Julia er lærer i Finland. Der oppnår de toppresultater – uten nasjonale prøver eller politikerstyrte reformer

Det er 26. april på Scandic hotell på Gardermoen. Ute er temperaturen rundt null. Men inne i den store møtesalen som huser Skolelederforbundets lederkonferanse 2023, er drøyt 350 skoleledere fra inn- og utland i fyr og flamme. På scenen står Pasi Salhberg, den renommerte finske skoleforskeren, nå professor ved Universitetet i Melbourne, Australia. På storskjermen viser han PISA-resultatene i lesing for elever i Norden og snittet for OECD-landene.

Den statistikken har de finske elevene toppet siden de første PISA-undersøkelsene kom i 2001. Det har de klart uten å ta inn seksåringene i skolen, innføre nasjonale prøver eller følge OECDs råd for å effektivisere skolen.

Eller kanskje nettopp derfor?

Sahlberg mener fraværet av politiske reformer har vært en viktig del av suksessoppskriften.

– Litt forenklet kan vi si at PISA reddet oss, sier Sahlberg til Utdanning.

– Ettersom de finske elevene kom ut på topp i den aller første PISA-undersøkelsen i 2001, var det ingen grunn til å følge England, USA eller Sverige. Vi innså at dette ikke var måten vi ville endre finsk skole på. Hadde resultatene vært dårligere, ville nok også vi innført økt konkurranse og resultatkontroll med standardiserte tester, slik OECD anbefalte.

PISA-resultater i lesing

PISA måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. Denne grafen viser gjennomsnittlig skår i lesing for elever i de nordiske landene fra 2000 til 2018.

Den veien gikk de andre nordiske landene. I Norge ble forhandlingsansvaret for lærerne overført til KS i 2003 og nasjonale prøver innført i 2004. Sverige var først ute. Skolen ble kommunalisert i 1989 og den sosialdemokratiske regjeringen innførte «fritt skolevalg». I 1991 tok de borgerlige over. Da ble fri etableringsrett for friskoler innført både i grunnskolen og i videregående med full kommunal finansiering. Pengene skulle følge elevene, og eierne fikk mulighet til å ta ut utbytte.

– Ordningen ble markedsført med at systemet skulle gi like muligheter for alle barn, sier Sahlberg.

Nå mener kritikerne at resultatet er en segregert skolehverdag.

I Finland derimot, begynner barna på skolen som sjuåringer. De har ikke nasjonale prøver og ingen andre obligatoriske standardiserte tester. I grunnskolen får elevene kun standpunktkarakterer og har ikke eksamen. Nasjonale prøver finnes, men de er frivillige. Også i videregående skole får elevene kun standpunktkarakterer underveis. Eksternt vurdert eksamen, såkalt studenteksamen, tas etter tre år. Dessuten går nesten alle elever på nærskolen. Det er knapt private skoler i Finland.

– Vi har fortsatt et sterkt offentlig skolesystem, med små forskjeller mellom skoler, sier Sahlberg.

– Dessuten førte Finlands økonomiske problemer på 1990-tallet med seg noe positivt. For det å innføre nasjonale prøver, tilsyn og sertifiseringsordninger for lærere er kostbart. I Finland var politikere og skolemyndigheter ikke villige til å ta den regningen. I stedet overlot de til profesjonen å jobbe med kvalitet, innhold og organisering, både i skolen og i lærerutdanningen.

I hans siste bok «In Teachers we trust: The Finnish way to world-class schools” skriver han om nettopp dette.

– At vi allerede på 1970-tallet innførte universitetsutdanning og senere mastergrad for lærere har gitt lærerne en høy grad av autonomi. Men de er på ingen måte overlatt til seg selv. Det finnes både nasjonale rammer, nasjonale vurderingskriterier og nasjonale og lokale læreplaner som finske lærere må forholde seg til. Men finske lærere har høy tillit hos elever, foreldre, politikere og i samfunnet ellers, sier Sahlberg.

Finske skoler er vant med besøk

– Og så har vi gode systemer for etter- og videreutdanning, sier Julia Ruth.

Hun er lærerutdannet, har mastergrad i biologi og helsekunnskap. Nå vikarierer hun i skoleledelsen ved Grundskolan Norsen i Helsinki.

På rektors kontor sitter hun og assisterende rektor Clara Lindquist. På bordet foran dem står et fat med franske croissanter og finske piroger. Det er langt ifra første gang de svarer på spørsmål om Finlands skolesuksess. I årevis har de tatt imot delegasjoner av nysgjerrige skolefolk fra hele verden.

– Besøkene gir oss kunnskap om hva skoleledere, lærere og elever i andre land er opptatt av, og det gir oss mulighet til å reflektere over egen praksis, sier Lindqvist.

