– Mia var utrolig herlig. Hun var ekstrem snill og morsom og brydde seg veldig mye om omgivelsene sine, sier Nina Næss om datteren.

Hun har tatt frem en liten kiste i stua hjemme på Kolbotn rett sør for Oslo. Der ligger alle bildene, kortene, tegningene og minnene om datteren. Ni år har gått siden vårdagen i 2015 da yngstejenta deres avsluttet livet, bare få dager etter at hun hadde gått i sitt siste 17. mai-tog. Mai skulle aldri bli den samme igjen for Nina og Trygve, pappaen til Mia. 

En annen bunke med permer og papirer vitner om den årelange kampen for sannheten om datterens skolegang. Den startet da foreldrene ba om å få utlevert elevmappen til Mia. De ville vite om årene med bekymringer for klassemiljø og mobbing var registrert. 

– Lite var registrert på en god måte. Ikke våre henvendelser gjennom årene, og vi så heller ikke dokumentasjon på tiltak, evaluering eller oppfølging, sier Nina. 

Møtet de ba om i etterkant med daværende Oppegård kommune, opplevde de også nedslående. Kommunen hadde evaluert seg selv og kunne ikke se at deres ansatte hadde gjort noe galt, ble de fortalt, med advokat Frode Sulland som bisto foreldrene til stede. 

– Da sa vi at vi gjerne ville se den evalueringen. For hvis kommunen ikke ville høre på oss, var det viktig for oss å se på hvilket grunnlag de mente de hadde gjort alt rett. Men det fikk vi ikke. De ville heller ikke høre hva vi hadde av tanker om det som hadde skjedd.

Nina Næss ble ikke sint, sier hun. Hun ble forbannet: – Å bli møtt på den måten, da var det noe som tente i oss. Dette måtte vi gjøre noe med. 

Utstrakt hånd

I et klasserom på en av Nordre Follos skoler er stemningen god. Nina og Trygve Næss har møtt Arnfinn Almås og Katti Anker Teisberg før. Almås er kommunalsjef for oppvekst og læring, Teisberg områdeleder for alle de 22 skolene i storkommunen, som Oppegård nå er en del av. Nina møtte kommunelederne ved en tilfeldighet i jobbsammenheng høsten 2023, og Teisberg inviterte foreldrene til en samtale. De ville snakke om hvordan Mias historie kunne bli til læring i kampen mot mobbing og utenforskap. Foreldrene bestemte seg for å takke ja. 

– Det var egentlig et enkelt valg. Siden 2015 har vi fulgt med på elevundersøkelsene for kommunen og vært opptatt av utviklingen i mobbetallene, forklarer Nina. 

– Vi ser at de har problemer som alle andre kommuner. Og da de spurte om vi skulle ta noen møter og eventuelt møte rektorene, så synes vi det hørtes spennende ut. Kommunen var interessert i det vi kan bidra med, og det var bra. 

I februar stod de foran alle rektorene og la ingenting imellom da de fortalte sin historie og gikk gjennom skolen og kommunens manglende oppfølging av Mia. 

– Det betyr mye for oss, sier kommunalsjef Almås.

– Å ha kompetanse betyr å ha kunnskapen, holdningene, ferdighetene og evnene til å gjøre noe. Å få høre deres historie gir oss mer kompetanse. Samarbeidet har vært veldig ålreit, selv om det kanskje ikke er riktig ord å bruke.

– Jo, det syntes jeg godt du kan. Vi føler også at det var ålreit, sier Nina. 

– Vi ser jo fortsatt at det er store problemer i skolen, og det bekymrer oss. Heldigvis er det ikke så mange som tar sitt eget liv, men det er veldig mange som sliter med ettervirkninger av mobbing og utenforskap i skolen. 

Nina og Trygve sier de er opptatt av læringen, og ikke av å finne syndebukker. De er glade for at erfaringene kommunen ikke ville lytte til i 2015, i dag er ønsket. 

For skolen og kommunen gjorde feil den gangen, var konklusjonen. Det som den gang het fylkesmannen konkluderte i sin rapport i 2016 at Mia ble utsatt for mobbing, at det ikke ble fattet enkeltvedtak og at kommunen ikke fulgte opplæringsloven. Politiet kom til samme konklusjon, og bøtela kommunen. 

