Benedicte valgte bort franske verb og tyske kasus. Hun lærer fremmedspråk med hendene. 

Tegnspråklærer Laila Ødegaard klapper i hendene. Det blir helt stille. Selv pratelystne 14-åringer tier nå. Timen i fremmedspråk har begynt. Læreren gir beskjeder og oppgaver med hendene. De ti som har valgt dette faget som fremmedspråk, følger nøye med på lærerens bevegelser, og på munnen hennes. Der ligger det også mye informasjon.

– Det hørtes spennende ut. Jeg ville prøve noe nytt og jeg er veldig fornøyd. Foreldrene mine syntes også det var bra at jeg valgte dette, for det er ikke så mange skoler hvor man har denne muligheten. 

14-årige Vilde Reinaas Sagøy forteller om hvorfor hun valgte dette som fremmedspråk, i likhet med ni andre hørende 9.-trinnselever på Huseby ungdomsskole i Trondheim.

– Min motivasjon var at jeg slipper å skrive, for jeg har dysleksi. Det er også spennende og nyttig. Du kan jo kommunisere med folk, og det er kult, forklarer Nina Victoria Ramsøy-Fragell.

Normaliseres

I det store skolekomplekset i Trondheim går hørende barne- og ungdomsskoleelever sammen med elever som enten er døve eller har et hørselstap. Skoletilbudet for den siste gruppen (1.-10. trinn) organiseres under barneskolen. 

Denne sammensetningen under samme tak gir noen spennende muligheter, ifølge Inger Sagen Hasselø, rektor ved Huseby barneskole – A.C. Møller tegnspråksenter. 

– Her får man samlet det tegnspråklige skoletilbudet, noe som er viktig for at barn og unge skal ha tilgang til tegnspråklig miljø når de skal ha opplæring i og på tegnspråk, sier hun.

  – På Huseby normaliseres det å ha hørselshemminger. Det beriker utforskertrangen og nysgjerrigheten til barna. Vi ser at mange hørende blir nysgjerrige på tegnspråket. Barn lærer jo like mye i dialog med hverandre som de lærer av voksne.

Ifølge Norges Døveforbund er Huseby sannsynligvis den eneste grunnskolen i landet som tilbyr tegnspråk som fremmedspråk.

Snurrer flaska 

– Det er jo stort sett gøy da, men timene kan av og til være litt kjedelige også. Mamma har brukt litt tegnspråk på jobben sin, og da lærte jeg litt av henne. Derfor valgte jeg dette. Ingen syntes jeg gjorde et dumt valg, forteller Marli Gjævran Vagnildhaug.

Etter litt innledende tavleundervisning får de ti beskjed om å sette seg ned i sirkel. «Flasketuten peker på» begynner. Den ene etter den andre i sirkelen får oppdrag: «Hva er din favorittsport?», «Har dere kjæledyr hjemme?».

Ukentlig får hørende ansatte tilbud om kurs i tegnspråk. Skoleledelsen mener det er viktig at flest mulig har noe basiskunnskap og kan kommunisere litt med både døve voksne og barn.

– Det å ha et samlet tegnspråklig tilbud i en hørende skole gjør tegnspråk mer synlig for flere. Da får mange mer kunnskap og erfaring med det, noe som kan gjøre det litt lettere å være ikke-hørende. Det gir muligheter for sosial tilknytning til flere, mener rektor Inger Sagen Hasselø.

Skoleledelsen ser at noen knytter kontakter, og tenker at det ligger et potensial der for brobygging mellom hørende og ikke-hørende.

– For elevene med hørselstap er både det lille og det store fellesskapet på skolen viktig. De får undervisning i mindre grupper. På alle felles arrangement og opplevelser på skolen benyttes tegnspråktolk. Målet er at alle skal ha utbytte og glede av det store fellesskapet, sier Elin Skjønberg, avdelingsleder ved A.C. Møller tegnspråksenter.

– Vi legger et grunnlag allerede på barneskolen for at elevene skal bli nysgjerrige på tegnspråk, legger rektor til.

Snakker så fort

14-åringene har klasserom i samme etasje som de døve og de med hørselstap. Sånn sett omgås de. Ingen av disse tre har imidlertid, så langt, funnet seg ikke-hørende venner.

– Hender det at dere stopper og prater med dem på tegnspråk?

