Læreren de fryktet

Utdanningsnytt har valgt å utelate navnet på læreren i denne saken fordi han er død og ikke kan svare for seg. Alle elevene har sitt riktige fornavn. Lærerens nærmeste pårørende er informert om at saken omtales.

Minner fra skolen forfølger Ivar. Som da sidene i kladdeboka der leksene er blitt skrevet ned, rives ut og slenges ned på linoleumsgulvet. Læreren roper høyt mens han krøller arkene. Ivar som har forsøkt så godt han kunne å løse hjemmeoppgavene, blir kommandert til å plukke opp arkene og kaste dem i søppelbøtta selv. Det er ikke første gang, og det skal skje igjen.

De første årene på Sem skole ved Steinkjer i Trøndelag gikk fint for Ivar, men ryktet om den nye læreren som hadde de eldre elevene, ble fanget opp av de yngste. Det Ivar ikke visste da var at han skulle bli en av Lærerens faste hakkekyllinger.

Den høyreiste mannen blir mørk i stemmen når han, 50 år senere, skal fortelle om disse årene.

- Han skulle aldri jobbet på en barneskole, sier Ivar.

Ofte måtte han sitte igjen, minnes han.

Tårene renner nedover kinnene og ned på pulten foran 6. klassegutten Ivar. Det er ingen andre igjen i klasserommet. Både elever og lærere har dratt hjem. Ivar må nok en gang sitte igjen. Han får ikke lov til å gjøre leksene. Beskjeden er at lekser skal gjøres hjemme. Ivar har fått pålegg om å sitte der én time.

– Jeg torde ikke gjøre noe annet. Læreren kunne jo komme tilbake, selv om han ikke pleide å gjøre det. Så jeg satt der til det hadde gått én time, jeg kunne jo klokka, forteller Ivar.

– Jeg kjenner jeg blir sint når jeg snakker om eller tenker på ham. Ofte kan jeg våkne svett på natta av at jeg har drømt om skolen og Læreren, den dag i dag.

På Sem skole måtte alle elevene pugge salmevers. Disse måtte de kunne på rams. De som ble ropt opp, måtte reise seg og fremføre verset.

– Læreren pleide å stille seg ved siden av meg, tett inntil og stirre. Ofte fikk jeg det ikke til. Da måtte jeg stå resten av timen. Ofte gråt jeg. Da hånet han meg for det også, forteller Ivar.

I musikktimene ble ofte Ivar satt til å spille blokkfløyte, alene.

– Læreren visste at jeg var dårlig i musikk og kjeftet på meg og spurte om jeg hadde puttet potet inn i fløyta mi. Han fikk de andre elevene med seg til å le av meg. Daglig sjikanerte han meg og kunne si: «Du er bare en sau».

Ivar ble ikke direkte mobbet av de andre elevene, men han hadde ingen nære venner i klassen.

– Hjemme var jeg sammen med naboungene, men jeg hadde ingen venner som gikk i samme klasse som meg.

– Gjorde narr av fattigdom

Ivar opplevde også at Læreren gjorde narr av at familien hadde lite penger. Da skolene i nærmiljøet hadde felles skidag, med langrenn og alpint. Møtte Ivar opp med brede treski og bindinger til å feste bak skoene. De andre elevene hadde glassfiberski og Rottefella-bindinger.

– De brede skiene mine var for breie for skisporene. Læreren lo av meg og gjorde narr. Foreldrene mine hadde ikke råd til nye ski, så det var de jeg hadde, forteller han.

Foreldrene til Ivar prøvde å si ifra om at Lærerens oppførsel mot sønnen ikke var grei.

– De ringte skolen. Da kom rektor på besøk til oss, men han hevdet at det var min egen feil at jeg ikke hadde det bra på skolen. Mine foreldre var av den forsiktige typen som ikke pleide å klage eller snakke høyt, så når de våget å si ifra, hadde de oppdaget hvor ille det var. Nesten alltid gruet jeg meg til å gå på skolen, ofte lot jeg som jeg var syk.

Sa ifra

Allerede i 4. klasse hadde Ivar Læreren i noen fag. Da han kom i 6. klasse fikk han Læreren til klasseforstander, og det skulle han ha de neste to skoleårene. Dette var en fådelt skole der to og to trinn gikk sammen.

– Uansett hva jeg gjorde, var det aldri bra nok. Han hadde oss i sløyd, og alt jeg laget, ble hånet. Det hendte også at han hugget i stykker ting jeg laget med øks. Vi pleide å velge hvem som skulle rydde for dagen, og jeg ble nesten alltid valgt, sier Ivar.

