Oppvekst og opplæring er en sentral del av tjenestetilbudet som kommunene har ansvaret for. Alexander Fjellestad, hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Lillestrøm kommune, vil nå ha en debatt om de faktisk er egna for oppgaven. Han mener ulikheten i kvaliteten på tilbudet kommunene imellom er blitt for stor, at det blir for mye byråkrati når hver kommune har sin administrasjon for skole og oppvekst, og at sektoren nedprioriteres i forhold til presserende behov innen helse og omsorg.

Det er sjelden at debatten om organiseringa av utdanningssektoren tas opp på et så overordna nivå som dette. Båndene har alltid vært sterke mellom skoler og lokalsamfunn. Den lokale skolen blir gjerne kalt livsnerven i bygda. Derfor er det logikk i at beslutningene tas mest mulig lokalt, altså i de fleste tilfeller kommunene (i Oslo er det bydelene som har ansvaret for barnehagene). Dette gir bedre mulighet for lokale tilpasninger.

Men det vi opplever nå, er at det økonomiske spriket mellom kommunene øker. Flere kommer på lista der ingen vil havne: Robek. Da er økonomien så skral at kommunen delvis blir satt under administrasjon av statsforvalteren. 

I oktober var 23 kommuner omfatta av denne ordningen; nesten dobbelt så mange som for ett år siden. Samtidig er det kommuner som nyter godt av kraftinntekter, formuesskatt fra milliardærer eller andre velsignelser, som kan gi barnehagebarn og elever et tilbud andre bare kan drømme om.

Må velge mellom lovbrudd

Hvis barn som flytter til Fredrikstad i løpet av skoleåret har vansker som gjør at de har fått et spesialpedagogisk vedtak, har ikke skolene ekstra penger til å hjelpe dem. Denne brutale erkjennelsen står svart på hvitt i et ferskt budsjettnotat fra kommunedirektør Inger Hegna. 

Til Utdanningsnytt forklarer hun at Fredrikstad kommune har inntekter som ligger under landsgjennomsnittet, mens befolkningen har et behov for offentlige tjenester som ligger høyere enn snittet. Dette har ført til innstramminger blant anna i videreutdanningstilbudet for lærere, som nå er kutta helt ut.

Og hovedtillitsvalgt Mattis Uthberg Hambo setter ord på skvisen mange av rektorene står i: Skal de bryte lærernormen om antall elever per lærer, eller innfri elevenes rett til spesialundervisning?

Det er ikke vanskelig å forstå den pressa situasjonen politikere og den administrative ledelsen i mange kommuner er i. Eldrebølgen skyller innover landet for alvor. Og med den følger et økt behov for helse- og omsorgstjenester. Når en stadig minkende andel av innbyggerne er yrkesaktive, blir det naturligvis også lavere skatteinntekter til kommunene.

Fylkene kan samle opplæringa

Det er verdt å lytte til Alexander Fjellestads høyttenkning og spørsmålet han reiser: Er det et anna nivå som bør ta over driften av skolene og barnehagene? 

Selv peker han på fylkeskommunene. Dette tidvis latterliggjorte, utskjelte og av enkelte partier uønska forvaltningsleddet mellom staten og kommunene har hatt vekslende ansvarsområder opp gjennom tidene. Men fylkeskommunene har alltid hatt ansvaret for de fleste videregående skolene her i landet. 

Om de i tillegg får ansvar for skolene og barnehagene, blir dermed hele opplæringsløpet samla der. Det gir muligheter for mer smidige overganger for elevene og kanskje også bedre utnyttelse av kapasiteten, hvis man for eksempel ser ungdomsskoler og videregående skoler mer under ett enn det som er mulig i dag. Og man slipper at det sitter skolebyråkrater i hver kommune som i stor grad gjør den samme jobben hvis dette kan koordineres på fylkesnivå.

Hvis fylkene tar over, slipper skolene og barnehagene å måtte kjempe om budsjettkronene med helse og omsorg. Over 20 år er gått siden fylkene mista ansvaret for sykehusene. I dag er det samferdsel som er fylkenes største utgiftspost i tillegg til videregående opplæring. Veier og ferger kan være dyrt nok, og i mange tilfeller også høyst påkrevd å store beløp på, men det er i mindre grad lovpålagt eller et behov som blir direkte påvirka av at befolkningen blir stadig eldre.

Det er også mindre økonomiske forskjeller mellom fylkeskommunene enn mellom kommunene. Det er dels på grunn av at inntektssystemet fører til en større utjevning mellom fylker. Dessuten eier fylkene sjeldnere kraftselskap og lignende som enkelte kommuner lever godt på. Det gjør også at det blir lettere å oppnå målet om en mer lik kvalitet på tilbudet i skoler og barnehager, uansett hvor man bor i landet.

Ingen garanti for frelse

Det er ikke dermed sagt at en overføring til fylkene er en garantert vei til frelse for skolene og barnehagene. Ikke minst i nylig sammenslåtte fylker som Vestland og Innlandet kan veien til fylkesadministrasjonen synes lang, og det vil i en del tilfeller kanskje være vanskeligere å forståelse for lokale behov. Og en overføring av ansvar for barnehager og skoler må også bli fulgt av penger til å løse disse oppgavene.

Men behovet for å løse problemene Alexander Fjellestad peker på blir stadig sterkere. Derfor er det en viktig systemdebatt han nå løfter fram, og som fortjener å bli drevet videre.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.