Skolen hun og teamet leder, har 820 svensktalende elever fra 1.-9. trinn. Skolen drives i tre bygninger spredt rundt i Helsinki. Denne staselige gule bygningen i Unionsgatan huser ungdomsskolen. Interiøret bærer preg av en svunnen tid, men skolens innhold er av ny dato. For selv om Finland ikke har hatt politikerstyrte reformer, har det skjedd endringer. For tiden er de i gang med innkjøring av nye nasjonale og lokale læreplaner. I fjor fikk de også nye retningslinjer for sluttvurderingen i hvert enkelt fag. Finske elever må bestå alle fag på ungdomstrinnet før de kan begynne på videregående.

– Med de nye læreplanene er det også lagt opp til at elevene skal få vise kompetansen sin på ulike måter. Men faglærerne bestemmer hvordan de vil legge opp vurderingsarbeidet og de setter karakterer, sier Ruth.

Forrige skoleår ble det også innført skoleplikt for alle elever opp til fylte 18 år.

– Det betyr at alle har rett på en skoleplass i videregående. Selv om noen skoler er mer populære enn andre, innførte Finland aldri systemet med fritt skolevalg der pengene følger elevene, som for eksempel Sverige gjorde. Det har nok ført til at våre elever opplever mindre stress og press, tror Lindquist.

Klarer seg uten nasjonale prøver

Norsen-lærerne er godt fornøyde med at Finland ikke har nasjonale prøver.

– Innfører vi nasjonale prøver, vil de styre mye av min undervisning. Da måtte jeg lagt vekt på at elevene mine skal gjennomføre disse prøvene med best mulig resultat. I Finland er det mulig å gi nasjonale prøver på ungdomstrinnet. Men de er frivillige. Det er faglærerne som bestemmer om de ønsker å gjennomføre dem. Resultatene teller ikke for elevene, de påvirker ikke karakterene og de offentliggjøres ikke. Derfor er det ikke noe stress rundt disse prøvene, sier Ruth.

– Gjennom å droppe nasjonale prøver og andre standardiserte tester får vi lærere mer tid til å konsentrere oss om å undervise i fag. Vi har et stort pensum vi skal igjennom, det skal arbeides mer tverrfaglig, og med de nye læreplanene fra 2014 har pensumet vokst, sier Ruth.

– I Norge er nasjonale prøver omdiskutert, men politiske forslag om å fjerne dem, eller gjøre dem til utvalgsprøver, er blitt nedstemt. Er det ikke noe press på å offentliggjøre slike resultater i Finland?

– Vi er nok heldige som hele tiden har kunnet vise til gode faglige resultater for våre elever, blant annet på PISA-testene. I Finland har politikere, skolemyndigheter og foreldre stor tillit til våre vurderinger. Så ved å begrunne våre synspunkter faglig, er vi blitt lyttet til, sier Lindqvist.

– Hva med press fra elever og foreldre om gode resultater?

– Av og til kjenner vi på det. Elever og foreldre har jo mulighet til å klage skriftlig. For noen år siden ble det gjort en undersøkelse av innholdet i slike klager. Den avdekket at de fleste klagene skyldtes kommunikasjonssvikt mellom hjemmet og skolen. Derfor har vi de siste årene jobbet med å forbedre oss på dette området, sier Lindqvist.

– I Norge blir det ofte trukket fram at Finland skårer dårligere på undersøkelser om skolemiljø og demokratiforståelse. Har det ført til endringer i finsk skole?

– Det har det. Finlands sosialdemokratiske regjering, som nettopp gikk av, var mer opptatt av det sosiale miljøet, av demokratiforståelse, av støttetiltak rettet mot elever som trenger ekstra oppfølging. De siste årene har vi lærere vært mindre opptatt av karakterer i enkeltfag og mer av å legge til rette slik at alle elever skal klare å gjennomføre grunnskolen. Om dette vil endre seg med den nye regjeringen som er valgt, gjenstår å se, sier Ruth.

– Mange besøkende til Finland har vært opptatt av hvordan dere jobber med å kartlegge elever tidlig for så å gi dem hjelp og faglig støtte, noen gjennom hele skoleløpet. Gjør dere fortsatt det?

– Det gjør vi. Men tidligere hadde vi nasjonale læreplaner med bare noen få overordnede nasjonale mål. Den siste nasjonale læreplanen, som kom i 2014, er helt annerledes. Den er veldig detaljert og ordrik og dermed åpen for tolkning. Det har gitt ganske store skiller mellom skolene. Noen lærere synes noe er viktig og innretter undervisningen mot det. Andre innretter undervisningen mot noe annet. I tillegg har vi jo lokale læreplaner, sier Ruth.

Hun legger til at det også er store forskjeller i ressursbruk mellom kommunene og mellom skoler. I en liten kommune kan det være mindre tilgang på lærere enn i en stor.

Lindqvist mener det er en balansegang:

– Som lærere ønsker vi autonomi. Men når elevene skal gå fra ungdomstrinn til videregående, så finnes det noen grunnleggende ferdigheter alle bør ha.

Elevene har tillit til lærerne sine

Det banker på den staselige døra inn til rektors kontor.