To av de som gikk sammen med Ivar, kan fortelle at de opplevde at han var spesielt utsatt for Læreren og at Ivar ofte fikk leksene revet ut og måtte sitte igjen. En av de som så dette, er Einar.

– Jeg gruet meg også til å gå på skolen. Ofte var jeg syk når jeg skulle ha Læreren. En gang knuste han pekestokken på pulten min. Jeg var ikke den som hadde det verst, men jeg så at han tok enkeltelever slik som han gjorde med Ivar. Jeg kan ennå våkne med mareritt og tro jeg skal på skolen, forteller Einar.

Etter hvert ble Ivar så lei av å bli plaget at han gjorde et forsøk på å få Læreren til å forstå hvordan oppførselens hans virket på ham.

– På våren siste året jeg gikk på barneskolen skrev jeg et brev om hvor urettferdig jeg synes han oppførte seg. Hvis det var andre elever som ikke kunne salmeverset, måtte ikke de stå hele timen eller sitte igjen, bare jeg. Han var alltid så elskverdig mot jentene, men aldri mot meg og viste ikke guttene den samme oppmerksomheten som jentene. Der skrev jeg også at jeg kom til å gå videre med dette.

Ivar leverte inn brevet istedenfor stiloppgaven de hadde fått. Den dagen læreren hadde lest brevet, merket Ivar det.

– Jeg tror jeg var oppe ved tavla ti ganger. Han var eitrende forbanna. Men jeg fikk ikke igjen oppgaven min. Den fikk jeg først tilbake tre dager før vi sluttet på skolen. Han spurte meg om jeg kom til å gå videre med saken, sånn som jeg hadde skrevet, men det gjorde jeg ikke.

________________________
Les også
Lærer fikk bot for å ha sparket Henrik (12) i ryggen
Mobbet av læreren
________________________

Ivar hadde allerede som 12-åring begynt å ta fjøsstellet på nabogården i helgene. De neste 40 årene jobbet han som avløser, men er i dag delvis ufør.

– I voksen alder har jeg møtt på Læreren noen ganger, men det har knytt seg i magen, og jeg har ikke klart å si hva jeg synes om måten han oppførte seg på. Men jeg blir aldri ferdig med det han gjorde mot meg. Jeg synes det er rart at han fikk være lærer så lenge. Hvorfor var det ingen som stoppet ham?

Læreren var ved Sem skole i over 20 år. Til sammen var han lærer i over 30 år før han gikk av med pensjon, viser personalmappa som Utdanning har fått innsyn i.

Avbrøt grunnskolen

Ola er en annen elev Læreren ødela selvtilliten til, slik at han ikke klarte å fullføre grunnskolen.

Ola var stille da han var liten. Det er han fortsatt som voksen. At selvtilliten fortsatt er lav, tilskriver han behandlingen han fikk fra Læreren han hadde for over 45 år siden.

– Jeg har fortrengt det meste, men jeg skulle ønske at jeg hadde mer tro på meg selv, sier Ola (55).

«Selvtilliten min var helt ødelagt, og da jeg kom til ungdomsskolen, med flere elever og større forhold, gikk det ikke lenger.»
Ola

Den voksne mannen sitter litt på skrå på stolen og kikker ned i bordet. Han har budt på kaffe på storgården han og kona har ervervet seg. I det gedigne fjøset har han om lag 150 dyr. Cirka 75 av dyrene er melkekyr som fyller en betydelig melkekvote. I trøndersk sammenheng er gården blant dem som fyller flest kartonger med melk. Ola sluttet på skolen da han gikk i 8. klasse. Han klarte ikke mer.

– Det ble for vanskelig. Selvtilliten min var helt ødelagt, og da jeg kom til ungdomsskolen, med flere elever og større forhold, gikk det ikke lenger.

Minnene fra barneskolen er sterke.

– De dagene jeg skulle ha Læreren, var ekstra ille. Han kunne være så fin og blid, så ble han rasende. Det var skremmende. Jeg vet at jeg glemte blokkfløyta eller leksene hjemme med vilje. Da ble jeg sendt hjem for å hente dem.

Ola bodde på en bondegård ikke så langt fra skolen. Hjemme tok han gjerne i et tak og var med i fjøset på ettermiddagene. Faren var blitt syk, så Ola og søsknene var vant til å hjelpe til.

