Slik kan du møte barnas følelser på en god måte

Alle valg vi tar, er drevet av følelsene våre, ifølge psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen.

– Følelser er viktige fordi de gir oss livsviktig informasjon som hjelper oss å overleve, navigere i verden, få gode relasjoner og ta vare på oss selv, forteller Hagen. 

Hun er daglig leder ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen. IPR er Norges største kompetansemiljø innen emosjonsfokusert terapi (EFT).

Denne saken er en del av en artikkelserien om å forstå barns følelser. Les sakene her. 

Varsler om behov

Følelsene er små varsellamper som forteller at det skjer noe viktig. Følelsene gir oss informasjon, varsler oss om våre følelsesmessige behov og motiverer oss til å handle, ifølge psykologen. Ved farlige situasjoner vil deler av følelsessystemet vårt reagere lynkjapt og før vi rekker å tenke. Er barnehagen på tur og et barn løper ut i veien mens trikken kommer i full fart mot barnet, vil barnehagelæreren løpe og ta barnet i armen før hun rekker å tenke.

– Når vi har god kontakt med egne følelser, er det lett for oss å ha det bra, ta gode valg, få gode relasjoner og leve i tråd med våre verdier, sier Hagen. 

Undertrykker vi følelsene, blir det vanskelig å vite hva vi trenger, å ta gode valg og å komme oss ut av vanskelige situasjoner. Vi får det også dårligere med oss selv. 

Lærer å lytte til følelsene

– Barn som blir møtt på følelsene, lærer seg å lytte til egne følelser. De blir bedre til å løse egne problemer og ta gode valg, og de blir mer empatiske, forteller psykologen. 

Hun har blant annet skrevet bøkene De seks store følelsene og Sinte barn – sinte voksne. Hagen sier det ikke finnes noen eksakt vitenskap om følelser, og at de i emosjonsfokusert terapi (EFT) snakker om sju grunnleggende følelser. I EFT mener de følelsene kommer før tankene, mens kognitiv psykologi er opptatt av at tankene kommer først.

– I kognitiv psykologi jobber de med å endre tankene for å få det bedre. Vi mener du kan jobbe med tankene også, men endrer du ikke følelsene, vil de dukke opp i nye uttrykk, sier Hagen. 

På de neste sidene gir psykologen deg en oversikt over våre sju grunnleggende følelser og hvordan du kan møte barna når de har disse følelsene.

GLEDE

Glede er følelsen du får når du blir møtt på viktige behov, overkommer hindringer eller får til noe. Det er også følelsen du får når du blir beroliget hvis du er redd, eller du blir anerkjent når du føler deg dust. 

Barnet som er redd for å skli alene, blir glad når det klarer å skli uten hjelp. Barnet blir glad når en venn kommer tilbake til barnehagen etter å ha vært syk.

Slik møter du følelsen: Når du ser at gleden og stoltheten har en spire i barnet, kan du forstørre og forsterke den. 

«Nå er det ikke rart du ble glad, når du fikk til å skli helt alene.» «Så godt for deg å se igjen vennen din. Du har savnet ham fordi han var borte.» 

Det beste tidspunktet for ros er når du ser at barnet har et stolt drag over ansiktet eller ser litt sjenert ut. Gir du ros når barnet ikke selv føler glede og stolthet, så vil det neppe ta imot.

REDSEL

Å være redd er den viktigste følelsen for å få oss til å overleve. Jo mindre redd barnet er, jo mer risikoatferd har det. Barnets temperament bestemmer også om det føler noe sterkt eller lite. Barnet kan for eksempel være redd for å være med i leken.

Angst er en sekundær følelse. Kanskje har barnet erfaringer som gjør at det har fått en overdreven frykt for noe, fordi det ikke fikk hjelp med tristheten det følte. Det kan være at bestevennen har flyttet, eller at det har mistet et kjæledyr. Sekundære følelser handler om å beskytte seg selv. De er ikke unormale å ha, men kan være vanskelige å forstå.

Slik møter du følelsen: Barn trenger å føle seg trygg, bli beroliget eller komme i sikkerhet, enten det er en reell eller ikke reell frykt. 

Slår et barn et annet barn, må du først ta vekk barnet slik at det ikke blir skadet (reell). Så kan du validere følelsene og betrygge barnet: «Ikke rart du ble redd, det var veldig skummelt. Jeg skal passe på at det er noen i rommet når dere to er der.» 

Er barnet redd for å bli med i leken, kan du si: «Ikke rart du er redd for å bli med i leken, fordi jeg lurer på om du er redd for at de andre ikke skal la deg få være med eller si noe dumt til deg?»

IVER

Iver er en følelse som handler om engasjement og interesse. Behovet er å mestre eller lære noe. Barnet vil lese en bok, leke eller klatre over gjerdet. Blir barnet overivrig, kan det bli høylytt og forstyrre andre. Da er det ofte bedre å regulere ned følelsene, fremfor å gå rett på å sette grenser.

Slik møter du følelsen: Du kan si: «Nå ble det så kjekt at stemmen din har fått maks volum, jeg tror det er fordi du koser deg sånn.» Da roer ofte barnet seg litt ned av seg selv. 

Får barn kritikk for å være for ivrig, kan de føle skam. Be dem heller ta en pause eller skru ned stemmen. 

Skjer det ingen endring hos barnet, kan du si: «Nå blir den høye stemmen forstyrrende for andre, nå vil jeg du skal ta en pause, og så går du og jeg og leser en bok.»

