– Vemund, skal vi leke bakken er lava på Roblox? Isaac på fem år holder en akematte i hånden. 

Vemund svarer med å løpe bort til klatrestativet. Isaac følger etter. 

– It’s fire! roper Vemund fra høyden, men lavaen er ikke varmere enn at de etter tur sklir ned i snøen igjen. 

Isaac krabber bortover mens han spiser en knyttneve av det kalde, fristende dekket. 

Utenfor Tongjordet barnehage på Gjøvik leker barna i vinterens dryss. Men utgangspunktet for Isaac og Vemunds lek er hentet fra en helt annen verden. Den digitale. 

– Det gir ikke alltid mening å skille mellom analog og digital lek, sier Kenneth Pettersen. 

Han er doktorgradsstipendiat ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo og har forsket på en gruppe barn for å finne ut hvordan de forholder seg til digitale medier. 

– Til å begynne med var jeg veldig opptatt av når de brukte digital teknologi og ikke. Når er de på iPad? Hva ser de på YouTube og på TV? Etter hvert skjønte jeg at det ble vanskelig å skille det fra leken de holdt på med andre steder. 

Pettersen observerte nemlig at skjermlogikken stadig ble aktualisert i andre rom. Barna lekte Minecraft med klosser i barnehagen og spilte Super Mario i skogen. 

Sivområdet 

Pettersen bruker en natursammenligning for å forklare dette «postdigitale» rommet. 

– Hvis du tenker at en elv er heldigital lek og skogen er analog lek, så oppstår det et område mellom disse to: et sivområde. Det er ikke en blanding av skog og elv, men et eget sted som oppstår, forklarer han. 

For eksempel observerte han at barna spilte Minecraft, helt uten skjerm. De brukte funksjoner fra spillet og snakket om «å joine» hverandre, og å spille «i creative». Temaene og karakterene ble med inn i leken med klosser i barnehagen. 

Han mener det er interessant at det ikke virket som om de «egentlig» ville spille på nettbrett. Det morsomme var å bruke det som var tilgjengelig. 

– De synes det er gøy å bevege seg i mellomrommet og bruke ressursene de har rundt seg. Det kan gjøre at uforutsette ting skjer, sier han. 

Mari Snoen er pedagogisk leder i Stjernegruppa i Tongjordet barnehage. Hun merker at spill som Roblox og Minecraft, eller TV-serier som potepatruljen, fenger en del av barna. Men hvor mye de inspirerer til lek, varierer. 

– Det varierer veldig hvor mye de bruker det inn i leken. Nå er for eksempel Potepatruljen veldig populært, så det leker de litt. Det digitale er en stor del av hverdagen deres, så det er naturlig at det er med i leken også, sier hun. 

Hun poengterer at det kan være vanskelig å fange opp når barna har hentet inspirasjon fra skjermen. 

– Det kan være små ting man skjønner at barna har hentet fra et sted, men det hender nok også at ting går oss litt forbi. Det er viktig at vi som voksne er nysgjerrige og spør barna, sier hun. 

Fire barn sitter og tegner ved et bord. Bordet er lite, og stolene er lave. Men de er akkurat passe for barna på Stjernegruppa, skolestarterne. 

– Den har jeg sett hjemme på iPaden til mamma. 

En gutt har tegnet karakteren Grinchen, og de andre titter nysgjerrig over bordet. 

– Åh … Jeg har ikke plass til det andre øyet. Han lener seg over bordkanten og stikker tusjen i munnen. 

– Jo da, det blir fint det der, oppmuntrer Mari Snoen. 

Gått ut på dato 

Selv var Kenneth Pettersen overrasket over å se hvor mye følelser som var knyttet til det digitale for barna. 

– I debatten om skjermtid får man ofte et inntrykk av at tiden med skjerm er passiv og stillestående. Jeg har sett litt det motsatte. Det er veldig knyttet til følelser. Det er viktig for barna, og det gir grobunn for nære vennskap, sier han. 

Han så for eksempel at barna stadig søkte følelsen av å bli overrasket. 

– I Minecraft tok de rustningen av karakteren og gikk ut på natta der det var monstre. De planla å bli tatt. Dette gjentok seg når de lekte det samme med lego, klosser eller pinner, sier forskeren. 

Han mener noen av forestillingene om «god» og «dårlig» lek har gått ut på dato. 

– Flere av de forestillingene er hentet fra en tid der man ikke hadde iPad eller kunne se på YouTube. Hvis barn tar utgangspunkt i dette når de leker, kan det sette barnehageansatte på prøve, sier han. 

Pettersen mener det er mye gøy man kan finne på hvis man følger med på hvordan barna behandler det digitale. Samtidig understreker han at det også er legitime grunner for å være skeptisk. 