– Vi måtte jo det. Men jeg hadde det fint hjemme og hadde venner blant de andre elevene. Det var Læreren og hans lunefulle humør som skapte vansker for meg, forteller Ola.

Kan ikke tilgi

Mor til Ola var på skolen og klaget på Læreren, til ingen nytte.

– Jeg lot ofte som jeg var syk. På den tiden var jeg storvokst. Det pleide han å dra frem og kalte meg for «Stor-Ola». Det gjorde meg ukomfortabel.

Det er ikke lett for Ola å snakke om denne tiden. Penser vi over på livet han har i dag eller for eksempel tiden i militæret, kommer ordene lettere.

– Jeg trivdes i militæret. Der var det samhold, og ting var rettferdige. Der lærte jeg masse, sier Ola.

At Ola har klart seg bra i livet, tilskriver han ikke Læreren.

– Det å skremme lærdom inn i barn fungerer dårlig. Han hadde makt over alle og brukte den på en slik måte at jeg var engstelig det meste av tiden på skolen. Pekestokken kunne plutselig smelle i kateteret.

Det at han måtte gi opp skolen allerede på ungdomsskolen, har gjort veien frem lengre for Ola.

– Jeg hadde lyst til å gjøre mye, men det ble for skremmende. På ungdomsskolen klarte jeg ikke å konsentrere meg. Jeg fikk litt hjemmeundervisning, men droppet helt ut etter kort tid. Men jeg begynte som gravemaskinfører og tok fagbrev. Etter noen år ble jeg lei av å grave i jorda. Da vi fikk anledning til å kjøpe oss gård, fant jeg et yrke jeg trives med, forteller Ola.

Da han fikk høre at Læreren var død, følte han lettelse.

– Det er fælt å si det, men jeg gjorde det.

– Hva ville du ha sagt til ham dersom du hadde hatt mulighet?

Ola blir stille, veldig lenge.

– Det knyter seg i magen bare ved tanken på at jeg skulle ha sagt noe til ham. Det å skulle si noe ubehagelig til noen er vanskelig for meg. Men hvis jeg hadde møtt ham og han hadde beklaget, kunne jeg likevel ikke ha tilgitt ham. Han har hatt så stor påvirkning på livet mitt. Jeg kjenner at jeg blir litt sint. Det går ikke an å unnskylde det han gjorde, selv om det har gått 40 år, sier Ola.

Han fikk meg til å føle meg dum

Åse kan heller ikke tilgi Læreren. Hver gang hun er med på et kurs eller foredrag, setter hun seg bakerst i rommet og prøver å gjøre seg så usynlig som mulig. Skrekken er at hun skal måtte snakke høyt, og at stemmen skal forsvinne, sånn som den gjorde da hun hadde Læreren på barneskolen. Åse er 58 år, er trebarnsmor og godt utdannet. Veien frem dit har vært krokete.

Læreren fikk meg til å føle meg dum og udugelig. Jeg trodde lenge at jeg ikke kunne lære. Årene med skrekk har gjort enkelte ting vanskelig for meg, forteller Åse.

Hun har tatt mot til seg for å berette. I likhet med mange av dem som hadde Læreren, er hun opptatt av alle de andre som ble utsatt for ham. Hun tenker at de hadde det sikkert verre enn henne.

– Han var stygg mot enkeltelever, og det var jo fælt å være vitne til det som skjedde med andre også. Noe mange av oss fryktet, var å bli hørt i leksene av ham. Når jeg var hjemme og øvde, kunne jeg leksene på rams. Men når han fikk meg til å reise meg for å fremføre dem, var de borte. Jeg var helt lammet. Da brølte han gjerne, eller hånlo, forteller Åse.

Når Åse snakker om Læreren, strammer kjevemusklene seg, de mørke øynene blir enda mørkere og stemmen blir dypere.

– Jeg vet ikke om jeg klarer å sove i natt. Det å snakke om dette bringer opp så mange minner.

Minnene er ikke av den gode sorten.

– Jeg har ikke et eneste godt minne fra skolen. Selv om de første årene nok var greie, så overskygger de siste årene på barneskolen, da jeg hadde ham som lærer, alt. Jeg var redd hele tiden.

Låste seg inne på do

Da Åse var liten, var hun veldig sjenert og stille.

– Jeg stod bak skjørtet til mamma den dagen vi skulle begynne på skolen. Jeg kjente ingen av de andre barna. Det var nok lett å ta meg, han så nok at jeg kunne være et lett offer som en av hans hakkekyllinger. Du visste aldri hvordan dagen ble. Han ropte og slo ofte med den tykke pekestokken sin i kateteret eller i pulten til dem som satt forrest. Ofte skjønte jeg ikke hvorfor han ble så sint.

