Steffen Handal takker av – nå venter klasserommet

Det første bildet Utdanning har i bildearkivet av Steffen Handal. Tatt i 2005 i forbindelse med et møte på Kongsberg. Den gang var han i Utdanningsforbundets fylkeslag i Oslo.
Foto: Marianne Ruud

– Dette er lenge siden! Jeg holdt et innlegg for fylkeslaget, på Kongsberg. Jeg tror det handlet om profesjonsidealer.

– Hvem var Steffen Handal i 2005?

– Jeg begynte på lærerskolen fordi jeg ikke fant min plass på Blindern. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle bli lærer, og da skulle jeg gjøre det fullt ut. Jeg begynte på Skøyen skole i Oslo og jobbet der noen år, så ble jeg ganske desillusjonert.

Han forteller om utviklingen i Oslo-skolen med testing, kontroll og lokal lønnsdannelse.

– Masse ting som brøt veldig med det jeg trodde på. Da begynte jeg å engasjere meg i Utdanningsforbundet. På bildet ser du en ganske frustrert lærer på vei for å gjøre noe med systemet.

– Og hvem er du nå?

Handal tar en lang pause. Dunker gjentatte ganger i bordplaten med pekefingeren.

– Har du sett, nå blir jeg rørt. Hva skal jeg si, dette var vanskelig.

– Har noe forandret seg underveis?

– Jeg møtte en amerikansk tillitsvalgt på landsmøtet. Da spurte jeg hvordan det er å være tillitsvalgt i USA, med Trump, all polariseringen. Hun svarte at «jeg syntes det var utrolig frustrerende helt til jeg innså at det å være tillitsvalgt, det er liksom ikke å vinne én kamp, det er en måte å være på, en innstilling til livet, det er en evig kamp». Noe lignende har skjedd med meg også. Det er ikke sånn at vi på et tidspunkt kommer til å tenke at vi ikke trenger Utdanningsforbundet lenger. Jeg vet at det vi gjør, er viktig i dag. Det var viktig for 50 år siden. Og det er viktig om 50 år. 

Handal tar en ny pause.

– Så det er mer sånn…ja…nå har jeg gjort mitt.

Krise i 2014. Ledelsen i Utdanningsforbundet anbefalte medlemmene å stemme ja til endringer i arbeidstidsavtalen til lærerne. Isteden stemte et massivt flertall mot, og det ble en omfattende streik. I etterkant ble det en langvarig intern oppvask i forbundet om hvordan man ikke hadde fanget opp signalene fra grasrota. Foto: Kari Oliv Vedvik

– Denne dagen husker du kanskje? 

– Ja, det er dagen vi holdt pressekonferanse etter at det ble kjent at over 70 prosent av medlemmene hadde stemt nei i uravstemningen om ny arbeidstidsavtale i skoleverket. Det var alvor og ansvar. Det var tungt. 

– Husker du dagen dere fikk resultatet fra uravstemningen? 

– Jeg har et veldig sterkt minne av at jeg var hjemme hos meg selv og gikk ut i hagen. Så renska jeg hagen for løvetann. Det er en stor plen, så det tok veldig lang tid. Men det var nødvendig å være litt for meg selv, tenke, holde på med noe annet. Og ta stilling til om jeg kunne fortsette, rett og slett.

– Hva gjorde at du valgte å ikke gå av? 

– Jens Garbo (politisk rådgiver for ledelsen på den tiden). Han sa «Steffen, du kan ikke slutte nå, du må gjennomføre». Og det var veldig riktig.

– Hvordan kom dere ut av den situasjonen til slutt, synes du? 

– Etter forholdene kan jeg ikke se at vi kunne gjort noe annet enn det vi gjorde. Jeg synes vi håndterte en ekstremt vanskelig situasjon på en veldig god måte. Vi forsto at vi hadde dummet oss ut, og da gjorde vi det eneste rette. Det var å snu helt om og gjøre det organisasjonen krevde av oss. Det er jeg stolt av. 

– Ble Utdanningsforbundet bedre etter det? 

– Ja, absolutt. Mye bedre. 

– Så du ville ikke vært det foruten? 

– Jo. Helt klart. 