– Det handler om å registrere hva de er opptatt av, og plukke opp hva man vil bruke og ikke. Det er jo gode grunner til å ikke oppfordre til medieinspirert voldelig lek for eksempel, sier han. 

Mari kan bekrefte at de stadig må gjøre vurderinger når de ser hva som rører seg hos barna. 

– Potepatruljen kjenner alle barna til. Da kan vi gjerne være med og lage masker, dele ut roller og oppmuntre slik lek. Det er både inkluderende og morsomt. Vi ønsker jo å ta utgangspunkt i det de er interessert i, sier Mari. 

Noen ganger må de likevel avslutte leken. 

– Noe er vi kritiske til. Vi ser det spesielt hos gutter som har eldre søsken som spiller. De har denne fysiske leken hvor de skal slåss og kjempe. Slik lek kan skape mye støy og krever plass. 

Hun forteller også at det kan skape noen utfordringer for samspillet mellom barna.

– Vi hadde en gutt som gjerne ville leke noe fra et spill som ingen av de andre barna kjente til. Da ble det vanskelig med reglene, og det skapte mye konflikter og frustrasjon, forteller hun. 

Noe å være sammen om 

Tongjordet barnehage på Gjøvik var pilotbarnehage for digitale verktøy i kommunen. Barnehagen fikk ekstra penger for å investere i digitalt utstyr, blant annet digital overhead og smartboard. Hver avdeling fikk også et eget nettbrett. Etter en evaluering av prosjektet ble noe av skjermbruken faset ut. 

– Vi startet med å være litt frampå med bruk av digitale verktøy, men så opplevde vi at mange bruker mye skjerm hjemme. Det ble litt mye, så vi har gått tilbake og begrenset det, sier Mari. 

Nå bruker de ikke nettbrett mer enn rundt en gang i måneden. Mari forteller at de merker at barna blir påvirket av det de ser og spiller på nettbrett eller TV hjemme. 

– De liker det som skjer fort, og at det er mye farger. Og så er det mye snakk om det. De forteller at de gleder seg til å komme hjem og se på TV, og vi hører jo barna spørre «Å, kan vi ikke få spille på iPad», sier hun. 

Isaac Brusnes Molstad (5) og Vemund Krogstad Tollehaug (5) er røde i kinnene etter mye lek og moro. Isaac forteller at han spiller både Roblox og Minecraft hjemme. 

– Får du spille i barnehagen da? 

Han tenker litt. – Ja. Puslespill. 

– Men spiller du på iPad i barnehagen? 

Isaac smiler og begynner å le. – Nei, sier han og ser litt oppgitt ut. 

– Hvorfor ikke det da? 

– Fordi det ikke er lov, kommer det kjapt fra femåringen. – Det er de voksne sin. 

Vemund sitter ved siden av og følger med på samtalen. 

– Jeg har også iPad hjemme, utbryter han. 

– Kan dere leke Minecraft i barnehagen da? 

– Ja, med masse ting, sier Isaac. 

– Hvilke ting? 

Han ser litt rundt seg. En putehaug ligger i barne-armlengdes avstand. 

– Puter. Vi kan bygge ting med dem, sier han og stryker hånden over putene. 

Terje Melaas, lekeombud i Barnehageforum har blant annet forsket på hvordan barnehageansatte kan støtte barn i lek. Han mener skjerm må bidra til at barn har noe å være sammen om i leken, ikke at hvert barn skal sitte med en skjerm for seg selv. 

– Potensialet er stort for at det kan bli en gøyere lek. Barna er allerede i samme følelseslandskap, og begeistringen kan overføres til den fysiske leken. For barna oppleves det meningsfullt, og det blir færre konflikter, sier Melaas. 

Han tror barnehageansatte ennå har en vei å gå når det kommer til bruk av teknologi. 

– Hvis man tenker at teknologi er noe som skal opptre som et isolert fenomen, blir det trøblete. Det handler om å forstå at akkurat som samlingsstund eller måltid, kan teknologi bidra som noe å være sammen om, sier han. 

Mari Snoen er enig. 

– En ting er at mange sitter mye med skjerm og blir veldig opphengt i det. Men barn i dag møtes ikke så ofte i gata for å leke lenger. De trenger å øve seg på å leke og være i samspill med andre. Det er en viktig rolle vi har, å gi rom for frilek og kreativitet, sier hun. 

– Kan man spille hele dagen på iPaden sin? 

Isaac ler av spørsmålet og smiler oppgitt nok en gang. – Nei, da må man leke med venner. 

Vemund bryter inn og spør Isaac: – Har du så mange spill? Han viser frem et telle-leketøy med mange små metallkuler. 

– Enda flere, sier Isaac stolt. 

De to guttene har fått med seg at det skal være samlingsstund og småløper bort til de andre barna.