Håndverksdirektør: "De som ikke er så gode i matte, norsk eller engelsk må også få lov til å skinne!"

Dagens anbudskonkurranser svekker yrkesfagene, mener Eivind Andersen, som er administrerende direktør i Oslo Håndverks- og Industriforening. Han kjemper for at det skal legges større vekt på de faglige kvalifikasjonene.

– Nå gjelder det bare å ha den laveste prisen, mens håndverkskompetanse betyr lite. Dette fører til at fagene får et dårlig rykte. Og hvorfor skal unge ta utdanning i to-tre år, hvis alle kan kalle seg maler eller murer? spør Eivind Andersen.

Andersen mener at faglige kvalifikasjoner må bety mer i anbudskonkurranser.

Og at håndverkets betydning, må vises også i samfunnslivet.

Samfunnet kan bruke så mye ressurser de vil på yrkesfaglig utdanning, sier han. Men uten anstendige vilkår i arbeidsmarkedet har det ikke noen stor betydning. Dette gjelder spesielt Oslo og de større byene. Etter hans mening er det få foreldre som vil sende barna for å bli tømrer, murer eller maler hvis de må konkurrere om jobb med ufaglærte og samtidig få dårlig betalt.

Den frittalende direktøren mener at barna mangler minst tusen timer med smaksprøver på praktiske oppgaver, og at dette må starte i barnehagen og fortsette gjennom grunnskolen, skal de få øynene opp for yrkesfagene. Nå er denne verdenen nesten ukjent for mange, selv om alt rundt oss er laget av noen, mener Andersen.

– De som ikke er så gode i matte, norsk eller engelsk, må også få lov å skinne.

Selv tok Andersen svenneprøven som tømrer på Hellerud videregående skole i Oslo for tre år siden. Han hadde kjent på å være den eneste i Oslo Håndverks- og Industriforening uten fagutdanning.

Søppelskuret privatisten bygget, holdt mål, og innsatsen ble belønnet med «Bestått meget godt». Andersen mener troverdigheten hans i foreningen blir større som håndverker enn direktør, og selv om han likte seg godt som voksenlærling en dag i uka, oppsummerer han det hele som at det å gå i læra ligner mye på hardt arbeid.

At han ikke valgte yrkesfag på videregående, har en klar årsak.

Lærte av besteforeldrene

 Eivind Andersen vokste opp på Årvoll i Oslo, og i noen år bodde han sammen med mormor og morfar, mens de unge foreldrene var ute og tok utdanning.

Den første yrkesdrømmen våknet en dag i skisporet. Unge Eivind var ute med faren, og de traff på ei dame som hadde brukket beinet.

– Hun skulle hentes med hundeambulanse, og selv om vi ikke var der til den kom fram, satte det fantasien i sving, og jeg fikk bilder i hodet av en spektakulær redningsaksjon med hundespann.

Veien var ikke lang til å bli hundekjører, og dette åpnet for en ny type friluftsliv. De første årene lånte han hund, og som 14-åring fikk han vorsteheren Peik.

– Å gå på ski ble så lett som å kjøre elsykkel. Det var med ungdom fra hele byen, vi måtte finne fram selv til dit vi skulle kjøre i Oslomarka, og vi hadde noen eldre å strekke oss etter. Opplegget var ikke så organisert, og dette gjorde at vi ble selvstendige, sier føreren av enspannet.

På fritida jobbet Andersen også for morfaren, som drev Christiania Transportbyrå. Han var hjelpemann på bil til han ble gammel nok til å kjøre lastebil selv.

Håret datt av

Det var aldri noen grublerier om valg av videregående skole.

– Jeg ville begynne på en skole dit jeg kunne gå, så det ble studiespesialisering på Grefsen, forteller Andersen. Familien på fire bor nå i dette området med fire høner, 150 000 bier og en liten kanin.

I etterkant av videregående skulle Andersen i Forsvaret, men det var litt tid imellom, så han dro til Australia på landbruksutveksling.

