For fire år siden fikk en gruppe forskere ved Oslo Met, med professor Elisabeth Bjørnestad i spissen, oppdraget med å evaluere den store seksårsreformen fra 1997. Etter flere delrapporter underveis ble sluttrapporten «Klasserommets praksisformer 20 år etter» overlevert kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) 18. juni. Forskerne har observert i klasserommene, de har vært med i friminutter og på tur, og de har snakka med både lærere og elevene selv.

Konklusjonen peker i retning av at mye er annerledes enn slik den daværende Ap-regjeringa formulerte intensjonene med reformen: å bruke det «beste fra både barnehage og skole». Det som skulle være en glidende overgang fra barnehagen, der den frie leken skulle ha en fremtredende plass, gled derimot i løpet av relativt få år over til å minne mer om den tradisjonelle førsteklasse. Innlæring av bokstavene fikk en mer sentral plass, og periodene guttunger som ennå hadde seksårsdagen foran seg måtte sitte stille og konsentrere seg, ble lengre.

PISA-sjokket fra 2021, da det viste seg at norske 15-åringer lå omtrent på gjennomsnittet i denne internasjonale skoleundersøkelsen, ble utgangspunktet for reformen Kunnskapsløftet. Den innebar en klar dreining mot et mer tradisjonelt skolepreg for førsteklassingene, som altså fortsatt bare var seks år gamle, og noen altså knapt nok det. Og det er neppe noen grunn til å tro at det med tida er blitt lettere for seksåringer å konsentrere seg i lengre strekk av gangen.

Lek er læring

Selv om de fleste førsteklassinger sier at de har det bra på skolen, og at en betydelig del av undervisninga er basert på at elevene er aktive, er det for eksempel lite plass og muligheter til lek innendørs. Den frie leken er henvist utendørs, i friminuttene og på turer.

Lek og læring står ikke i motsetning til hverandre. Tvert imot er det en helt essensiell måte for barn å tilegne seg både kunnskaper og ferdigheter på. I rapporten minner forskerne med god grunn på formuleringen fra det daværende Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet i 1996: «Leik er fantasi, utprøving, samhandling og eit naturlig grunnlag for fysiske, sosiale og intellektuelle utfordringar».

Ifølge forskerne bak rapporten ønsker mange lærere også mer frilek for førsteklassingene. Men det støter på flere hindringer. Innendørs er det mangel på både plass og materialer som kan brukes til lek. Og de opplever også krav og forventninger fra omgivelsene om å prioritere andre og mer tradisjonelle læringsaktiviteter. Ett sentralt tema i den forbindelse er hvor raskt bokstavinnlæringa skal skje, og hvor stor del av undervisninga som skal dreie seg om dette. Her strides ulike forskere om hvor stor betydning det å begynne tidlig med å lære bokstavene har for lese- og skriveferdigheter senere i livet. Elisabeth Bjørnestad og forskerkollegene ved Oslo Met anbefaler i hvert fall mer bruk av høytlesing som et virkemiddel for å utvikle leseglede.

Barnehagelærere

I tillegg anbefaler forskerne bak rapporten å gi lærerne økt handlingsrom. Det er et godt råd å la lærerne i større grad bruke sin kompetanse og det de tilegner seg av forskning til å vurdere hva som bidrar til god læring. Samtidig erkjenner lærere de har snakka med at de har behov for mer kunnskap om lekens betydning for læring. Dette var i utgangspunktet et behov man søkte å dekke ved å ansette lærere med førskolelærerbakgrunn på det nye første trinnet. I 2001 hadde 60 prosent av lærerne på første trinn førskolelærerutdanning. 20 år senere var andelen med barnehagelærerutdanning falt til 24 prosent.

Forskerne anbefaler skoleeiere å styrke rekruttering og kompetanse på første trinn. Det var en av ballene kunnskapsministeren umiddelbart plukka opp etter overleveringa av rapporten. Intensjonen om flere barnehagelærere i skolen er god, ikke minst for å lette overgangen mellom barnehage og skole. Men ettersom det allerede er en mangel på barnehagelærere i barnehagene, som ser ut til å bare bli verre på grunn av sviktende søkertall til utdanningene, er det ikke så lett å se hvordan dette skal oppfylles på kort sikt.

Å leke for framtida

«Bare lek, ja men av den skal fremtidskrefter vokse», heter det i den noe svulstige sangen «Mot i brystet», som ganske mange av oss husker blant annet fra Mads Bergs sangbok på skolen. Og når vi vet hvor essensiell den frie leken er for utvikling av barns ferdigheter og kunnskaper, er det åpenbart hvor viktig det er at de som skal leve, arbeide og utvikle samfunnet vårt videre har fått rikelig med tid til å bli kjent både med seg selv og gjennom sine omgivelser gjennom leken.

Neste linje i sangen lyder: «Derfor er det alvor i vår lek i dag». Det er kanskje en linje som passer bedre med tidsånden på slutten av 1800-tallet enn i våre dager.

Men vi bør i hvert fall ta leken på alvor.