Kommuner vil riste av seg lærernormen

KS-leder og Høyre-politiker Gunn Marit Helgesen mener lærernormen er for rigid, og at den binder opp kommunenes pengebruk i en tid da det også er økende behov for å bruke mer på helse og omsorg. Hun peker på at mens det blir flere eldre, er elevtallet i store deler av landet på vei nedover.

 Det kommunale selvstyret har lange tradisjoner i Norge. Samtidig begrenser statlige lover og pålegg til kommunenes reelle mulighet til å avgjøre hva pengene skal brukes til. Det er på denne bakgrunnen stortingsrepresentantene Lene Vågslid og Tuva Moflag har tatt initiativ til et møte med de andre partiene på Stortinget og representanter for KS, der målet er en ryddesjau i mengden av lover og regler som legger bånd på kommunenes handlefrihet. De foreslår også at Arbeiderpartiet programfester at det skal opprettes en egen omstillingskommisjon for kommunene, som en drivkraft i dette arbeidet.

Statlig overstyring

Det er ikke vanskelig å forstå ledere i kommuner som opplever at de blir overstyrt av staten, særlig når utgiftene øker mer enn tilskuddene de får fra staten for å oppfylle pålegg, lover og forventninger. Det er ingen tvil om at kommunene er underfinansiert i forhold til oppgavene de er pålagt å løse. Ifølge KS har kommunene og fylkene et netto negativt driftsresultat på 15 milliarder kroner i år. 10 milliarder av disse skyldes merforbruk av tjenester som helse og omsorg, sosialhjelp, barnehager, skoler og barnevern. 

KS har aldri likt den nasjonale lærernormen, som fastsetter at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og 20 elever per lærer på 5.–10. trinn. Rundt om i kommunene murres det også. Stjørdal kommune i Trøndelag har for sikkerhets skyld vedtatt sin egen lærernorm, med 16,9 og 23 som de magiske tallene. Flere steder meldes det om kutt i stillingsbudsjettene for miljøarbeidere og andre i «laget rundt læreren» for å oppfylle lærernormen.

Lærerdekningen er blitt bedre

Lærernormen er nedfelt i forskrift til opplæringsloven, og sånn sett et eksempel på et statlig pålegg overfor kommunene. Det er likevel trist at en norm som skal sikre god nok lærerdekning, nærmest oppfattes som en tvangstrøye.

En evaluering av lærernormen som er gjort av forskningsinstituttet NIFU, viste at lærerne opplevde at de hadde fått mer tid til den enkelte elev. Den har resultert i mer enn 2500 flere lærerårsverk i grunnskolen og redusert antall elever per lærer, særlig på 1.–4. trinn. 

Dette skoleåret oppfyller 89 prosent av offentlige grunnskoler lærernormen på 1.–4. trinn, 95 prosent på 5.–7. trinn og 91 prosent på 8.–10. trinn, ifølge tall fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI). I skoleåret 2017–18 var det til sammenligning bare 57 prosent av skolene som hadde maksimalt 15 elever per lærer på 1.–4. trinn.

Normen er også mer fleksibel enn det tidligere klassedelingstallet, som ble oppheva i 2003. Med lærernormen kan rektor ved en skole prioritere hvor lærerne skal settes inn innenfor f.eks. 1.–4. trinn, noe som faktisk kan bety at enkelte klasser får flere enn 20 elever per lærer.

Kommunene i det langstrakte landet vårt er til dels svært forskjellige, med tanke på blant anna geografi, folketall og næringsgrunnlag. Det kan gjøre det vanskelig å operere med sterke statlige føringer på hvordan kommunene skal løse oppgavene sine. Men lærernormen er uansett en lovfesta sikring for at skolene skal ha nok lærere til å sikre elevene god nok oppfølging. Med en elevmasse som blir stadig mer krevende, og med økende forventninger fra alle kanter til hva skolen skal løse, kan den vise seg å være et nødvendig grep framover.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.

Arbeidstakerne må være med

Utdanningsforbundets leder Geir Røsvoll har advart mot å skrote lærernormen, samtidig som han ikke avviser å diskutere om den kan praktiseres på en mer fleksibel måte. Uansett vil det være helt på sin plass å invitere arbeidstakersida til starten på en eventuell «oppryddingsprosess» i statlige pålegg. KS er ikke bare kommunenes og fylkenes interesseorganisasjon, men også deres arbeidsgiverorganisasjon. Derfor er det underlig på grensa til det paradoksale at det er Arbeiderpartiet som nøyer seg med å bare invitere arbeidsgiverne til møtet over nyttår.

Ingen lover eller normer – av nyere dato vel å merke – er skrevet i stein. Heller ikke lærernormen. Men formålet må ligge fast: Det må være en grense for antall elever per lærer. Det er nødvendig for å sikre elevene den oppfølginga de har krav på. Og det er nødvendig for at lærerne skal ha mulighet til å få gjort denne viktige jobben på en god og forsvarlig måte.