På landsmøtet i 2015 ble Steffen Handal valgt til leder for første gang. Foto: Tom-Egil Jensen

– Da jeg, Terje Skyvulstad og Hege Valås ble valgt som ledere, snakket vi om at vi ville bygge en sterk profesjonsorganisasjon. Vi ville samle kreftene rundt få saker, og vi jobbet veldig strategisk med det. Og det fikk vi til.

– Hva er de største seirene gjennom disse årene?

– En minstenorm for lærertetthet var nesten utenkelig, helt til vi fikk det til. Jeg synes også den barnehagepolitiske offensiven fikk satt barnehage på den utdanningspolitiske arenaen. Vi har, sammen med andre, kjempet en lang kamp om praktiseringen av frontfaget. Vi har ikke fått en stor endring, men en helt annen bevissthet om det. Vi har hatt to kjempestore streiker, og fikk uttelling til slutt i 2023. Så har vi hatt en viktig kamp om pensjon for barnehagelærere i privatsektor. Og vi har fått på plass en etisk plattform som bare kommer til å bli viktigere fremover. 

– Og nederlagene? 

– Det er lønnsutviklingen til lærerne i skoleverket. Selv om vi fikk uttelling i siste lønnsoppgjør, har det vært for dårlig. Dette er en trend i andre land også, så det er en kamp i motvind. Og så burde bemanningssituasjonen i barnehagene vært bedre. Der er det krise, altså. 

Med streikeskjorte under tidenes lengste lærerstreik i 2022. Foto: Laila Borge

– I minuttene før lønnsoppgjøret går i gang, hva slags modus er du i da?

– Skjerpa. Jeg tenker på det jeg skal si under åpningen. Etterpå går vi inn i et rom med alle delegasjonene fra LO, Unio, YS og Akademikerne. Og KS. Da må jeg følge nøye med, det holder ikke bare å lese opp manuset. Så jeg er veldig skjerpet. Og så prøver jeg selvsagt å se ut som jeg har full oversikt over absolutt alt.

– Din motpart i KS er Tor Arne Gangsø. Hvordan snakker dere sammen når dere ikke er i forhandlingsmodus?

– Vi snakker helt profesjonelt sammen. Og vi kan prate om private ting. Vi har en veldig fin tone, det er ikke noe å si på det. 

– Kan du si noe fint om ham som folk kanskje ikke vet? 

– Tor Arne er veldig opptatt av familien, det er en fin ting. Og han er flink til å spørre hvordan du har det. Han er en omtenksom person. Så liker han gjerne en spøk. 

– Dere klemmer ikke? 

– Nei, vi klemmer ikke. 

– Hvor viktig er det hvilken person som sitter på andre siden av bordet under forhandlinger? 

– Det betyr faktisk en del. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke gjorde det, men personlig kjemi har faktisk en betydning, sier Handal og forteller at han synes de faste ritualene i forbindelse med forhandlinger er viktige.. 

– Da skal du oppføre deg ordentlig og være tro mot det rituelle. Så prøver jeg å være blid innimellom, få folk til å le, for det er også viktig. 

– Har det skjedd at du blir sint? 

– En eller to ganger kanskje. Men ikke sånn at jeg roper. Mer at jeg blir veldig bestemt.

– Hvordan reagerer du når du skjønner at det blir streik? 

– Det kommer an på. Noen ganger blir du presset til å ta en streik, og andre ganger velger du det selv. Streiken på bildet, i 2022, var så berettiget. Jeg var bombesikker på at vi hadde medlemmene i ryggen, vi hadde en skikkelig god sak, og det var helt nødvendig. Men jeg har vært i streiker da jeg satt i fylkeslaget i Oslo, som var vanskeligere å ha full entusiasme for. Hvor det var mer uklart hva vi skulle oppnå. Så det er ikke ett svar på det spørsmålet.

– Det er kanskje en del som tenker at fagforeningsledere elsker en god streik, at det er da man får følelsen av innflytelse og makt. Hvordan er det for deg?

– Nei, sånn er det ikke. Det er alltid en følelse av samhold og solidaritet, og av å ha 190 000 medlemmer i ryggen. Det er en veldig sterk følelse. Men som forhandlingsleder vet du også hvor vanskelig alt er. Så det er ikke noe jubel ved streik. Det er veldig blandede følelser, så jeg kjenner meg ikke igjen i den innledningen der.