Inn kommer Felix Borgström, leder for Elevrådet på Grundskolan Norsen. Han er vant til å få innkalling når besøkende fra fjern og nær vil høre om den finske skolen fra et elevperspektiv. Niendeklassingen stiller til fotografering også. I gangen og i skolegården med basketballen. Men bilder av flere elever i klasserommene? Nei, der er reglene strenge, så vi får tro Felix når han sier at de har tillit til lærerne sine og vurderingene de gjør når standpunktkarakterene settes.

– Har vi spørsmål knyttet til vurderingen eller til noe annet faglig, så kan vi be om en samtale. På den måten er det lett å få oppklart ting, sier han.

– Dere har ikke obligatoriske nasjonale prøver. Hva mener du om det?

– Vi har frivillige nasjonale prøver og det synes jeg fungerer bra. Men siden jeg nå går på 9. trinn, så merker jeg at lærerne stiller større krav til oss. Det er blitt mer alvor.

Lærer Julia Ruth skyter inn at det er vanlig at lærerne samtaler med sine elever om forventninger og om enkeltkarakterer. For det er viktig at elevene forstår bakgrunnen for vurderingen. På den måten får de også vite hva de skal arbeide videre med.

– Vi pleier ofte å spørre lærerne om hvordan vi ligger an i de ulike fagene i løpet av skoleåret. Da får vi vite det. Jeg synes samarbeidet mellom elever og lærere her på skolen fungerer veldig bra. Det er lett å spørre, sier Felix.

Når han er ferdig med gymnaset, frister det å reise utenlands for å studere, forteller han. Kanskje økonomi. Men først må han altså bestå alle de obligatoriske fagene.

– Er det noe du som elev savner?

– Egentlig ikke. Jeg trives veldig godt på denne skolen og som leder i Elevrådet har jeg fått god kontakt også med skoleledelsen. Det gjør at jeg kan ta opp ulike temaer på vegne av oss elever. I det siste har vi vært opptatt sosiale tiltak som kan bidra til et godt skolemiljø. Blant annet har vi fått opp en kantine der det annenhver uke serveres boller og kaker. Det er populært, sier Felix før han forsvinner ut døren til de andre elevene som er i ferd med å løpe til sine klasserom etter pausen.

– Ta med en pirog eller en croissant som takk for innsatsen, roper assisterende rektor.

Pasi Sahlberg klappes av scenen på Gardermoen. Hans snarvisitt i Norge er straks over. Men før han setter seg på flyet tilbake til Australia, har han en advarsel å komme med.

– Alle som kommer til Finland med håp om å få en enkel oppskrift de kan ta med hjem og kopiere, vil bli skuffet. Forklaringen på hvorfor Finlands PISA-resultater fortsatt er gode, er komplekse og sammensatt, sier han.

– Går man dypere inn og sammenligner ulike lands utdanningssystemer, vil man raskt finne ut at det å skape de beste forutsetningene for læring, finnes det ingen enkel løsning på. Dessuten er det sånn at det som fungerer i ett land, ikke nødvendigvis lar seg gjennomføre eller passer i et annet land.

SE VIDEOEN MED DE FINSKE LÆRERNE DER DE FORTELLER OM SIN HVERDAG:

Hva skjer i Norge?

Vurdering er et stort tema i Norge, ikke minst med bakgrunn i at regjeringen har gitt kvalitetsutviklingsutvalget i oppdrag å gjennomgå all vurdering.

Utdanning har spurt flere vurderingsforskere om Norge har noe å lære av Finland.

Svaret er at det er komplisert å sammenligne ulike lands vurderingssystemer, blant annet fordi utdanningssystemene de siste 30 årene har utviklet seg i litt ulik retning.

Men professor Tony Burner ved lærerutdanningen på Universitetet i Sørøst-Norge mener Finland har et bedre vurderingssystem enn Norge, siden de ikke har trekkordning til eksamen og elevene får studenteksamener som er testet ut.

– Finske lærere slipper også å holde på med «teach to the test», noe som tidvis kan gå ut over arbeidet med læreplanene, sier han.

På spørsmål om standpunktkarakterer vil kunne erstatte eksamen også i Norge, sier han:

– Standpunkt og eksamen måler forskjellige ting, gjennomføres og vurderes på ulike måter, så det er vanskelig å sammenligne dem.

Lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, Andreas Outzen, som har skrevet boka «Vitnemålsfabrikken», mener likevel at standpunkt og eksamensresultater ofte sammenlignes.

– Ved de videregående skolene starter ofte skoleåret med at skoleledelsen gjør en slik sammenligning. Det leder til en debatt om hvor vidt lærerne har lagt seg på et «riktig nivå» i sin vurdering, sier han.

Professor Tine Prøitz leder kvalitetsutviklingsutvalget som skal anbefale eventuelle endringer i dagens vurderingssystem. De har fått et bredt mandat og er bedt om å se på hele systemet av tester og prøver i skolen.

I delrapporten som ble publisert i januar i år, var en av konklusjonene at dagens vurderingssystem er for omfattende og kvantitativt.

Utvalget legger frem sin hovedinnstilling rundt 15. oktober.