MEST LEST
Med parykk og skjerm skaper Mari skriveglede for førsteklassingene
– Mitt mål er at alle skal skrive seg til lesing. Det er ekstremt viktig at barna får utfolde seg, sier lærer Mari Lura Elvedahl – i svart parykk og gummistøvler.
– I dag skal jeg fortelle dere et eventyr om fuglekongen. Men først skal jeg vise dere hvor stor den er, sier Mari Lura Elvedahl.
Denne maidagen står hun foran klasse 1C på Sørbø skole i Sandnes, forkledd som ornitolog. For anledningen presenterer hun seg som Astrid – en nordlending med svart, bustete hår, skogsgrønne klær og ryggsekk. Hun skal lære dem om den bitte lille fuglen som bor i de norske skogene.
Elevene strekker fram hendene og får kjenne på noen pappbiter innpakket i sølvpapir, som er like små og lette som en fuglekonge.
– Den veier bare fem gram. Og nå skal vi gjøre noe magisk. Vi skal kalle på fuglekongen. Se, der kommer den, sier Elvedahl og peker på barnehagelærer Katrine Jess, som spiller dagens hovedrolle.
I brune klær og med et enormt gult nebb flakser hun inn i klasserommet. Hun har fløyet helt fra Kristiansand, kan hun fortelle.
– Hva spiser du? spør Elvedahl.
– Makk, frø, tusenbein og edderkopper. Til lørdagsgodt spiser jeg maur. Jeg er alltid sulten, og så er jeg redd for falker og hauker. De flyr så fort, svarer fuglekongen.
Så skal førsteklassingene til pers.
– Nå kan dere begynne å skrive deres egne bøker om fuglekongen. Først må dere skrive navnet deres, for nå er dere forfattere, sier Elvedahl.
Tekst, lyd og bilde
Barna tar frem hver sin Chromebook. Ved hjelp av verktøyet WriteReader skal de lage en digital bok om den lille fuglen. Programmet er et skriveprogram med talestøtte. Elevene kan få høre lyd og bokstav og få teksten lest høyt underveis. De fleste bøkene er på sju til ni sider. De 32 elevene har skrevet til sammen hele 1745 slike bøker i løpet av skoleåret.
– Å skrive det de har på hjertet uten å tenke på forming av bokstaver gjør at alle elevene får det til, også de som har vansker med lesing og skriving. De lager en like fin bok som de andre. De skriver tekster med mening, lærer seg å skrive og lese og blir digitalt kompetente.
Elvedahl er selv barnehagelærer med videreutdanning i spesialpedagogikk, lesing og norsk. Hun har jobbet som spesialpedagog og leselærer med vekt på metoden STL+ i mange år (se faktaboks). Nå jobber hun som leselærer på 1. og 2. trinn på Sørbø skole.
Hun mener fordelen med denne formen for bokstav- og lesetrening er at barna ikke er avhengig av å kunne forme bokstavene, eller kunne alle for den saks skyld, for å lage meningsfulle tekster.
– Elevene bruker bokstavene de kan. Når jeg spør hva de har skrevet, forteller de. Ofte er det lange tekster, selv om mange ikke kan skrive slik vi tenker skriving, sier Elvedahl.
Da kan hun skrive inn det de forteller i skriveverktøyet mens barna lytter i hodetelefonene og nikker bekreftende. På denne måten får de repetisjoner av sammenhengen mellom lyd og bokstav, som gir dem sikker bokstavkunnskap.
– Etter hvert nærmer de seg mer og mer voksenskrift. Når jeg kan si at nå skriver du voksenskrift, blir eleven superstolt, sier Elvedahl.
– Får de mestringsfølelse med en tekst, trekker de den gode følelsen med seg til neste tekst. Ungene skriver faktabøker, dikt, fortellinger, forskerrapporter, etterlysningsplakater, oppskrifter og mange andre typer tekster.
Men, understreker Elvedahl, elevene på Sørbø har også bøker.
– IKT er bare et hjelpemiddel. Elevene får også fysiske lesebøker. Vi leser ikke bøker på skjerm, og vi jobber også med funksjonell håndskrift.
Da Elvedahl begynte som leselærer på Sørbø skole for tre år siden, holdt de på med tradisjonell bokstavinnlæring. Men kollegene var positive til den nye metoden.