Men ledelsen i Oppegård kommune avviste at de hadde brutt opplæringsloven. Først etter tre år – i 2018 – og etter at foreldrene varslet søksmål, innrømmet de feil, inngikk forlik og betalte familien oppreisning og dekket deler av saksomkostninger. Utdanning har vært i kontakt med daværende rådmann Lars Henrik Bøhler. Han vil ikke kommentere vurderingene som ble gjort den gangen, men sier at det både er flott og prisverdig at foreldrene til Mia nå samarbeider med kommunen i kampen mot mobbing. 

– Dette er en viktig sak som omfatter mange berørte og særlig de som rammes direkte av den. Samarbeidet er et positivt tiltak som har stor lærings- og erfaringsverdi, sier Bøhler. 

Det samme sier områdesjef Katti Anker Teisberg. Hun jobbet ikke i kommunen da saken pågikk, men sier hun forstår at foreldrene til Mia følte seg dårlig behandlet den gangen.

– Det er et faktum at alle beslutningsorganer konkluderte med lovbrudd, og det forholder vi oss til. Viktigst for kommunen nå er at vi ønsker å bruke de dyrekjøpte erfaringene de har til å jobbe enda bedre med disse problemstillingene. Dette er et lederansvar, og ikke den enkelte lærers ansvar. Det handler om å forstå når folk er i en krise, og hvordan vi skal møte dem. De ble ikke møtt og hørt godt nok den gangen, og det ønsker vi å gjøre nå.

At Mias foreldre stiller opp for kommunen, er hun takknemlig for.

– Jeg kjenner på en enorm respekt og takknemlighet for at de gjør dette, og jeg vet at det har vært beintøft for dem å grave historien frem igjen.

Urolig klasse

Bakenfor rapporter, tilsyn og feil som ble begått, minnes foreldrene Mia som en aktiv jente. Hun var en som stod på vannski om sommeren og kjørte slalåm om vinteren. Drev med fotball, dans og ridning. Likte å tegne og male. Med to storebrødre ble hun tøff på så mange måter, beskriver Nina. 

– Trygve har sagt det; hun kunne komme inn i rommet, og rommet ble lysere. Hun var så happy, delte alltid ut klemmer og lapper med små kjærlighetserklæringer.

Mia var forventningsfull da hun skulle starte på skolen. 

– Vi har alltid hatt et godt forhold til skolen, og vi fremsnakket skolen og lærere med alle barna våre, understreker Nina. 

Det skulle imidlertid ganske fort vise seg at Mia hadde havnet i en urolig klasse, men til å begynne med bekymret ikke det foreldrene nevneverdig. Det gikk ikke på Mia spesielt, det handlet om klassemiljøet og det hadde de tiltro til at skolen ville håndtere. 

Men da fjerdeklasse kom, innså de for alvor at datteren ikke hadde det bra og tok opp dette med skolen. Hjemme fortalte Mia om hendelser og episoder, hun var lei seg og trist. Andre ganger sa hun ikke noe, men foreldrene skjønte at noe hadde skjedd. Selv om Mia ikke ville det, henvendte de seg til skolen og ba om hjelp. 

– Det gjorde alt verre for Mia. Da ble hun kalt «snitch» og «bitch» og ble oversett. 

Alle dager var riktignok ikke like ille. Men også det skapte mye usikkerhet. 

– Hun visste aldri når hun var innenfor og når hun var utenfor, og det var et spill hun ikke var så god i, forteller Nina. 

Mia ble gradvis mer selvkritisk og fikk et lavt selvbilde. Foreldrene fortsatte å dele sine bekymringer med skolen, men opplevde at det ikke hadde noen effekt. I stedet var det med på å forsterke utfordringene for Mia. 

– Det var også en periode der vi sa til Mia at hun måtte tøffe seg litt opp i de jentegreiene. Og det angrer jeg på. Hun var ikke tøff, hun var en snill, sensitiv jente, innser faren. 

– Jo, men samtidig litt robust, mener moren. 

Vondt i magen

Mia gikk på skolen helt til det siste halve året. Da fikk hun mye vondt i magen og begynte å trekke seg unna, ble amper og ville ha tid for seg selv hjemme. 