Når det ble helt uutholdelig, låste Åse seg inne på do. Det gjorde hun mange ganger.

– Da måtte de hente lillesøsteren min. Hun var den eneste som klarte å lokke meg til å åpne døren. En gang stod jeg på dolokket, sånn at hun ikke skulle se hvilken do jeg var på.

Jeg var redd i hver time vi hadde ham.

Åse grøsser og blir blank i øynene. Hun har aldri klart å holde en tale, ikke til sine tre barn da de konfirmerte seg, ikke da hun var forlover til bestevenninnen. Skrekken for å miste stemmen er for stor til at hun våger.

– Ja, det er det verste jeg vet. De få gangene jeg for eksempel skal presentere meg for nye folk, snakker jeg så fort jeg kan for å bli ferdig.

Klaget til skolen

Foreldrene til Åse klaget, flere ganger. Hun mener de ringte eller var på skolen for å si ifra.

– Jeg ba dem slutte med det, det ble bare verre når de klaget. Men jeg tok det jo ut hjemme, der var jeg sur, sint og forbannet. Jeg knuste flere blokkfløyter, og mamma måtte kjøpe nye.

Åse begynte å jobbe rett etter ungdomsskolen, hun orket ikke mer skole og hadde mistet troen på at hun kunne lære.

– Det var skikkelig ille til tider, sier Åse.

Etter hvert som hun ble eldre, kom savnet etter mer utdannelse. Da hun var 27 år, begynte hun på skole igjen. Åse klarte å ta gymnasfagene med meget gode resultater.

– Da jeg stod med vitnemålet fra gymnaset i hånden, vurderte jeg å sende en kopi til Læreren for å vise ham at han hadde tatt feil. Jeg er ikke dum, sånn som han sa.

Etter gymnaset tok hun høyere utdannelse.

– Jeg skjønner ikke at ingen gjorde noe mer for å stoppe ham, sier Åse.

Det skulle ta 20 år før Læreren ble flyttet til en annen skole, viser personalmappa hans. Det ligger ingen skriftlige klager i mappa, men foreldre påstår at det ble inngitt skriftlige klager. Deriblant kan en kollega bekrefte at det kom skriftlige klager på Lærerens måte å behandle elevene på.

Hånet hårfargen

Aud (51) har beholdt sin naturlige røde hårfarge. I likhet med flere elever fikk hun oppleve at Læreren gikk på elevenes utseende og hengte dem ut.

– Han sa at jeg hadde vært en mye bedre og flinkere person hvis jeg ikke hadde hatt rødt hår. I en time fikk jeg i oppgave å lese en svensk tekst, men det fikk jeg ikke til. Han hånte meg for prestasjonen og foreslo at jeg burde farge håret mitt gult og blått, som det svenske flagget. Da trodde han at jeg hadde prestert bedre.

Aud begynte å gråte da han sa dette, og hun gråt fortsatt da det ringte ut til friminutt. Hun klarte ikke å slutte, forteller hun.

«Han sa at jeg hadde vært en mye bedre og flinkere person hvis jeg ikke hadde hatt rødt hår.»
Aud

– En av de andre lærerne kom og spurte hvorfor jeg gråt så ille. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og hun lovet å si ifra til Læreren om at han måtte komme og si unnskyld til meg.

Litt senere den dagen skulle de ha kroppsøving med Læreren. Men noen unnskyldning fikk Aud aldri.

– Men han roste meg som han aldri hadde gjort før. I løpet av den gymtimen fikk jeg skryt for hver en serve og hvert et slag jeg klarte da vi spilte volleyball. Det hadde aldri skjedd tidligere. Han trodde kanskje det var nok.

Aud opplevde ikke at Læreren anerkjente innsatsen hun la ned på skolen.

Faglig sett lærte hun mye av Læreren, men hun grudde seg ofte til timene hans.

– Men jeg gikk på skolen så sant jeg var frisk. Det var ikke så ille at jeg lot være å gå, men det var en del som sikkert hadde det verre enn meg.

Årene gikk. Aud giftet seg og fikk barn. Av og til kunne hun støte på Læreren.

