– Barnehagelærere må være bevisst sine egne følelser i møte med barna

– Dyktige barnehagelærere redder verden, litt hver dag. Likevel er det for tilfeldig hvor disse finnes. Jeg mener at vi som skal jobbe med barn, slipper litt for lett igjennom utdanningen vår. Vi blir ikke utfordret nok til en profesjonell emosjonell egenutvikling, sier grunnskolelærer med master i pedagogikk Caroline Marita Omberg. 

Hun har master i det emosjonelle aspektet ved lærerrollen.

 Dette er en av flere saker i vårt tema om å forstå barns følelser.

Tør ikke utfordre studentene

Omberg opplever at de fleste fagfolk er enige om at emosjonell og relasjonell kompetanse er verdifullt og en forutsetning for et godt arbeid med barn.

– Likevel er det få høyskoleprofessorer som tør å utfordre studentene til å jobbe med egne emosjonelle mønstre ved å kjenne på vonde eller undertrykte følelser, sier Omberg.

Hun mener en slik bevisstgjøring er helt nødvendig for å være en god emosjonell veileder for barna.

Omberg er også utdannet EQ-terapeut og har videreutdanning i blant annet kommunikasjon med barn og unge, og relasjoner og læring i et traumesensitivt perspektiv.

– Formen på dagens forelesning er ikke egnet for å kjenne på egne følelser og å dele disse med hverandre, svarer Omberg. 

Hun mener at lærerutdanningene mangler et «rom» der studentene kan dele og reflektere rundt egne barndomsopplevelser og emosjonelle erfaringer i trygge fellesskap.

Godt å være sårbar

– Når vi opplever hvor godt det er å være sårbar og bli møtt av empatiske medmennesker som ikke dømmer, skjer det noe med oss. Erfaringen gjør at vi kan endre måten vi møter andre på. Jeg er overbevist om at det å leve seg inn i hverandres historier er en mer effektiv måte å utvikle empati og emosjonell kompetanse på enn å lese en artikkel om tilknytningsteori eller emosjonsveiledning alene.

– Blir man bevisst på at i min barndom var ikke sinne lov, og at man derfor reagerer på sinte barn, så kan det gjøre at man blir mindre fordømmende, mener Omberg.

Hun tror mange opplever at følelser er privat og ikke passer inn i en akademisk setting. 

– Men når vi arbeider med barn, må vi møte følelser. Vi må tørre å dra med følelser inn i et akademisk miljø, og da er det viktig at det ledes av gode fagfolk, sier Omberg. 

Hun mener det er like viktig å dele emosjonelle utfordringer fra praksisperioden som andre erfaringer.

– Noen kan for eksempel bli trigget av privilegerte og smarte jenter fordi de selv er oppdratt til å være ydmyk og beskjeden. Er vi åpne om slike tabuer som hvilken type atferd som trigger oss, så kan vi frigjøre oss fra mønsteret og klare å møte barna på en klokere måte.

Må jobbe med egne følelser

Førstelektor i pedagogikk ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet Charlotte U. Johannessen er enig i at det er viktig å jobbe med følelser, og sier at hun jobber en del med dette i undervisningen.

– Vi har utviklet tematikken Barn i vanskelige livssituasjoner, som studentene har i andre og tredje klasse. Det handler om vold, overgrep og omsorgssvikt – og hvordan studentene skal ta inn over seg det de får vite, og å utvikle sin handlingskompetanse i møte med sårbare barn og foreldre. Her er arbeid med egen refleksjon en forutsetning, sier Johannessen. 

Som foreleser åpner Johannessen opp for at det er ulike følelser som vil trigge oss voksne.

– Mange synes det er enklere å være sammen med barn når de er glade, ivrige, motiverte og nysgjerrige, enn når de er sinte, lei seg, utagerende eller trekker seg tilbake, sier førstelektoren.

Hun er selv åpen med studentene om hvilke følelser hun synes det er enkelt å møte hos barn – og hvilke som er utfordrende.

– Det er naturlig og nødvendig å jobbe med sine egne følelser. Dette arbeidet skal de selv lede når de blir pedagogiske ledere, sier hun. 

Johannessen pleier å si til studentene at ingen blir utlært under utdanningen.

– Vi må være bevisste på våre egne erfaringer og hva vi trenger å øve oss på i relasjon med barn, kolleger og foreldre, sier Johannessen. Hun tilbyr studentene å ta kontakt om de trenger å snakke mer med noen, og henviser til helsetjenesten ved OsloMet når det er behov for det.