– Samtidig er det ikke noe tvil om at du som leder i Utdanningsforbundet har en maktposisjon. Hvis noen skulle laget en liste over de mektigste personene i Utdannings-Norge, hvor vil du plassere lederen i Utdanningsforbundet?

– Ganske høyt på lista, men det kommer an på hvilke temaer det er snakk om. Det er noen områder hvor vi er veldig viktige, og andre hvor vi egentlig spiller en for liten rolle. Det er sammensatt. Men alle som går inn på mitt kontor i fremtiden, de har kjempestor makt i Utdannings-Norge. Helt klart. Det er vi som representerer lærerne i dette landet, den viktigste profesjonen i utdanningssektoren.

– Hvordan blir det for deg å ikke ha den maktposisjonen lenger?

– Det tror jeg kommer til å bli et tomrom og ganske ubehagelig i overgangen. Ikke å kunne skjære gjennom og si «vi gjør det sånn». Ikke få reise rundt og snakke med tillitsvalgte i hver krik og krok og kjenne på hva som skjer i norske skoler og barnehager. Det kommer til å bli et savn. Helt klart.

– Si det første som faller deg inn når du ser bilde av disse.

– Under hvilken minister fikk dere til mest? 

– Med Guri Melby var det en veldig spesiell periode, med pandemi. Vi hadde ganske stor påvirkning da og var veldig viktige. Så var det gøy å jobbe med Torbjørn Røe Isaksen, fordi han er så utrolig nysgjerrig. Hva kaller de det i sånne personlighetstester? Intellektuell åpenhet. Det var gøy å bryne seg på Torbjørn, for han hadde alltid gode motargumenter. 

Steffen Handal og daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i munter passiar på et lekerom i Kunnskapsdepartementet i 2017. Foto: Hans Skjong

– Hva gjør Utdanningsforbundet når dere ser at nå kommer det en ny kunnskapsminister?

– Vi tar telefonen når de ringer.

– Hvor fort ringer de?

– Disse to her, de ringte så fort det var mulig, sier han og peker på Tonje Brenna og Kari Nessa Nordtun.

– Der lagde du et lite politisk skille?

– Nei, det er ikke sånn. Vi snakket veldig mye med Torbjørn. Jan Tore var veldig saksorientert og en veldig skikkelig politiker, opptatt av å gjøre jobben grundig og nøyaktig. Guri var også veldig god å jobbe med, lett å forholde seg til og flink til å lytte, samtidig som hun hadde et prosjekt selv. Men alle har vært opptatte av å samarbeide godt med oss. Jeg tror nok Torbjørn var den som var mest nysgjerrig på hva vi mente, så han var morsom å jobbe med. Og jeg opplever nok at høyresiden i politikken faktisk har vært lettere å forholde seg til for oss.

Han forsøker seg på en oppsummering av et lederliv med skiftende regjeringer.

– Litt grovkornet kan du si at venstresiden er veldig opptatt av utdanning, men bruker ikke nok penger på det. Høyresiden bruker mye penger, men av og til på feil ting. Det er min korte oppsummering etter åtte år som leder av Utdanningsforbundet.

– Hvor mye har det å si hvilke partier som styrer? 

– Utdanningsforbundet er partipolitisk uavhengig, og takk og lov for det. Men selvfølgelig har det noe å si, men det handler bare om hvilke ting de prioriterer. 

Joakim Volden og Marius Andersen fra Sandefjord fikk Zola-prisen for sivilt mot da de nektet å vurdere elever på en måte de mente var skadelig. Foto: Kari Oliv Vedvik

– Lærere som kjemper mot systemet. Hvordan opplever du sånne saker?

Simon Malkenes ble landskjent da han ble møtt med sanksjoner etter kritikk mot systemet i Oslo-skolen. Foto: Marianne Ruud

– Det er veldig viktig. De er sterke representanter for en profesjon som ikke bare opptrer som lydige tjenere for myndigheter, men som tar et profesjonsetisk ansvar. Jeg husker særlig Sandefjordlærerne. Jeg reiste dit bitte lille julaften for å møte dem. De var ganske nedbrutt og tappet for krefter. Det gjorde veldig inntrykk. Å kunne komme dit og si «Vi er Utdanningsforbundet. Vi har jurister, vi har alt dere trenger. Dere skal ta alle avgjørelsene, men vi skal støtte dere fullt ut.» Da ble de mye tryggere på det de holdt på med. Det var en veldig sterk opplevelse. 