– I en sosial setting sa han noe om skoledagene til meg. Da svarte jeg ham at det ikke hadde vært trivelig de årene jeg hadde han. Han lurte på om jeg mente det, og det svarte jeg bekreftende på. Det virket ikke som han skjønte selv hvordan han hadde virket på oss elevene han hadde plaget, sier Aud.

Varsling mot kollega

Den kvinnelige læreren som gikk til Læreren og sa at han måtte si unnskyld til Aud, husker dette godt.

– Det var den eneste gangen jeg sa direkte fra til ham. Jeg skulle kanskje ha gjort noe mer, men jeg var av den forsiktige typen, sier den kvinnelige læreren. Hun ønsker å være anonym.

Hun var ved skolen i nesten 30 år og underviste i hovedsak de yngste elevene.

– Jeg synes det er vondt å høre at det er tidligere elever som sliter på grunn av ting de opplevde med Læreren. Sånn burde det ikke være. Når barn er på skolen, skal de ha det trygt. Vi burde ha gjort mer, men det var ikke lett. Noen av oss snakket jevnlig sammen om at han var hard mot enkelte elever. Men det var en liten skole med få ansatte, så verken jeg eller andre fikk oss til å si noe til rektor. Det var først senere at jeg torde varsle.

Kvinnens egne barn var også elever til Læreren da de gikk på Sem skole.

– Han var ikke slem mot mine barn, men jeg fikk jo høre om ting han gjorde. Det var foreldre som klaget skriftlig til rektor mens mine barn gikk der. Foreldrene i klassen til ett av mine barn informerte meg om at de kom til å klage, skriftlig.

En ettermiddag kom en far hjem til henne og klaget. Hun var da rykket opp til lederteamet.

– Da varslet vi skolesjefen. Læreren ble da overflyttet, sier hun.

Den daværende rektoren vil ikke uttale seg.

– Jeg har taushetsplikt og kan ikke uttale meg om noe som skjedde den gang, sier han.

– Foreldre sier de skrev klager på denne læreren. Tok du kontakt med skolesjef eller andre i kommunen?

– Det kan jeg ikke huske at jeg gjorde.

– Kan du si noe om klagene?

– Jeg har taushetsplikt og kan ikke kommentere det.

– Hva sier du til at tidligere elever fortsatt er preget av den behandlingen de fikk ved skolen du var rektor ved?

– At tidligere elever har det tøft på grunn av det de har opplevd ved skolen, har jeg ikke hørt noe om, sier den nå pensjonerte rektoren.

Fem foreldre fra den tiden bekrefter at de klaget. Ett foreldrepar dro hjem til Læreren.

– Han var så streng med ungene våre. Da vi sa fra, påsto han at han ikke visste hva vi snakket om. Han virket helt uforstående til at han hadde oppført seg urimelig mot barna våre. Det ble ikke bedre etter at vi sa ifra, heller verre, forteller en mor som hadde fire barn ved skolen.

Skolesjefen fra den gangen da Læreren ble flyttet over til en annen skole, sier at han ikke husker om det kom noen klager på Læreren.

– Hvis foreldrene sier at de sendte en klage og var på mitt kontor, så stemmer nok det. Klager ble ikke kastet, men jeg er ikke sikker på hvordan de ble arkivert. Det var ikke vanlig å omplassere lærere, men det hendte at det skjedde, sier tidligere skolesjef.

De ansatte ved arkivet i kommunen har funnet personalmappen til Læreren, men ingen klager eller notater.

Alvorlige konsekvenser

Studier viser at lærermobbing har alvorlige langtidseffekter.

– En kunnskapsoversikt vi har gjort på feltet lærermobbing, der 38 studier er inkludert, viser at det å bli utsatt for lærermobbing kan ha negativ innvirkning på barns fysiske og psykiske helse, deres selvfølelse, faglig utbytte og opplevelsen av tilhørighet på skolen, sier universitetslektor, Kari Stamland Gusfre.

Gusfre jobber ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger, hvor det forskes mye på elevmobbing.

– Vi vet mye om hvor alvorlige konsekvensene av mobbing er for elevenes helse, trivsel og læring. Det er sannsynlig at konsekvensene er vel så alvorlige dersom det er noen voksne som utsetter dem for krenkelser, sier Gusfre.

Det er forsket langt mindre på lærermobbing, men samlingen av de 38 studiene viser at også langtidseffektene av lærermobbing ser ut til å være alvorlige:

– Det å bli mobbet av lærer påvirker deltakelse i utdanning og arbeidsliv negativt. Også opplevelsen av god livskvalitet i voksen alder blir dårligere, sier Gusfre.