SKAM

Skam får deg til å ville skjule deg, gjøre deg liten og signalisere til verden at du forstår at du har dummet deg ut. Et barn som slår et annet barn med en spade, vil føle skam dersom det er stort nok til at det har lært seg at det er å bryte en regel. Det er ikke sikkert skamfølelsen kommer med en gang, men kanskje når barnet ser smerten det har påført andre, eller får korreks. 

Skammen kommer som regel selv om den ikke er synlig for omverdenen ved første øyekast.

Slik møter du følelsen: Barnet har behov for å bli en del av flokken igjen. Du kan si: «Nå lurer jeg på om du fikk en ekkel følelse i magen, fordi du vet det ikke er lov å slå, og så klarte du ikke la være.» 

Det er vanskelig med blikkontakt ved skam, og samtidig er det å gjenskape en vennlig blikkontakt en måte å invitere barnet tilbake i fellesskapet på. 

Du kan si: «Klarer du å se på meg? Alle gjør dumme ting av og til, og så kjennes det så vondt når vi gjør dumme ting.» Dersom du får signaler på at barnet kjenner seg igjen, kan du prøve på: «Kanskje det kan hjelpe å si unnskyld?» 

Blir barnet møtt på skammen først, er det mer sannsynlig at det vil si unnskyld. Starter du med å si «dette er ikke lov, nå går du og sier unnskyld», får ikke barnet kjent på skammen og sier unnskyld uten å mene det, eller synes synd på seg selv fordi det må si unnskyld.

TRISTHET

Å være trist eller lei seg handler om tap av ting, hendelser, muligheter, drømmer eller personer. Barnet kan bli lei seg for at et annet barn ikke vil leke med det, eller at noen tar fra barnet leken. Barnet kan bli lei seg når det må bytte avdeling i barnehagen, fordi det betyr tap av voksne.

Slik møter du følelsen: Barnet trenger trøst og nærhet, å sitte på et fang og få en klem. I stedet for å si: «Dette er ikke noe å være lei seg for», er det bedre å si: «Det er ikke rart du er lei deg. Selvfølgelig blir du trist når han ikke vil leke med deg.» 

Mange voksne går rett på problemløsningen («det går bra», «du er god nok») uten at barnet får lov til å ha følelsen først. Da vil barnet være mindre mottakelig for omsorg, ros, bekreftelse eller en løsning. 

Føler ikke barnet seg lindret i det triste, hører det ikke på beskjeder, og det vil ikke la seg avlede eller finne på en ny aktivitet.

SINNE

Sinne er en viktig følelse for at barnet skal stå opp for seg selv og si nei. Behovet for sinne kommer når barnet vil sette grenser og si ifra, eller i situasjoner der barnet blir hindret fra å nå et mål eller stoppet i en aktivitet det liker, som når barnet har det morsomt ute og må inn. Sinne er en vanlig sekundær følelse. Et barn slår når det egentlig savner bestefar.

Slik møter du følelsen: Du kan si: «Ikke rart du ble sint når du ikke får være ute lenger, og så får du ikke bestemme selv.» Da er det mer sannsynlig at barnet blir med inn, enn hvis du går rett på sak og sier: «Kom igjen, nå skal vi inn.» 

De minste barna vet ikke sammenhengen mellom å bite og at det er vondt, og trenger å lære det. Da er det lurt å validere først og så si reglene. «Ikke rart du ble sint. Hun tok legoen din, så urettferdig.» Så tar du en pause og sier: «Og så er det ikke lov å slå, i stedet må du si nei eller komme til meg og si ifra.» 

Er du nysgjerrig på hvorfor barnet er sint, i stedet for å bli irritert på barnet, blir det trolig mer samarbeidsvillig og lettere å forstå.

Sjalusi er en sammensatt følelse, som består av frykt for å miste noe eller noen og sinne over at noen andre forsøker å ta noe eller noen barnet er glad i. Dersom et barn føler sjalusi overfor et yngre barn i barnehagen som har den samme voksne som sin foretrukne omsorgsperson, kan barnet bli sint verbalt eller fysisk fordi det vil kjempe for relasjonen. 

Barnet trenger da å bli møtt med forståelse for sinnet, samtidig som du setter grenser for aggressiv atferd. Når barnet blir møtt på sinne, er det lettere å få kontakt med redselen for at den voksne ikke skal være tilgjengelig eller like glad i barnet lenger. Da har barnet behov for å bli validert i frykten og beroliget på at relasjonen kan fortsette å være nær – noe som også må vises gjennom handling. 

Sjalusi skiller seg fra misunnelse ved at misunnelse består av sinne og tristhet. Sinne over at noen andre har det som en selv har lyst på, og en tristhet over å savne eller ikke å ha noe en ønsker seg.

AVSKY

Avsky er følelsen du får når du synes noe er ekkelt eller vil ha noe bort. Det kan være mat du ikke liker, eller at det lukter bæsj. Et barn kan føle avsky fordi et annet barn har tatt seg på klærne etter å ha tatt seg på rumpa si.

Slik møter du følelsen: Har et barn gjort noe ekkelt, kan det være skamfullt å validere det foran andre, så snakk med det alene. «Vet du hva, når han tar hånden på rumpa si og så tar på klærne etterpå, er det ikke rart du synes det er ekkelt.» 

Til barnet som har gjort det, kan du si: «Jeg tror du har lyst å leke med Kari, og så er det vanskelig å vite hva du skal gjøre for å bli med. Det at du tar deg på rumpa, er kanskje et forsøk på å bli med i leken?»

Treffer du barnets følelser når du validerer, vil det ofte nikke eller si ja. Blir det stille, så vet du ikke om du har truffet. Da kan du si: «Nei, slik er det ikke, jeg tok kanskje helt feil, kan jeg forsøke å gjette igjen?»