Datadrevne politiske drømmer

Nylig var det høringsfrist for Kunnskapsdepartementets forslag om å innføre nasjonale register med personopplysninger om barn i barnehager og grunnskoler. 

Bakteppet for forslaget er at det er behov for mer kunnskap om hvordan barn har det i barnehagen og skolen. Departementet skriver at hensikten er å lage en mer treffsikker politikk som kan gi mulighet til å følge opp elevene. De understreker også at registrene «vil gi grunnlag for bedre statistikk og ny forskningsbasert kunnskap».

Departementet beskriver de nye registrene som en sammenstilling av data som staten allerede har tilgang på. Slik framstår forslaget som smått og lite inngripende. Det er derfor interessant at forslaget har møtt motbør nettopp for å være svært inngripende. 

Lærerprofesjonens etiske råd og Utdanningsforbundet er to av høringsinstansene som stiller seg kritiske til at registeret skal få en sentral rolle i utviklinga av framtidas barnehage og skole.

Troen på den feilfrie politikken

Det er liten tvil om at registrene er tiltenkt en sentral rolle i politikken. Forslaget hviler på ideen om at store mengder data på individnivå – altså om enkeltelever – vil kunne brukes til å utforme en bedre politikk med større effekt. Det kan virke som om etablering av disse registrene bygger på en drøm om at politikk kan bli feil- og risikofri, for å gjenbruke utdanningsfilosofen Gert Biestas ord. 

Politikk handler ikke lenger om å ville, sier han kritisk, men å diskutere resultater og effekten av evidensbaserte tiltak.

Det gir gjenklang også her til lands. Det virker som om myndighetene tror de kan ta mer treffsikre avgjørelser og utforme en mer presis politikk bare de får nok data. Denne datadrevne drømmen kommer ikke bare til syne gjennom registrene som er foreslått. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun blir ofte sitert på at bedre oversikt over resultatene i skolen vil gi flere svar. Det samme sa direktøren i Utdanningsdirektoratet Morten Rosenkvist da han ble intervjuet i Klassekampen før jul.

Flere svar, men ikke nødvendigvis bedre

Vil mer data kunne gi flere svar? Registrene kan åpenbart gi flere svar. Det er likevel uklart om de vil gi bedre svar. Tall er sjelden så treffsikre som vi håper på, og det er derfor naivt å tro at registrene vil gjøre det enklere å ta gode politiske avgjørelser. Dataene vil aldri bli så entydige at de vil peke ut en bestemt politikk. I store datasett vil det være mulig å løfte fram tall som både viser framgang og tilbakegang på det samme saksfeltet. 

Sistnevnte er en utfordring når tallene blir en del av det politiske ordskiftet. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan det blir en partipolitisk kamp om desimaler for å fortelle bestemte historier om skoleutviklinga. Slik vil registrene kunne forsterke en pågående tendens: Enkelttall vil bli løfta fram av myndigheter og politikere for å understreke egen politisk suksess og andres fiasko.

De siste tiårene har det politiske ordskiftet i økende grad dreid seg om å diskutere (nedslående) resultater og effekten av enkelttiltak. Det er vanskelig å se at den allerede velutbygde og ressurskrevende resultatstyringa har gitt en bedre skole. Kanskje politikerne gjør lurt i å vende tallene ryggen og heller spørre seg selv hvilken skole og hvilket samfunn de vil ha?