Det er myndighetene, ikke lærerne, som er målet for Oppropet for mindre skjermbruk i barneskolen
Debatt: – Skolen angår ikke bare elever, foreldre og lærere
Som initiativtaker til gruppa Opprop for mindre skjerm i barneskolen, vil jeg gjerne gjøre en ting hundre prosent klart: Det er, og har alltid vært, myndighetene som er mål for oppropet, ikke lærerne.
Jeg har selv jobbet som lærervikar i fem år og vet hvilken jobb dere gjør. Jeg vet at dere gjør deres beste for barna, akkurat som vi foreldre. Jeg vet at det ved mange skoler foregår en skjermbruk som er både pedagogisk og nyttig, og at læreren praktiserer god og variert undervisning, nettopp slik læreren Carl Andreas Myrland presenterer i denne kronikken på nrk.no.
Men jeg vet også at mange steder, der 1:1 er innført, har bøkene forsvunnet og lærerne dermed fått innskrenket verktøykassa si, ikke utvidet den, slik Myrland ber om.
Det tok vi også opp med kunnskapsministeren da jeg og Ane Dahl Torp besøkte henne for å overrekke underskriftkampanjen for mindre skjermbruk på barneskolen.
Og mens jeg nevner Tonje Brenna: Jeg kan ikke snakke for henne, men jeg kan dele min opplevelse da hun sa til VG at den digitaliseringen som har skjedd ved norske skoler siste år, nok har vært litt bevisstløs.
Min entydige opplevelse var at det var den tidligere høyreregjeringen, og hennes egen regjering, som var adressat for utsagnet. Ikke lærerne.
Og at hun herunder også henviste til de strukturelle utfordringene som har oppstått under digitaliseringen av norske skoler, med blant annet mangel på personvern og filter, som igjen er årsak til at elever får opp slankereklame på kalkulatoren sin; eller til at det er enkelt å hacke seg inn på elevenes bruker, slik blant annet Christer Veland Aas har gjort rede for i dette innlegget i Dagsavisen.
Oppropet er ingen heterogen gruppe
Du skriver videre, Myrland, at vi i Oppropet er en gruppe tilfeldige mennesker og et par kjendiser, at vi har en eller annen oppfatning av hva digitalisering i skolen er, og at vi har funnet ut at vi ikke liker det.
Dette er feil. Vi er snart 20 000 mennesker i oppropet. Vi er en heterogen gruppe. Vi er statsvitere, lærere, pedagoger, jurister, it-folk, medievitere, en del har kjente ansikter og er forfattere, skuespillere, tv-personligheter, mange er foreldre og besteforeldre, og vi har ikke blitt et opprop fordi vi som uvitende synsere, en dag tilfeldigvis tok fingeren i munnen og tenkte tja, kanskje vinden blåser i feil retning.
Som gruppe har vi nå ganske bred erfaring med hvordan skolens digitale enheter virker inn på livet og læra, for barn og ungdom, på tvers av by og land.
Dessuten har vi både hver for oss, og til sammen, lest en god del forskning om emnet. Og meg bekjent, har vi til gode å komme over en forskningsrapport som viser at digitale enheter og læremidler, har særlig effekt på elevenes læring, spesielt i småskolen.
Hadde undervisningshistorien vært slik som hos deg over det ganske land; hadde skoleenhetene vært trygge å ferdes på; og hadde ikke enhetene blitt med hjem etter skoletid, ja da hadde nok ikke oppropet eksistert.
Men oppropet eksisterer.
Ikke først og fremst fordi vi er bekymret for egne barn, men fordi vi er opptatt av at alle barn skal være trygge og reklamefrie på skoleenhetene sine; at nivået på barns lese- og skriveferdighetene skal opprettholdes eller forbedres, i hvert fall ikke reduseres jf. Pirls Markant nedgang i norske tiåringers leseferdigheter (udir.no); og at foreldre skal ha frihet til å velge hvorvidt skoleenheten skal bli med hjem, jf. artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) om retten til respekt for privatliv og familieliv.
Skolen angår ikke bare elever, foreldre og lærere
Jeg skjønner at mange lærere blir fortvilet og opplever det som kritikk når ikke-lærere snakker om hvordan skolen kan forbedres.
Men jeg tror dere kan se på det slik: Skolen er, i tillegg til å være et sted som sikrer barna våre undervisning, også et politikkområde, altså et sted der goder og byrder skal fordeles, på lik linje med andre politikkområder i samfunnet, som helse, næring og samferdsel.
Og vi kan ikke begrense den offentlige debatten til at bare dem som er direkte berørt, skal få uttale seg. Det ville forringe debatten og bremse utvikling.
Skolen står dessuten i en særstilling, fordi det som skjer der, berører ungene våre. Barna er underårige og trenger et talerør - oss foreldre. Dette er nedfelt i opplæringslovens paragraf 1-1.
Men skolen angår ikke bare barn, foreldre og lærere. Den angår oss alle fordi den er stedet der kanskje den viktigste gode/byrde fordelingen i samfunnet skjer (etter mat og fysisk helse), fordi den skal sikre dannelse, ut-dannelse. Til barna våre. Til fremtiden, til dem som vokser opp, og skal styre etter oss.
Derfor må vi alle kunne uttale oss om det som skjer der.
Det ville være uheldig for alle om lærerne skulle stå alene i kampen om goder og byrder til skolen. Det ville være uheldig for samfunnet, for demokratiet.
Men jeg og gruppa er, som du Myrdal, som dere lærere, selvfølgelig for at barna skal undervises i digital kompetanse. Vi mener bare at undervisningen må være forskningsbasert, slik at læringsutbytte til barna sikres.
Tallenes tale sier også sitt: 35 prosent av norsk grunnskole er heldigital, mens bare 3 prosent av lærerne vil ha det sånn.
Jeg tror egentlig vi er ganske enige!
