- og skoleansatte på jobb med barnets beste som hovedfokus. De skal ivareta hen som har vanskelige hjemmeforhold. De skal ivareta den nyankomne flyktningen som ikke kan norsk og som heller ikke snakker engelsk. Hen som er for syk til å legges inn til behandling, men som likevel skal være på skolen. Hen som nylig mistet mor eller far. De skal ivareta hen som har behov for tilpasninger, også ekstra utfordringer, og alle de andre. Stort sett uten ekstra ressurser. Stadig oftere med færre ressurser som følge av budsjettkutt, og nå også med innvirkningene av en to år lang pandemi, som enda ikke er over.

Mange lærere og andre barnehage- og skoleansatte opplever seg regelrett tråkket på. De kjemper en kamp for å ivareta både barn og elevers rett til et trygt barnehage- og skolemiljø og sin egen rett til et forsvarlig arbeidsmiljø, men opplever til stadighet at disse blir satt opp mot hverandre. Hvordan skal vi klare å sikre trygghet og forutsigbarhet for barn og elever, om vi ikke klarer å ivareta de ansatte?

Metaforen med oksygenmasken på flyet – påminnelsen om å hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre – er trolig velkjent for de fleste. Slik det er nå opplever mange ansatte i barnehager og skoler at oksygenmasken blir revet ut av hendene deres. Uten sikker tilgang på surstoff skal de ivareta barna og elevene rundt seg. Det finnes en grense for hvor lenge dette kan gå.

Derfor oppleves det også ekstra provoserende for mange, når barn og trolig også ansatte skal unntas for karantenebestemmelser. Vi vet at vi er godt beskyttet av vaksine, og at dose 3 vil gi enda bedre beskyttelse. Med tredje dose satt, vil «vanlige unntak» fra karantene gjelde, som for alle andre.

Vi vet også at utbredt testing kan fungere godt for å unngå stor smittespredning. Det vil imidlertid ta noe tid før vi er der at alle ansatte har denne beskyttelsen, som konsekvens av manglende prioritering for de første vaksinedosene. Når myndighetene har bestemt at det er avgjørende å holde barnehager og skoler åpne for å holde samfunnet i gang, er det uforståelig at vern og beskyttelse for de ansatte ikke er prioritert høyere og tidligere.

Vi skal ivareta de sårbare barna, nå i krisetid og i normaltilstand. De moraliserende pekefingrene som nå er rettet mot ansatte i barnehager og skoler må snarest rettes mot landets politikere – de som representerer barnehage- og skoleeiere og de ansattes arbeidsgivere. Det er de som må stilles til ansvar for den prekære situasjonen i landets barnehager og skoler. I likhet med krisen i helsevesenet er også dette en varslet krise.

Nå må de ansvarlige handle! De er nødt til å forstå at det er umulig å skjerme barn og unge, hvis de ikke sørger for å skjerme og verne de ansatte. Rovdriften på de ansatte må ta slutt. Barnehager og skoler MÅ sikres øremerkede midler, som gjør det mulig å sette inn tiltak på kort og lang sikt. Ikke lenge over jul starter planleggingen av neste barnehage- og skoleår. Vi er avhengige av forutsigbarhet, av å vite hvilket handlingsrom vi har.

Ressursene som trengs for å sette inn avbøtende tiltak, for både barn og ansatte, må være på plass ved oppstart i august. Vi har ikke tid eller råd til mer vingling. Nå trenger vi politisk handlekraft. Alle vi som snakker høyt om de sårbare barna må nå komme på banen, samle oss og sammen sørge for at disse barna blir sett, forsvart og ivaretatt hele året – ikke kun i 2-4 dager før jul, når en varslet bemanningskrise fremtvinger et redusert tilbud.