– Nei, jeg kjenner dem ikke så godt, de snakker så mye fortere enn oss, og jeg kan ikke så veldig mye ennå. Innimellom er det vanskelig å forstå hva de sier, forteller Vilde. 

Potet og gull Selv om disse øver seg ukentlig på å bli raske og forståelige med fingre og håndbevegelser, skal det altså litt til før de når nivået til dem med hørselstap. 

Noen ord er vanskeligere enn andre.

– Man glemmer jo tegn veldig fort, å huske tegn er ikke så lett. Potetgull var veldig vanskelig, synes jeg, du må vise to tegn for to ting. Ett for potet og et for gull, forklarer Nina. 

Hun demonstrerer med letthet potetgull, nå som hun har lært det.

Vilde følger opp.

– Skolebøker har to tegn i seg, det kan være litt vanskelig.

– Og tallet ni er å holde fingre rett ved nesen, det var litt rart å lære, synes Nina.

Jentene er ikke i tvil. De har sine favorittord. Nina liker sjokolade. Vilde liker lasagne.

– Jeg liker ordet sjokolade, fordi det er godt, og så er det et lett tegn å huske. Du ruller bare håndflatene mot hverandre, som om du ruller en kule mellom hendene. Og så må du bruke munnbevegelse i tillegg for ordet karamell har samme tegnet.

– Lasagne er et artig ord å lære, for da gjør du bare sånn.

Vilde viser med hendene hvordan lag på lag legges oppå hverandre.

Og de viser ordet pannekake – da må handa klaskes opp i pannen. Selvfølgelig.

Avslutter med bingo 

Noe av det siste på timeplanen denne dagen er bingo. Nå får de i oppgave å gå rundt i klasserommet og stille hverandre spørsmål. På tegnspråk. 

«Liker du cola?» eller «Har du røde sokker?» eller «Har du spist lunsj i dag?». Den som spør, må gå videre til neste om man får nei. Til sist er det en som har fylt ut arket med alle svarene. Bingo!

Innimellom brytes tausheten – det er lov å spørre læreren muntlig om man står fast. 

– Jeg husker ikke tegnet for mango, sier en.

– En ting er jo å lære og huske alle tegnene, men hvordan prater dere sammen i fortid og framtid?

Jentene forklarer: Fortid er å peke bakover, sånn – framtid er å peke framover, sånn. Alle tre har fått gode karakterer i de snart to årene de har holdt på. Ingen av dem vil slutte nå. De blir med på det tredje og siste året på ungdomsskolen også.

Tegnspråktolker er mangelvare

– Hva kan man bruke dette til, egentlig? 

– Det er stor mangel på tegnspråktolker i Norge! 

Avdelingslederen på A.C. Møller tegnspråksenter er ikke i tvil om nytten. 

– Vi håper at tegnspråk som fremmed språk her på Huseby kan være med til å skape en interesse for det og kanskje så et lite frø med tanke på framtidig yrkesvei. Vi treffer jo tegnspråklige barn og voksne overalt i samfunnet; på legekontoret, i butikken, eller andre steder.

– Det er jo også viktig å lære hvordan en opptrer i lag med en som hører dårlig. En må hele tiden ta små hensyn, som å stille seg slik til under en samtale at den andre ser deg godt, for munnbevegelsene er viktig, sier Elin Skjønberg.

– Har det vært noen humper i veien underveis?

– Når alt skal tolkes, for eksempel under et større arrangement, krever dette noe av oss. Vi er nødt til å gjøre det mer forutsigbart for alle, slik at det blir et likeverdig tilbud. Under en samling hvor alt skal tolkes, kreves det tid, et annet tempo. 

Både rektor og avdelingsleder er enige om at det ikke går like flytende som i en gruppe der alle hører like godt.

– Men vi ønsker å hente ut det potensialet som ligger i det store fellesskapet, presiserer Skjønberg.

Nina, Marli og Vilde i niende klasse innrømmer at de er litt sløve med å øve. 

– Jeg glemmer jo innimellom, men jeg pugger ganske greit mye. Jeg kan alltid gjøre mer, sier Nina. 

Hun tenker av og til på hvordan det ville ha vært å være døv.

– Jeg er veldig glad i musikk, og kunne jeg ikke hørt på musikk, altså, det ville vært veldig dumt å ikke kunne høre musikken.