– Det var mange grunner til at alarmen ikke gikk umiddelbart, blant annet fordi Mia sa hun hadde det bra når vi spurte, sier Nina. 

Da foreldrene opplevde at kommunikasjonen med skolen låste seg helt, endte de opp med å bytte skole, to måneder før sommerferien. En av ungdomsskolene i kommunen hadde Musikk, dans og drama som valgfag. Siden Mia elsket å danse og synge, valgte de barneskolen som lå rett ved denne. 

Med ny skole, nye venner og en ny start så det ut til å gå fint. I en kladdebok som lå på skolen, skulle de senere lese datterens ord om at hun var så glad for skolebyttet. «Det reddet livet mitt», skrev 12-åringen. 

Pappa Trygve har tenkt på det i ettertid; hvordan han tror Mia var lei seg inni seg, men smilte likevel. 

– Og vi senket garden litt, vi så hun hadde det bedre. 

Men noe skjedde, som gjorde at det likevel gikk galt. Foreldrene ønsker ikke å gå inn i alle disse detaljene, men Utdanning er kjent med flere av hendelsene. 

– Og vi tror det gjorde at hun falt helt sammen psykisk. 

Politiavhør

De fant henne på rommet. Døren var låst, de måtte sparke den inn. Nina og en av brødrene til Mia satte i gang med førstehjelp og livreddende behandling, med 113 på tråden hele tiden, før brannvesenet, ambulanse og helikopteret kom én etter én. De fikk i gang hjertet hennes igjen, men på Ullevål sykehus fikk de ganske raskt beskjed om at hun ikke kom til å overleve. 

Et voldsomt kaos fulgte. Bunnløs sorg. Obligatoriske politiavhør og en bolig som ble betraktet som et åsted, slik et selvmord automatisk utløser. Og etter hvert en bisettelse med 500 mennesker og like mange kondolansehåndtrykk på kirketrappen.

Først over sommeren forsøkte de å legge sammen bit for bit. De ville forstå hva alle parter kunne gjort annerledes, men endte i stedet opp i møtet med kommunen som tente kamplysten. Det ble både tilsynssak, politisak, dokumentar på NRK Brennpunkt, teaterstykket «11 år» og møte med ikke bare én, med to kunnskapsministere, først Torbjørn Røe Isaksen (H), deretter Jan Tore Sanner (H). 

– De tok problematikken på alvor, påpeker Nina Næss.

– Selv om det var en tung prosess, fikk vi bekreftet at våre mistanker var reelle. Og det var på en måte bra. 

Forlik etter tre år Men Oppegård kommune glimret fortsatt med sitt fravær. Da forliket kom etter tre år, følte foreldrene lite eller ingenting.

– Det var fint at det ikke hadde vært forgjeves, og fint at vi fikk medhold på alle punkter, men jeg følte ingenting, forteller Nina. 

– Fordi dette skulle egentlig ikke vært nødvendig. Hadde de giddet å ta den praten med oss samme år som det skjedde, så hadde alt blitt annerledes. Vi var jo kun interessert i å belyse saken, se om noe kunne vært gjort annerledes. Ikke for å finne syndebukker, men for å se hva de kan lære av det. 

6,3 prosent av elevene på 7. trinn og 8,9 prosent på 10. trinn opplever mobbing på Nordre Follos skoler, viser den siste elevundersøkelsen.

– Snittet vårt ligger under landsgjennomsnittet, men det er absolutt ting vi må jobbe med. Vi skal markere standpunkt og sette grenser for dårlig oppførsel, og vi skal ikke tolerere mobbing, understreker områdeleder Katti Anker Teisberg. 

– Samtidig er det noe med at der det er mennesker, vil det oppstå situasjoner. Dette er et arbeid vi aldri blir ferdig med.

Hun tror saken med Mia og foreldrenes kamp, i tillegg til flere andre mobbehistorier de samme årene, har bidratt til å endre lovverket og forsterke rettighetene til elevene. Folks erfaringer med skolen gir viktig innsyn, mener hun.

