Hedda Kise:
– Barnehagelæreren la grunnlaget for selvfølelsen min
Hedda Kise var sjenert og engstelig i barnehagen. En barnehagelærer hjalp henne å håndtere følelsene. Det tror Hedda la grunnlaget for selvfølelsen hennes.
Jeg hadde ikke turt å gå i barnehagen om det ikke hadde vært for en av de voksne som jobbet der, sier tidligere programleder i TV2 Hedda Kise (50). I dag er Hedda lederutvikler, foredrags- holder og billedkunstner.
Dette er en av flere saker i vårt tema om å forstå barns følelser.
Trygghet i det utrygge
For drøyt 45 år siden gikk Hedda i deltidsbarnehage i København mens foreldrene studerte der. I barnehagen gikk det fire seksåringer som Hedda syntes var veldig skumle.
– De hadde mistet tenner. Jeg skjønte ikke at de var midt i tannfellingsalderen, og syntes de så sjørøveraktige ut. Jeg tenkte at de var for rampete og slemme til å gå på skolen. De hadde nok blitt avvist der og måtte modnes litt til i barnehagen, trodde jeg, sier Hedda.
– Jeg var reelt redd, men min trygghet – i det utrygge – var en ung, nyutdannet kvinne som jobbet der. På bildene jeg har av henne, ser hun ut som hun er rundt 25. Hun hadde store 70-talls «uglebriller» og mørkt, halvlangt hår og pleide å gå i kordfløyelsbukser med sleng, minnes hun.
Den ansatte, som Hedda Kise ikke kan huske navnet på, var oppmerksom når lille Hedda følte seg utrygg, som da alle barna satt ved langbordet og spiste.
– Hun var ofte ved siden av meg, og det føltes trygt å holde hånden hennes. Jeg vet ikke om jeg fortalte henne at jeg var redd. Jeg var både sjenert og stolt. Redd for å innrømme svakhet, redd for å bli avvist, forteller Hedda.
Alle har ulike behov
Foreldrene hennes visste at hun var redd.
– Barnehagelæreren var så oppmerksom på meg at jeg tenker at moren min må ha pratet med henne. Det at hun brydde seg og så meg, ga meg en følelse av særbehandling og at hun ville meg vel, forteller Hedda.
Hun tar i dag master i samspill og ledelse ved Handelshøyskolen BI – og mener at alle mennesker har ulike behov og terskler for å føle seg sett, hørt og anerkjent.
– Dette gjelder barn også. Det er som om vi snakker om barn som noe annet enn voksne, men det er grunnleggende helt likt, sier Hedda. Hun mener at vi er så ulike at vi ikke kan putte mennesker i bås.
– Hvis vi ønsker at mennesker skal utvikle seg og lære, trenger de psykologisk trygghet. Vi må rett og slett behandle hverandre unikt: «Fintune» oss inn, sier Hedda, som er firebarnsmor og har to bonusbarn i tillegg.
Grunnlaget for å elske seg selv
Hedda Kise sier at psykiater Harry Stack Sullivan allerede i 1946 sa at mennesket har like mange personligheter som det har relasjoner.
– Vi viser ulike sider av oss selv i forskjellige settinger – og det kommer ofte an på hvor mye psykologisk trygghet vi har der vi befinner oss. I en barnehage avhenger barnas psykologiske trygghet av ledelsen og de andre voksne.
I Heddas tilfelle var det den ene voksne som ga Hedda den tryggheten.
– Det hun gjorde, ga meg et godt grunnlag og var viktig for utviklingen av selvfølelsen og egenverdien min. Når jeg har hatt det vanskelig senere, har jeg stått stødig på fundamentet som ble lagt da, sier Hedda.
For henne var det viktig at et menneske som ikke var familie, anerkjente væremåten, tankene og følelsene hennes.
– Hun hadde respekt for behovene mine og ga meg den omsorgen jeg trengte i barnehagen. Jeg tror hun var med på å legge grunnlaget for at jeg kunne elske meg selv senere i livet, også i de periodene jeg ikke har fått den anerkjennelsen og omsorgen jeg trenger, sier Hedda.
– Jeg ble «vanskelig»
Da familien flyttet til Norge, begynte Hedda i en ny barnehage.
– Det opplevdes kaotisk, og jeg opplevde at de voksne ikke fikk med seg hva som skjedde. Jeg var mye alene og utrygg. Den følelsen gjorde at jeg gråt mye og ble «vanskelig». Det var nok ikke så lett for de andre å bli kjent med meg, sier Hedda Kise, som fortalte foreldrene at hun ikke turte å være der mer.
De var selvstendig næringsdrivende, og Hedda fikk være hjemme med dem.
– Det at jeg gikk lite i barnehagen, var nok et handikap, men å tvinge meg ville vært skadelig. Det beste er nok om barnehagen kunne ha tilrettelagt slik at jeg kunne ha vært der noe, sier hun i dag.
Hun understreker at barn er like forskjellige som voksne.
– Jeg synes ofte at folk diskuterer omsorg for barn ut fra hva som ville vært best for dem selv som barn. Da må vi huske at barn er forskjellige og trenger ulik oppfølging for å bli trygge og realisere potensialet sitt, sier Hedda.