Rett til å bli hørt – av pedagoger

Dette er lederartikkelen fra Utdanning nr. 5, 2023

Elevmedvirkning i norsk skole trådte i kraft med Kunnskapsløftet i 2006. Som en del av læreplanen laget man en læringsplakat med 11 grunnleggende forpliktelser for skolen. I én av dem het det at skolen skal legge til rette for elevmedvirkning. Seks år senere kom elevmedvirkning inn i forskriften til opplæringsloven. Nå, etter 11 nye år, løftes elevmedvirkning inn i selve lovteksten, sannsynligvis fordi verken læringsplakat og forskrift var nok. Elevenes rett til å medvirke «i alt som angår dem», blir nå en lovfestet rettighet.

Alle lærere er imidlertid ikke like begeistret. Det undrer meg. Jeg hadde trodd at alle som setter partssamarbeid så høyt, også ser elevenes behov for å delta og bli hørt.

Kanskje virker ordene «i alt» skremmende. Hva om elevene vil kutte ut matematikk? Eller ikke vil ha lekser lenger? Hva vil skje om man gir fra seg noe av kontrollen? Barn vet jo ikke alltid sitt eget beste. Eller?

Jeg tror skeptikerne vil bli overrasket. Inkluderes barn på den rette måten, der premissene og rammene er tydelige, er de absolutt i stand til å ta ansvar og til og med fornuftige avgjørelser.

Forskning har nemlig vist at barn som deltar aktivt, blir mer motivert og har bedre utbytte av undervisningen. Undersøkelser har også vist at barn som får ta aktivt del i vurdering av sitt eget arbeid, har større fremgang enn barn som ikke får delta på den måten.

Skeptikerne har imidlertid rett i dette: Skal man lykkes med elevmedvirkning, trengs det pedagoger i klasserommene. Uten kunnskap om metodikk, didaktikk, pedagogikk og klasseledelse er jeg redd en lovfestet rett kan bli lite verdt.