– Tenk å ha det sånn på jobb!

– Har du hatt foreldremøte ennå? Jeg grua meg fælt den første høsten, sier Steffen Handal.

Lederen i Utdanningsforbundet har ankommet Levre skole, i Bærum kommune i Viken, med en stor blomsterbukett.

Buketten er til Maria Johansen (23). Maria var ferdig utdanna fra Oslo Met – Storbyuniversitetet i vår og har vært lærer for andre trinn ved skolen i ei uke og én dag.

– Alle nyansatte lærere fortjener blomster, sier Steffen, før han fortsetter å spørre: 

– Får du veiledning som nyansatt?

Maria tar første spørsmål først, svarer nei og gir ikke inntrykk av å være særlig nervøs ved tanken. Og ja; hun får veiledning.

Mens hun viser fram klasserommet, forteller hun at hver skoledag begynner med ei leikeøkt fram til første pause. Det styrker relasjoner og trivsel.

Steffen Handal er igjen spent på foreldras reaksjon. Hva synes de om at leiken har en så stor plass? Maria rapporterer at å starte dagen slik ikke har reist noen diskusjon.

Hilse på ymse vis

Ved døra til klasserommet stopper vi opp ved et skilt med bilder av ulike måter å hilse på. Det har ikke Steffen Handal sett før.

– Jeg var i praksis under utdanninga hos en lærer som hver dag hilste og holdt om hver enkelt elev, for å være sikker på at alle var blitt sett. Men jeg har undervist mest på mellomtrinnet, i tillegg til voksenopplæring for innvandrere. Der var det ikke naturlig med slikt, vi hilste kollektivt, sier han.

– Er dagens hilsing på hver og en et tegn på at individet har fått mer oppmerksomhet?

– Det kan det godt være. Elevgruppene i dag er mer prega av individualitet. Det er blitt reist spørsmål om dette er en uheldig trend bort fra det sterke fellesskapet. Jeg avviser ikke at det kan være noe i det, sier han.

– Husk likevel at barna i dette klasserommet hadde svært mye av barnehagetida si i små kohorter med voksne tett på. Det må vi ta hensyn til, sier Maria.

Hun viser vei videre i den fortsatt nesten nybygde skolen for å ta oss med til biblioteket. Utafor skolefritidsordningens lokaler får vi en nødvendig stopp. Når elevene hennes her ser Maria, stormer de fram for å gi klemmer.

– Tenk å ha det sånn på jobb, mumler Steffen, ganske misunnelig.

Uteskole den gang da

På plass i biblioteket begynner praten om før og nå. For 25 år hadde siden Steffen Handal sin første klasse på Skøyen skole i Oslo, ei drøy mil øst for Levre, der vi nå er. To svært store skolereformer var nettopp gjennomført da han stilte i startgropa i 1998: Reform 94, som ga alle rett til videregående utdanning, og Reform 97, med skolestart for seksåringene og tiårig grunnskole.

– Med disse reformene alt på plass er kanskje ikke forskjellen mellom da og nå så stor som vi umiddelbart skulle tro?

– Nei, men det er likevel to viktige forskjeller: Læreplanene er endra, og elevenes timetall har økt. Økninga er så stor at den tilsvarer to skoleår i skoleløpet for en elev, sier han.

Ifølge Steffen tilbrakte han svært mye av sine første lærerår ute.

– Jeg og kollegaen var på tur med elevene hele tida da jeg jobba på Skøyen skole. Det hadde nok ikke gått i dag, konstaterer han.

Økt timetall

Det Handal kaller prestasjonskulturen har økt. For at elevene skal prestere bedre, er timetallet økt, uten særlig hensyn til hva én time mer her og én time mer der gjør for helheten.

Handal og Johansen begynner begge å snakke om hvordan dette har påvirka skoledagen for de aller yngste.

De første seksåringene i skolen ble møtt av både barnehagelærer og skolelærer, og leik var en naturlig del av skoledagen. Prestasjonskulturen nådde likevel også dit.

– Det var ikke bra, sier Steffen med ettertrykk.

– Vi er på vei tilbake til en skoledag på de yngstes premisser, sier Maria.

Faglig bredde før og nå

– Maria har en høyere utdanning enn deg. Er du misunnelig?

– At lærerutdanninga skal være en masterutdanning, har vært et mål jeg er glad vi har nådd, sier Handal.

– Sjøl hadde jeg et årsstudium i statsvitenskap da jeg begynte på fireårig lærerutdanning, og fikk med det stillingsbetegnelsen «adjunkt med opprykk», fortsetter han.

– Jeg er likevel glad for at jeg sjøl fikk en lærerutdanning med en større faglig bredde enn Maria har fått, sier Steffen, og Maria medgir at der er det hun som er misunnelig.

– Jeg var mye vikar gjennom hele studietida. Det er en viktig grunn til at jeg kjenner meg såpass trygg i klasserommet nå, sier hun.

– Jeg var ikke i praksis en eneste gang hele det siste året, jeg jobba bare med fordypingsfaget mitt, som er norsk. Jeg hadde ønska meg en utdanning med større bredde og mer vekt på praksisfaget pedagogikk. Vi var fem klasser som starta samtidig, men da vi var ferdige, var vi bare nok studenter til fire klasser. Jeg tror mange slutta fordi det er blitt en lang og svært faglig utdanning med lite praksis. Jeg har også studiekamerater som ikke har gått ut i jobb. Mistanken er at de ikke tør, sier Maria.

Valgte å bli kontaktlærer

For egen del valgte hun å hoppe i det.

– Jeg kunne naturligvis valgt å starte litt mykt som faglærer, men det var for å være kontaktlærer at jeg utdanna meg, sier hun.

Steffen går i beredskap: – Pass på, advarer han.

– Det er lett å jobbe altfor mye og brenne seg ut i starten. Du trenger heller ikke finne opp kruttet hver gang. Lær og lån opplegg av kolleger!

Maria beroliger med at å legge fra seg jobben var første tema i første veiledningstime som nyansatt. Hun minner dessuten om at hun har én undervisningstime mindre enn de erfarne, såkalt «nyutdannatid».

– Ganske dust

– Jeg har kvia meg for å være en sånn gamling som kommer med råd ubedt, begynner Steffen.

– Likevel: Da jeg sjøl var ny, brukte jeg en del tid på besøk i klassene til kolleger. Det føltes litt som å stjele, og jeg kjente meg ganske dust. Men det lærte meg at ting kan gjøres på ulike måter og hjalp meg å bygge opp et repertoar. Spør du folk hva de gjør, er ikke svaret deres alltid den beste beskrivelsen av hvordan de agerer. Det forstår du når du ser dem, sier han.

Maria tar pent imot.

«Det øyeblikket nå et barn forstår noe nytt. Hvor eleven kobler sammen to ting og det går et lys opp. Det er helt fantastisk.» Sitat Steffen Handal, Aftenposten 2015.

– Har du opplevd dette, Maria?

– Ikke så sterkt. Ennå har barna hatt nok med å prøve grenser og å bli sett. Ikke å få lys til å gå opp, men jeg er trygg på at det kommer, sier Maria.

– Vil du sjøl oppsøke dette øyeblikket og lærerlivet på nytt?

– På mange måter, ja. Jeg har likevel gitt meg sjøl frist til over nyttår med å planlegge framtida, sier Steffen Handal.

Enige om å lage strategi for lærerrekruttering

DEBATT

Det er fantastisk å være lærer