Fortsatt hull i lærerutdanningen om utsatte barn

I desember 2024 ble sluttrapporten fra evalueringen av grunnskolelærerutdanningene publisert (NOKUT, 2024). Formålet med evalueringen var å frembringe kunnskap om kvalitet i utdanningene og bidra til videre utvikling. Datagrunnlaget er bredt, bestående av registerdata, spørreundersøkelser blant lærerstudenter, kandidater, vitenskapelige ansatte og praksislærere, utdanningsinstitusjonenes selvevaluering fra 2023 m.m. Det meste av evalueringen handler om samhandlingen mellom lærerstedene og praksisstedene, det undervisningsmessige, samt masteroppgavens organisering og nytteverdi.

For litt over ti år siden gjennomførte vi en studie hvor profesjoner som jobber tett på barn ble intervjuet (Olsen & Jentoft, 2013). Formålet med studien var å undersøke hvordan voksenverden «ser» risikoutsatte barn og hvordan de «handler», både på individ- og systemnivå. Det ble gjennomført hundre personlige intervjuer med lærere i småskolen, rektorer, helsesykepleiere, barnevernansatte og NAV-ansatte i ti kommuner fordelt på fire fylker. Studien var en oppfølger til en tidligere undersøkelse hvor 34 unge uføre fra fire fylker ble intervjuet (Olsen & Jentoft, 2010). I sistnevnte studie ga mange av de unge uføre uttrykk for at mange voksne må ha «sett» at de hadde det vanskelig hjemme, men få handlet på det. Videre mente de unge uføre at det var en klar sammenheng mellom deres oppvekst og deres senere uførestatus. Hvordan de hadde det hjemme gikk ofte utover konsentrasjonsevnen i skolen, og allerede ved inngangen til ungdomsskolen opplevde de seg som skoletapere.

I studien fra 2012-2013 svarte lærerne i første til fjerde trinn at de bekymret seg for to til tre barn i hver klasse. Informantene var i hovedsak kontaktlærere, og halvparten hadde minst 15 års erfaring fra skolen. Hjemmesituasjonen og omsorgssvikt gikk ofte igjen da de skulle utdype sin bekymring. Både de med lang og kort fartstid i skolen kjente på en uro i sakene med utsatte barn i skolen, men det var lærerne med kortest ansiennitet som var mest usikre på hva de skulle gjøre. Det var også de yngre lærerne som uttrykte at slike saker krever mye og gjør dem usikre på eget yrkesvalg. De var ikke trent i å håndtere denne type saker. 

Flertallet av lærerinformantene etterlyste mer opplæring i utdanningen om hvilke signaler en skal se etter, om mulige samarbeidspartnere, og hvilken type saker som skal delegeres hvor. Savnet av denne type kompetanse ble spesielt forsterket da det ble færre sosiallærere i skolen. Da studien ble gjennomført i 2013 baserte de fleste lærerinformantene seg på erfaringsbasert kunnskap, hvor de mer erfarne lærerne deler med de nye. Dette skaper imidlertid en praksis hvor det å «se» barn i vanskelige livssituasjoner kan variere fra skole til skole, og fra person til person. Dette ble tydelig da våre lærerinformanter ble bedt om å kommentere seks case som omhandlet barn i forskjellige utsatte posisjoner. Det var relativt stor spredning i svarene, både med tanke på hva lærerne uroet seg for og hvilke handlingsalternativ de ville ha valgt.

Med disse studiene som et bakteppe leste vi overnevnte evaluering med stor interesse. Vi registrerer imidlertid få direkte eller utfyllende spørsmål om hjem-skole-samarbeid eller tilrettelegging for barn i vanskelige situasjoner. Dette til tross for at 11 av de 13 studiestedene som er med i evalueringen, rapporterer at de har utfordringer med enten tidlig innsats, identifisering av mobbing og overgrep og skole-hjem-samarbeidet. Skole-hjem-samarbeid er også et område som studentene oppga at de fikk for lite innsikt i under utdanningen. Videre meldte studenter fra flere læresteder at utdanningen vektla «den ideelle eleven» og at det var først da de var i praksis at de opplevde problemer og så behovet for god forskningsbasert kunnskap om vold, mobbing, tilpasset opplæring og tidlig innsats (NOKUT, 2024). Også lærerkandidatene svarer at de har fått lite læringsutbytte i temaene barn og unge i vanskelige situasjoner, hjem-skole-samarbeid, og det å sette i verk tiltak rettet mot sårbare barn (NOKUT, 2023), hvor ferdigheter og kompetanse til å sette i gang tiltak for elever i vanskelige livssituasjoner skårer spesielt lavt (se figur 12.5 i NOKUT, 2023).

Vi etterlyser en bredere tematisering av lærerstudenters behov for kunnskap og ferdigheter i å se og håndtere barn som har det vanskelig. Riktignok viser evalueringen til at enkelte studiesteder har igangsatt tiltak for å møte noen av utfordringene, men det blir noe uforløst med evalueringen når denne tematikken ikke drøftes mer inngående. I tillegg er det tankevekkende at ved utvidelsen fra en fireårig til en femårig utdannelse er kunnskap og ferdigheter i å se utsatte barn gitt så lite oppmerksomhet som evalueringen tyder på. 

Tidlig innsats i grunnskolen ser fortsatt ut til primært å handle om elevenes lesing, skriving og regneferdigheter, ikke sårbare barn som har behov utover disse ferdighetene. På hjemmesiden til NOKUT kan vi lese at de har tenkt å følge opp evalueringen våren 2024 med et seminar hvor representanter fra grunnskolelærerutdanningen vil bli bedt om å reflektere over komiteens anbefalinger. La oss håpe at refleksjonen over hva profesjonskompetanse bør omfatte, strekker seg til også å inkludere kompetanse i å se utsatte barn og handlingsmuligheter sammen med andre profesjoner.

Kilder

• NOKUT (2024). Sluttrapport fra evalueringen av grunnskolelærerutdanningene for trinn 1-7 og 5-10. Rapport 7-2024. NOKUT-Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. ISSN-nr. 1892-1604
• Olsen, T.S. & Jentoft, N. (2010). «Et liv jeg ikke valgte». Søkelys på arbeidslivet. 27(3) 206-216
• Olsen, T.S. & Jentoft, N. (2013). En vanskelig start. Om tidlig innsats og tverretatlig samarbeid for å forebygge ung uførhet. FoU-rapport nr. 6/2013. Kristiansand: Agderforskning