– Vi kan lese oss til ting, se til teorien, men må også se hva historien forteller. I denne saken er vi interessert i å høre hva som ble vanskelig. I andre saker kan vi også være på jakt etter det som går bra. Det er en del av det å bygge kunnskap, og som gjør skolelederne rustet til å møte foreldre når de er på sitt såreste. Det handler om kompetanse, tid og genuin omsorg for elevene, sier Teisberg. 

Kommunalsjef Almås er enig.

– Vi møter fortvilte, sinte, redde, engstelige og kjempebekymra foreldre. Da skal vi klare å stå i det. Også når foreldrene klager til statsforvalter og kontakter advokat. Det må vi klare å håndtere.

Vil ha på plass gode systemer

For foreldrene er målet å bidra til at skolene skal få systemer som gir trygghet og tar på alvor elever og foreldre som opplever problemer som enkeltelev eller i klassemiljøet. 

– På samme måte som om du ringer politiet eller helsevesenet, skal du føle at du kontakter eksperten når du kontakter skolen. På skolen er det veldig personavhengig, derfor må systemene treffe bedre, mener Nina Næss. 

Det var også en del av budskapet da de stod foran kommunens rektorer på seminaret i februar. I forkant hadde Teisberg utfordret foreldrene på hva de mener kunne hjulpet dem, hva de savnet, i situasjonen de stod i, gjennom årene med Mia. 

Punkt for punkt diskuterte og sorterte de innenfor de rammene skolene har.

– Vi har lovverket, egne retningslinjer – hva er ivaretatt hvor, og til slutt hva kan vi jobbe videre med, oppsummerer Teisberg. 

Det ble diskusjoner både om det relasjonelle og mellommenneskelige, og det organisatoriske i skolen. 

– Nina og Trygve er veldig opptatt av informasjon og dialog med foreldre. Og for oss er det viktig å understreke at det er skolene som har ansvaret for kontakten med foreldrene.

Teisberg mener det er viktig å ta med seg Ninas og Trygves erfaring med at relasjoner blir personavhengige også i skolen.

– Hva slags relasjon har læreren til elevene, lærerne seg imellom, skoleledelsen og lærerne, og skolen med foreldrene. De er opptatt av dette med klasseledelse, og kompetanse hos læreren. De hadde selv erfart at lærere tar videreutdanning, er delvis borte fra en krevende klasse, og vikarer settes inn, med de utfordringene det gir. 

Samtidig opplever skolene et krysspress i skolehverdagen som er krevende å håndtere, understreker Katti Anker Teisberg.

– Det går på uenighet om hvem som er utsatt for hva, og det kan være flere parter som opplever seg krenket eller utenfor. Så kan også foreldre ha ulike synspunkter på hvordan dette skal håndteres. Lærerne og skolen er ikke etterforskere, men jobber med mellommenneskelige relasjoner, og da vil man oppleve at ting er vanskelig fra tid til annen. Men jo bedre man samarbeider og forstår hverandre, jo bedre dialogen er, jo større er sjansen for vi får det til. Men det er ikke sånn at hvis vi bare er hyggelig og imøtekommende, så er alt fikset. Det er viktig å huske at hver sak er unik, det er ikke ett fasitsvar som vi alltid kan bruke.

Etterpå

Nina Næss innrømmer at det å ta frem bunken med gamle papirer for å forberede en presentasjon for rektorene var krevende, men opplever at selve seminaret gikk fint. 

– Alt i alt var det bra for oss å stå der og sette ord på det som har skjedd. Jeg følte at ringen ble litt sluttet.

Det er viktig for dem å få frem at historien om Mia handler om en helt vanlig jente som ble utsatt for mobbing.

 – Mia var bare 12 år og hun skrev et avskjedsbrev, som ga oss noen svar. Det sier mye om hennes omsorg for oss. Vi klarte ikke å hjelpe Mia, og vi kjenner på det. Brevet var et trøstebrev til oss. Det er derfor vi kan stå så trygt i dette, både den gang og nå. 

Mias to storebrødre gjør at livet er fint. 

– Vår oppgave er å vise dem at vi fikser dette, understreker moren. 

Bitterhet kjenner de ikke på, understreker faren.

– Nei, det blir for dumt. Det er veldig lett å se bakover, vi gjorde vårt beste for Mia. Vi har to gutter igjen, da kan du ikke slutte å ha orden på livet. Du har ikke noe valg.