– De ser at det virker. Foreldrene kan også gå inn på elevens digitale bokhylle i Chromebook, og se at det popper opp nye bøker hele tiden. 1C har skrevet 1745 bøker, og er den klassen som har skrevet flest bøker på skolen vår, forteller Elvedahl og fortsetter:
– Noen skriver om Minecraft, andre om familien, en venn eller et kjæledyr. Guttene er spesielt glad i faktabøker.
– Rollespill skaper engasjement
For Elvedahl og kollegene hennes er kreativitet og lek nyttige hjelpemidler. Et lite rom i kjelleren er fylt med rekvisitter. Nylig hadde de bamsehospital som prosjekt, og en dag satt Bukkene Bruse fast i kopimaskinen. Asbjørnsen og Moe dukker opp rett som det er.
– Dere går ut og inn av roller og bruker mange kreative grep. Hva gjør det med barna?
– Skulle vi bare stått og fortalt om fuglekongen, ville vi ikke fått samme engasjement. I dag trodde barna at jeg var nordlendingen Astrid, så ble de usikre og trodde kanskje det var meg, Mari. De synes det er spennende, sier hun.
Elvedahl hevder hun aldri har vært så glad i dramatisering, men da hun så hva det gjorde med ungenes engasjement, var det ingen vei tilbake.
– Jeg får med meg de andre lærere også. Det er alltid noen på skolen som liker drama. Holder jeg kurs, ser jeg at det smitter. Klarer vi å flette inn fag med lek, husker barna det bedre. Men vi har det ikke slik hver dag, medgir hun.
For Elvedahl, som har lese- og skrivevansker som spesialfelt, er det viktig å få med seg alle.
– Mitt mål er at alle skal skrive seg til lesing. Det er ekstremt viktig at barna får utfolde seg. Deres opplevelse av skolearbeid skal være at de mestrer. Vi vil skape en skole de husker med glede, sier hun.
Vant Gullepleprisen
I år ble Elvedahl tildelt Gullepleprisen. Norsk Pedagogisk Dataforening står bak utmerkelsen, som årlig deles ut under Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring (NKUL) i Trondheim. I juryens begrunnelse står det blant annet: «Kandidaten bruker en lekende tilnærming til digital skriving, der elevene får brukt kreativitet og fantasi til å bli gode skrivere, og dermed også gode lesere.»
– Det var stas og en anerkjennelse av arbeidet vi gjør. Generelt henger skolene fast ved mange tradisjoner. Det er vanskelig å snu den tradisjonelle bokstavinnlæringen. Men her på Sørbø gjør vi noe nytt med stort hell. Det viktigste er at barna forstår og lærer hvordan man deler ord inn i språklyder, at de utvikler fonemisk bevissthet. Det gjør de gjennom den oppdagende skrivingen.
Elvedahl deler erfaringer, både på egen nettside, Facebook og Instagram. Der har hun mange følgere.
– Jeg legger ut mye. Spesielt konkrete opplegg, slik at andre lærere også kan bruke dem.
I høst skal hun i gang med en bokmesse i Time kommune. 1.- og 2.-klassingene skal skrive bøker om Arne Garborg. Bøkene skal printes ut med strekkode, slik at de kan lånes ut på biblioteket. Hun har ikke helt bestemt seg for kostymet ennå, men tror kanskje det kan bli ei tusse.
Pissemaur til lørdagsgodt
– Kom i samling. Nå skal vi se på noen bøker, sier Elvedahl og klapper i hendene.
Alle vil gjerne vise frem sin fortelling om fuglekongen.
– Jeg har skrevet at fuglekongen bor i toppen av et grantre og at den kan legge ti egg. Men jeg husker ikke hvor mye den veier, sier Ane.
– Fem gram, og så er den ni centimeter lang. Til lørdagsgodt spiser den maur, svarer Viktor.
– Pissemaur, legger Live til.
– Så elsker den edderkopper, sier Julian.
– Meg og Sanna skrev helt likt, sier Levi.
– Så bra, vi liker at dere samarbeider, sier Elvedahl.
Så er tiden ute for «Astrid». Parykk, gummistøvler, og de altfor store skogsgrønne klærne skal av. Timen, eller tverrfaglig kick off, som Elvedahl kaller det når elevene skriver hver sin bok, er over for i dag.
– Vi voksne trives med denne måten å jobbe på. Det smitter over på elevene. Jobber vi tverrfaglig, får vi god variasjon. I dag kom en elev springende til meg. Når får vi skrive en tullebok, spurte han. Det blir nok det neste vi gjør. Vi vil ha medbestemmelse, sier Elvedahl.