Han forteller om lignende følelser i saken om Simon Malkenes.

– Jeg tenkte på hvor tøft det var for Simon å stå i det der. Det tror jeg ingen helt forstår. Å få lov til å være med lærere som står i slike situasjoner, det har rett og slett vært en ære. 

– Hadde du selv turt å ta en sånn kamp mot egne ledere og det store systemet, hvis du hadde vært på gulvet ute i skolen?

– Jeg håper det, men jeg tror det er vanskelig å si før du står der. Og det kommer litt an på hvilken livssituasjon du er i. Nei, det tør jeg ikke å spekulere i, men jeg håper jeg hadde hatt mot til det. Jeg håper egentlig at flere lærere gjør det. 

– Å fy! Korona. Hvis streiken i 2014 var vanskelig, var korona kanskje enda vanskeligere. Det var ukjent terreng. 

– Hvorfor var det så tungt?

– Det var ekstremt arbeidskrevende. Jeg har aldri jobbet så mye i mitt liv. Kombinert med alle følelsene i det. Vi hadde medlemmer som var livredde, rett og slett. Medlemmer ble syke, noen skikkelig syke. Redselen blant medlemmer gjorde dette veldig spent. Det var et enormt trøkk, og et vanvittig behov for informasjon. Og så måtte vi passe oss, så vi ikke inntok en posisjon hvor vi begynte å opptre som eksperter på pandemi. Det var ikke vår rolle. Vi er ikke medisinske eksperter. Vi kan barnehage og skole. Så vi forsøkte å rendyrke den rollen, det tror jeg var veldig lurt.

Han sier det var godt samarbeid med Kunnskapsdepartementet og andre store aktører i utdanningssektoren.

– Jeg kunne sitte i møte med lokallagsledere om kvelden, og morgenen etter kunne jeg snakke med kunnskapsministeren om det, og så dukket de samme tingene opp på pressekonferansen fra regjeringen senere på dagen. Det var trepartssamarbeid på sitt beste. Det var veldig meningsfullt, utrolig arbeidskrevende og veldig intenst. Jeg ble jo dårlig av det. 

– Ja, du gikk på en smell?

– Jeg var sykemeldt noen uker. Da hadde jeg hjernetåke. Jeg har ikke vært borte i det før, men det ble bare grøt rett og slett. Det var skikkelig ekkelt, men det gikk heldigvis fort over for min del.

– Husker du den dagen Norge stengte ned?

– Ja, veldig godt. Men jeg husker enda bedre at to dager før, satt jeg og snakket med en av rådgiverne mine, og han sa til meg at dette kommer til å bli alvorlig. At her kan skoler og barnehager kunne bli stengt ned, og at vi måtte tenke veldig nøye gjennom hvordan vi ville forholde oss til det. Det var så viktig at vi fikk tenkt den tanken ut før det faktisk skjedde. Det gjorde at vi veldig raskt kunne lage en krisestab og sørge for at våre medlemmer ble godt representert.

Han tar en siste titt på et bilde fra koronatiden .

– Nei, fytti rakkeren for noe svineri det var.

– Her leker du litt på barnehagebesøk.

– He, he! Ja, det er bra.

– Hvor leken er du egentlig?

– Det er et relativt spørsmål, da. Jeg synes sånt som dette er gøy. Og jeg gleder meg veldig til å bli bestefar og få mer av dette her. Det er litt for lite lek. 

– Er du bevisst på hvordan du ter deg når det er TV-kameraer eller fotografer rundt deg? 

– Ja, jeg prøver å unngå så mye av situasjoner som dette. Jeg er ikke så glad i å være så veldig privat heller. 

– Blir du gjenkjent på gata? 

– Ja, det er masse folk som kommer og takker for innsatsen. Når folk snakker direkte med meg på gata, er det stort sett bare hyggelige ting. 

– Det stod «50 % takk» på denne kaka dere ga SV, for de hadde bare delvis fått gjennomslag for bedre bemanning i barnehagene.

– He, he! Ja, det er typisk oss.

– Normer for bemanning i barnehagene, hvor viktig har det vært?