– Jeg kom til en avsidesliggende sauefarm. Hardt arbeid var greit, men det var så ensomt at jeg kom hjem før jul i 1995.

Da ble det noe annet i fortsettelsen. Den unge mannen fikk plass ved Forsvarets hundeskole i Drøbak, og var senere på Rygge som hundefører.

Yrkesvalget videre sto mellom lærerskolen og siviløkonomistudiet, og han kom inn begge steder.

– Rådet fra faren min lød at jeg trengte noe å bryne meg på, ikke bare velge det som falt meg lett. Så da ble det økonomi. Dette er det kjedeligste jeg har gjort. Det var så ille at håret datt av i dotter og landet i boka. Men jeg fullførte de fire årene, lyder oppsummeringen.

Etter åtte år som administrerende direktør i et privat eiendomsselskap, ble han tipset om en annen jobb.

– Kona så en liten annonse om denne stillingen i håndverks- og industriforeningen. Jeg tenkte at jobben var 90 prosent næringseiendom, som jeg kunne, og 10 prosent laug. Men det viste seg å være helt motsatt, sier Andersen.

God kvalitet 

Direktøren mener det er viktig at kravene til kvalifikasjoner i yrkesfagene ikke settes ned, for det er av stor betydning å kunne levere hundre prosent når det gjelder kvalitet.

– Nå er det tatt bort så mye praktisk undervisning i grunnskolen at det gjør det vanskelig å velge. De unge får heller ikke prøvd seg på slike oppgaver hjemme, for når så du for eksempel en olabil sist? Dette gjelder spesielt i byene.

Selv slapp Andersen tidlig til, og måtte prøve seg på mye forskjellig.

– Jeg fikk en slags vestlandsk 50-tallsoppdragelse på 80-tallet, og da søstrene mine, mor og mormor dro på ferie, så de på meg som mannen i familien. Jeg måtte måke taket, kjøre motorsag eller få løs bilen hvis den satt fast. Dette bygget også opp de praktiske ferdighetene.

Et halvår i Forsvaret

Direktøren har luftet en mulighet for å redusere høyt fravær og stort frafall. Ideen har han tatt med seg fra Forsvarets hundeskole, der de ofte fikk inn det som hadde stempelet problemhunder. I Forsvaret fikk hundene struktur på livet og oppgaver å vokse på.

– Vil det vært mulig å mobilisere ungdom som faller fra i videregående skole, til seks måneder på en rekruttskole i Forsvaret, spør Andersen. Hans erfaring er at mange unge fortsatt har glimt i øyet, og kan vokse på å prøve noe nytt og få andre erfaringer.

– Men dette er ikke løsningen på alt, selv om det aldri er feil å bli slitne sammen.

Ikke bare skolen

Eivind Andersen har tro på et variert tilbud innen yrkesfag.

– Jeg tror ikke skolen alltid er det beste stedet å lære et fag. Vi er inne i en dårlig sirkel, og det kan være på tide å prøve nye modeller. Et alternativ kan være mindre grupper, mer praksis og mindre teori. Den tradisjonelle håndverksutdanningen skjedde jo i faget sammen med en svenn og en mester. Det vil si en ungdom og to voksne med litt større muskler og litt mer vett, framhever Andersen.

Eivind Andersen er blitt mer og mer glad i både teori og praksis og mener at en god balanse er det beste.

– Det finnes ingen oppskrift som fungerer like godt i alle fag over hele Norge, så dette er ikke lett. Det er forskjell på fag, og det er forskjell på by og land. Jeg tror vi burde gjeninnføre håndverksbrev som et minstekrav for å få registrert en virksomhet og selge håndverkstjenester som næring. Det vil sørge for en grunnleggende kompetanse hos dem som skal utføre jobben, beskyttelse mot ufaglært konkurranse, øke interessen for å ta fagutdanning, og sist, men ikke minst gi forbrukerne et minimum av beskyttelse, sier administrerende direktør Eivind Andersen.

Den erfaringen deler Kuben-rektoren ofte med elevene

Lin Marie Holvik leder en av landets største skoler