Det gjør et sterkt inntrykk å høre Utdanningsnytts podkast «Mobbeoppgjøret i Drangedal». Der forteller tre tidligere elever ved skoler i Telemark-kommunen om årevis med frykt, ydmykelser og smerte; påført av deres medelever, men tilrettelagt av voksenpersoner som i stedet for å gripe inn, så en annen vei.

For Knut, Mary-Anne og Per var skoledagen i perioder noe de måtte lide seg igjennom. Mye av det som skjedde på skolen, var egnet til å rive dem ned i stedet for å bygge dem opp. Det er beretninger om innestenging i skap, dunking av kjønnsdeler mot stolper, tvungne slåsskamper, dynking i snø med drukningsfornemmelser og hår som bindes fast til seter på bussen. Det er grov hets, trusler og konstant uvisshet som hva neste dag eller neste friminutt vil bringe.

Modige mobbeofre

En altfor stor del av årene som skulle forme dem og vokse som mennesker, måtte de i stedet bruke til å være på vakt mot fare og å gjøre seg usynlige.

 Å stå fram på denne måten vitner om et stort mot. De har turt å fortelle om en periode i livet da de har kjent seg maktesløse. Dette har gitt andre som også er blitt mobba den styrken de trenger for å stå fram. Og det har i sin tur vært en forutsetning for at Drangedal har klart å snu utviklingen.

 For dette er dessverre ikke enkeltstående eksempler. 70 tidligere elever i Drangedal har kontakta advokat fordi de opplevde å bli mobba på skolene der. De eldste historiene er fra 1970-tallet. Hvor mange flere det er som har hatt en skoletid prega av mobbing og frykt, vet vi ikke. Men trolig er det enda flere.

Tid for opprydning 

I podkasten fortelles det også om hvordan kommuneledelsen omsider tok grep. Ansvaret og oppgavefordelingen ble tydelig fordelt. Foreldre og ulike foreninger er i større grad enn før trukket inn i arbeidet for et godt skolemiljø. Lærerne har fått kompetansepåfyll som skal gjøre dem enda bedre til å gjenkjenne mobbing og skille dette fra vanlig lek. 

I dette arbeidet fikk kommunen god hjelp av Læringsmiljøprosjektet ved Universitetet i Stavanger. Til Utdanningsnytt forteller seniorrådgiver André Baraldsnes ved UiS om det som må karakteriseres som en mobbekultur som hadde fått slå kraftige røtter: «Det var som om mobbingen var blitt en aktivitet elevene drev med. En usunn kultur de dro med seg fra generasjon til generasjon.»

 Innsatsen ser ut til å ha gitt resultater. I den siste Elevundersøkelsen var andelen elever i Drangedal som svarte at de blir mobba bare en tredel av landsgjennomsnittet. Fortsatt opplever 4-5 prosent av elevene i kommunen mobbing, og det er naturligvis alvorlig nok for dem det gjelder. Men dagens Drangedal kan i hvert fall med rette vaske bort stempelet «mobbebygda».

En kamp som ikke kan velges bort

Kampen mot mobbing kommer trolig aldri til å ta slutt. Noen mener det ligger i menneskenes natur å skille ut og i fellesskap tyne enkeltmedlemmer av gruppa de tilhører. Motivene kan variere. Det er et uttrykk for å utøve dominans, med både den berusende følelsen og reelle fordeler denne makta gir. Det kan være ut fra frykt for selv å bli den utstøtte ved å la være å delta.

Men like fullt er det nødvendig og riktig å ta opp kampen. Skadene mobbing påfører offeret, kan være enorme og uopprettelige. Og den gjensidige tilliten som vi er så avhengige av for å fungere som et godt samfunn, betinger at vi behandler hverandre med respekt, og at så få som overhodet mulig settes utenfor fellesskapet.

 Denne fortellingen om Drangedal er også en beretning om håp. Det viser at det nytter å komme mobbeproblemet til livs gjennom systematisk arbeid og bred involvering. Dette krever også at man nekter å godta at «det er bare slik det er her».

 For mobbekulturer finnes egentlig ikke. Bare mobbeukulturer.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.