– Det har vært ekstremt viktig og er det fortsatt. Det er veldig mange gode formål i kommunene å bruke penger på, og det mest akutte får større oppmerksomhet. Når folk blir syke, vil de ha legehjelp. Når barn ikke har en lærer, eller barnehagebarn ikke har en barnehagelærer, er ikke ropene de samme. Vår sektor er mer avhengig av styring for å få god kvalitet. 

– Hva er en realistisk neste seier for bedre bemanning i barnehagene? 

– Å bruke 5,3 milliarder kroner for å få bemanningen opp på det nivået som er anbefalt av alle fagfolk. Før denne kaken på SVs kontor, var det ingen som mente at det vi fikk til da var realistisk heller. Men det vi kjemper for, har en tendens til å komme på plass etter hvert. Sånn er det. 

– Hvor godt liker du å debattere? 

– Kjempegodt. Jeg tror at vi blir klokere av gode debatter, og jeg er opptatt av at medlemmene i Utdanningsforbundet skal se at deres tillitsvalgte engasjerer seg i samfunnsdebatten og bidrar til å få belyst saker fra deres ståsted. Og så synes jeg at jeg behersker det ganske godt. Det man behersker, liker man å holde på med. 

– Blir du nervøs?

– Ja, men mye mindre nå enn før. Hvis jeg overhodet ikke er nervøs, har jeg en tendens til å slurve litt. Det handler jo også om å være skjerpa. Stort sett gleder jeg meg egentlig til debatter. Og så går jeg ofte fra de debattene og tenker, ja, nå skjønner jeg litt mer av hva andre mener. Jeg kan gå og drodle på det i timevis etterpå.

– Noen du liker spesielt godt å debattere mot?

– Torbjørn Røe Isaksen var kjempegod å debattere med, det må jeg si.

– Noen du synes det har vært vanskelig å debattere mot? 

– Ja, Tor Arne Gangsø i KS. Det er litt fordi jeg blir ganske irritert av måten han debatterer på. Jeg liker det ikke, og vi har ikke gode debatter heller. 

Steffen Handal leverer tusenvis av underskrifter mot avskilting av lærere til Høyre-politiker Kent Gudmundsen utenfor Stortinget i 2018. Foto: Jørgen Jelstad

– Her leverer du underskrifter mot avskilting av lærere til Høyre-politiker Kent Gudmundsen foran Stortinget, noe som endte med seier til slutt. Hvem var det som kom opp med begrepet avskilting?

–Det husker jeg ikke.

– Kommunikasjonsbransjen ville vel vært fornøyd med den effektive merkelappen?

– Absolutt, men det var også ganske treffende. Det var bra at vi fikk gjennomslag. Jeg er jo selv en av disse, så det er bra at jeg ikke er avskiltet.

– Paragraf 9A ble også en stor sak i din periode, skjønte dere at det ville bli så mye oppstyr rundt det?

– Nei, det skjønte vi ikke. Det var ikke intensjonen at det skulle bli sånn som det ble. Det er praktiseringen av 9A som har gjort dette helt uspiselig. Men nå gjøres det endringer som er veldig gode, og jeg håper at det rydder opp i rotet. Dette har rammet enkeltlærere veldig hardt, og det har satt seg en stemning i profesjonen som har vært veldig uheldig, og som har gjort elevenes subjektive oppfatning av enkelthendelser helt styrende for læreres stillingsvern. Det er en håpløs situasjon. Intensjonen var god, man ville styrke elevenes rettigheter til et godt arbeidsmiljø, men det bar helt galt av sted.

– Og så har vi fagfornyelsen, i hvor stor grad endrer den skolen?

– Det vet ingen i dag, for det tar mange år før et nytt læreplanverk setter seg i skolehverdagen. Men den åpner opp for veldig mange muligheter, så jeg er veldig spent på fortsettelsen.

– Er det noe du helst skulle sett annerledes med fagfornyelsen?

– Ja, men jeg har ikke lyst til å snakke om det nå. Jeg tror det skal få virke litt først.

En siste seier. Høsten 2023 frontet Gunn-Marit Helgesen i KS, daværende kunnskaps- minister Tonje Brenna og Steffen Handal at det blir krav om lærerutdanning for lærere. Foto: NTB

– Det må vel sies å ha vært den siste store seieren, hvor det er enighet med regjeringen og KS om at det skal være krav om lærerutdanning for å kunne kalles lærer?

