Jon Niklas Rønning så på da de tøffeste guttene i barneparken lå rett ved siden av togskinnene, mens toget passerte

– Barneparken på Vålerenga i Oslo lå tett inntil jernbaneskinnene. Bare et nettinggjerde skilte oss fra togene som suste forbi i enorm fart. Lukker jeg øynene, kan jeg fortsatt føle vindkastet fra togene. En periode var det hull i gjerdet, og de tøffeste guttene lekte på skinnene før toget kom, sier komiker Jon Niklas Rønning (42). Selv stod han på riktig side av gjerdet og så på at guttene la seg i gresset ved siden av toget idet det passerte. Jon Niklas husker fortsatt at han fikk hjertet i halsen, at det var sommer og at han tidvis lengtet hjem fra barneparken.

LES OGSÅ: Siri Nilminie Avlesen-Østli var introvert som barn, men i barnehagen ble hun en del av fellesskapet

Ble den han er i dag

– Jeg følte på en blanding av samhold og utenforskap. Jeg var litt tankefull og stille, men fikk sjansen til å trekke meg unna. Sitte på gjerdet, dingle med beina og se på de andre barna og alt som skjedde. Et eller annet sted på veien der ble jeg nok den jeg er nå, sier komikeren.

– Jeg husker «tante» Randi, en eldre, rolig kvinne som jeg navigerte mot. Alle kalte de ansatte tanter den gangen. Og Jorunn, som tok over da hun sluttet. Jorunn var ung og hadde «østkantslang». Sønnen hennes, Pål, gikk også i barneparken. Iblant lekte vi spøkelser: med lommelykt og laken over hodet, sier han med et smil. Jon Niklas var enebarn i fire år før han ble storebror. Han opplevde at moren var like mye pedagog for ham som de ansatte i barneparken.

– Mamma lagde hytte under trappen, vi snakket om livet og tok turer til Manglerud-senteret for å spise punsjeboller og se på folk som skulle handle, sier han.

LES OGSÅ: Jannike Kruse: – Samlingsstundene var kjedelige. Jeg fikk kløe i rumpa og ville heller ut og leke

Blande ut tiden i kakao

Jon Niklas minnes rolige dager i barneparken.

– Det var lite planlagte aktiviteter. Noen vikarer kom innom – og røykte sigaretter og bablet om siste ukers hendelser, mens vi ungene lekte hvileløst blant villgress, høye strå, trege sklier og knirkete husker, sier han. Parken var åpen fra ti til to – og om vinteren stengte de en time tidligere.

– Var det mer enn ti minusgrader, holdt barneparken stengt, og moren min var nok sjeleglad for at hun og jeg kunne holde oss hjemme og blande ut tiden i kakao, boller, musikk, tegnefilmer og høytlesning fra Anne-Cath. Vestly- bøker. Foreldrene til Jon Niklas var begge 21 år gamle da han ble født. Faren jobbet fulltid som journalist i avis, mens moren var hjemmeværende.

– Mamma og jeg fikk mye tid sammen. Hun skulle nok helst hatt meg hjemme hele tiden, og var litt ambivalent til hele barneparkopplegget. Men hun syntes det var viktig at jeg sosialiserte meg, sier komikeren.

LES OGSÅ: I barnehagen fikk skuespiller Lena Kristin Ellingsen sin første kjæreste og livslange vennskap

Eksotisk følelse

Jon Niklas minnes Vålerenga barnepark som spennende og eksotisk.

– Jeg fikk venner der, og har ennå kontakt med Therese Constant. Vi gikk samme vei til barneparken, og kjemien førte til at våre foreldre fortsatt er venner i dag, nøyaktig førti år etter, sier komikeren.

– Vålerenga var litt mer «østkantrøft» på den tiden. Gult sollys slo mot slitte bygårdsfasader – og jeg minnes at jeg deltok i fødselsdager hvor bursdagsbarnet fikk et skumgummifly som eneste gave av foreldrene. Da jeg selv hadde bursdag, fikk jeg en innpakket appelsin av en av barneparkjentene som kom. Den ble jeg oppriktig glad for. Iblant holder det kanskje med en appelsin? sier Jon Niklas Rønning.