– Ja, dette er...altså, jeg får frysninger. Dette er så utrolig viktig. Det handler om å lukke bakdøra. Jeg tror både Gunn-Marit Helgesen i KS og daværende kunnskapsminister Tonje Brenna skjønte at dette er viktig for å bygge statusen til læreryrket. Og det trengs, det var helt nødvendig. Så heia dem som ble med på det!

– Det vil jo fortsatt være mulig å ansette midlertidig uten lærerutdanning. Vil dette egentlig føre til endringer i praksis?

– Ja. Punktum.

– Hvorfor?

– Fordi kommunene må anstrenge seg mer for å få tak i lærerutdannede lærere. Og de som har lærerutdanning ser at politikerne nå mener at det er viktig for å være lærer. Så det er rett og slett et svar på streiken. Bare lærere er lærere. Det er bra for elevene at de kommer til å få flere med lærerutdanning i klasserommene sine fremover. Men det kommer til å ta tid.

– Blir du selv lærer igjen nå? 

– Ja. Men jeg er veldig usikker på hvordan det kommer til å gå. Kona mi minner meg på at da jeg stod i klasserommet, savnet jeg mer voksenkontakt. Jeg har den tvilen i meg hele tiden, men den deler jeg jo med veldig mange lærere som står i klasserommet i dag, og som lurer på om de skal fortsette eller ikke. Sånn sett er jeg ganske typisk, tror jeg, for lærere i Norge. De lurer på om de orker, klarer og vil. Så det lever i meg. 

– Jeg tror dette er noe som vil overraske mange, at lederen av Utdanningsforbundet skal tilbake i klasserommet?

– Det er jo det jeg kan da, best av alt. Det jeg utdannet meg til. Hver gang jeg er på skolebesøk, trigger det meg skikkelig. Som å se Maria på bildet gå rundt i gangene, elever kommer bort og spør om noe, og så må du holde litt rundt en som er lei seg, og så roper noen morsomheter fra et annet sted. Det er energi! 

– Hvordan er læreren Steffen Handal? 

– Jeg tror han er ganske grei, egentlig. Rettferdig. Opptatt av at elevene skal bruke handlingsrommet. Da jeg jobbet på Skøyen gjorde vi så mye tull og tøys, dro på turer. Det var en kreativitet. Kjempegøy! Noe jeg tror det er mindre av i dag, og sånn kan det ikke være. Jeg kan tenke meg å sprenge handlingsrommet litt. 

– Hvordan blir det å få en tidligere leder av Utdanningsforbundet som kollega? 

– Det tror jeg går helt fint. Det blir meg som er nybegynner da. 

– Men du skjønner at det må være spesielt å få deg inn på et lærerværelse, både for kollegaer og sjef, med den posisjonen du har hatt? 

– Ja, jeg skjønner at det er litt annerledes. Det er jo en twist, men sånt går over på tre kvarter, så er det glemt. Da er jeg bare sånn som alle andre.

Handal i et stille øyeblikk på møterommet før lønnsforhandlingene braket løs i 2023. Nå knepper han jakka og overlater ansvaret til en ny ledertrio. Foto: Jørgen Jelstad

– Har du noen bevingede ord på vei ut døra? 

– Nei, nei, nei. Jeg skal ikke si noe mer nå. Eller, nå har jeg ikke fått snakket så mye om organisasjonen. Det har vært veldig mye om meg. 

– Ja, hvis det er noe du vil si? 

– Etter streiken i 2014 fikk vi laget en rapport om Utdanningsforbundet. Der stod det at arbeidsplasstillitsvalgte er arbeidslivets helter. Det er så sant, altså. Hvis du spør medlemmene i Utdanningsforbundet hva som avgjør om de er medlemmer eller ikke, sier de at det er arbeidsplasstillitsvalgte. Det vi holder på med her oppe i ledelsen har mye mindre å si enn det vi liker å tro. Det skulle jeg ønske kom fram, for det har virkelig betydd mye for hele ledelsen. Vi har brukt mye tid på organisasjonsdialog, nettopp for å ha øret til marken. Og for å respektere de behovene de arbeidsplasstillitsvalgte har. Hvis du får med det på en eller annen måte, hadde det vært fint.

– Ja, båndet går.

– Bra.

– Det var en halvannen time det.

– Ja, sier Handal og titter ned på mobilen.

– Nå har jeg fått syv sms-er og ti e-poster.