I fjor vår skrev læreren fra Østlandet en avviksmelding etter en hendelse i klasserommet.
– Jeg tenkte det var lurt å være nøye med å få med
detaljene for at de som skulle følge opp avvikene skulle ha mest mulig
informasjon. Det var ikke i mine tanker at dette kunne bli gitt videre til en
instans som skulle gi lokalpressen fri tilgang til det som stod der, sier «Mona».
Men det var det som skjedde.
Arbeidstilsynet hadde tilsyn med kommunen der læreren
jobbet. Da fikk de innsyn i alle avviksmeldinger som hadde vært levert inn det
siste halve året. Dette er vanlig prosedyre.
Da lokalavisene så ba Arbeidstilsynet om innsyn fikk de tilsendt 17 avvik
fra ungdomsskolen. Der sto det meste.
– Lokalavisa beskrev hendelsen, de skrev navnet på skolen og at det var en kvinnelig
lærer som hadde opplevd dette. Det er ikke så store forhold her, så
det var lett å legge sammen to og to og finne ut at dette var meg, sier hun.
«Mona» er ikke hennes virkelige navn, hun er anonymisert av redaksjonen.
Slutter som lærer
Læreren hadde vært sykemeldt en periode da saken
stod i avisen. Med avisartikkelen sa det stopp for lærerkarrieren hennes.
– Det er i seg selv krevende å være lærer. I et slikt
yrke blir det en ekstra belastning når taushetsbelagte opplysninger, i form av
en avviksmelding, blir smurt ut for offentligheten via media. Publiseringen av
min fortrolige informasjon, som kun var skrevet til mine ledere, ble spikeren i «lærer-kisten» for min del, sier hun.
Fra hun leste om saken i avisen til hun fant ut hvordan
redaksjonen hadde fått tak i dokumentet, gikk det åtte uker.
– Det at min taushetsbelagte informasjon ble publisert i
media, gjorde noe med meg. Jeg brukte tid på å skjønne hvem som hadde lekket
avviksmeldingen. Kunne det være èn av de ti personene som har lesetilgang til
avviksmeldinger i vår kommune? Var det en kollega som hadde tittet meg over
skulderen da avviksmeldingen ble skrevet? Jeg oppfatter ikke at jeg har fiender, men jeg begynte jo å lure. I dag
ler jeg av spekulasjonene, men da var jeg veldig fortvilet. Jeg sto alene mot
makta og ante ikke hvordan min konfidensielle informasjon hadde nådd media.
– Det skal dog sies, at min villeste fantasi ble overgått
da jeg endelig fikk klarhet i hvor media hadde fått avviksmeldingen fra.
Klager inn avisen
Hun klaget saken inn til pressens klageorgan Pressens
Faglige Utvalg (PFU).
– Da fikk jeg svaret. Informasjonen om Arbeidstilsynets rolle kom fram i de
saksforberedende papirene før PFU-møtet. Hadde jeg ikke klaget saken inn for
PFU, hadde jeg fortsatt levd i usikkerheten om hvordan og hvorfor.
Avisen ble felt i PFU for omtalen på grunn av belastningene eleven var blitt utsatt for. PFU skriver at avisen brøt god
presseskikk:
«Avisen omtalte problemer på en skole, og siterte en avviksmelding
fra en lærer om uakseptabel oppførsel fra en elev. Avisen burde tatt større
hensyn til hvordan publiseringen kunne ramme barnet», konkluderte PFU.
Redaktør i avisen skjønner at det kan være belastende for
læreren å få gjengitt avviksmeldingen hun hadde skrevet i avisen.
– Det er en balansegang. Vi fikk innsyn i ting som
skjedde på skoler i vårt distrikt. Vi gjenga veldig lite, men mener at det er
viktig å vise hva som foregår ved skolene. Jeg har forståelse for at det er
problematisk for læreren, men det er viktig å vise hva som skjer ved skolen,
sier redaktøren.
Utdanningsnytt velger å ikke navngi redaktøren for å unngå å fortelle hvor i landet dette skjedde.
PFU mener at avisen ikke brøt presseskikken i omtalen av
læreren og skriver:
«Selv om PFU har forståelse for klagers situasjon,
konkluderer utvalget med at identifiseringsgraden var akseptabel når det gjaldt
læreren, og at det ikke var et presseetisk overtramp overfor henne at
avviksmeldingen ble publisert.»
Paradoks
Lærerne synes det er et paradoks at hvis hun selv hadde
gått til avisen og fortalt hva som skjedde ved hennes skole, ville hun ha hatt
bedre kontroll over hva som kom frem i artikkelen.
– Men noe slikt har jeg selvfølgelig ikke lov til av skoleledelsen, og jeg har heller ikke samvittighet til å gå bak deres rygg.
«Mona» mener at det å selv å varsle anonymt til media ville
ha gitt henne en helt annen kontroll over situasjonen.
– Hadde jeg gått rett til en journalist, kunne jeg lagt fram
alt det jeg mener er viktig for offentligheten. I tillegg kunne jeg vinklet
informasjonen slik at elever, kolleger og jeg selv ble langt mer beskyttet.
Sensitiv informasjon kunne vært drøftet med journalisten, slik at vi sammen
fant gode måter å få ut viktig informasjon til «offentlighetens
interesse».
Hun synes det er oppsiktsvekkende at Arbeidstilsynet og
media kan gi ut informasjon hun selv ikke kan gå ut i
offentligheten med.
– Konsekvensene for meg ble
store. Jeg skulle se elevene i øynene. Tiltroen og tillitten til meg blir
kronglete når det står i lokalavisa hva som har skjedd i klasserommet.
Da saken stod på trykk i lokalavisa, tok hun kontakt med
redaktøren og saken ble endret på nett.
– Men den hadde jo stått på trykk, det kan ikke endres.
Dokumentasjon
Hun tror ikke avviksmeldinger på avveie er gunstig for
rekrutteringen til læreryrket.
– Blir læreryrket mer attraktivt av at man i tillegg til
å ha tøffe arbeidsdager, også skal leve i frykt for at avviksmeldinger kommer i
avisa? Dette blir ekstra spesielt for oss som jobber i mindre
lokalsamfunn.
– Men er det ikke viktig at ting som skjer i skolen kommer frem i offentligheten?
– Ideen om avviksmeldinger er veldig god: De kan få fram
mye nyttig informasjon - dersom skoleledelsen faktisk leser avviksmeldingene og
følger dem opp. Men det blir en utfordring når en av Arbeidstilsynets oppgaver
tydeligvis er å videreformidle avviksmeldinger til media - «av hensyn til
offentlighetens interesse». Og det er dessverre i slike tilfeller at det å
skrive en avviksmelding kan bli et problem for deg selv, sier læreren.
– Jeg aner ikke hvordan man skal skrive en avviksmelding
som er klar og tydelig for skoleledelsen, men så diffus at media ikke finner
den interessant for publisering. Jeg fant åpenbart ikke den balansen og konsekvensene
ble for min del store.
Vanlig prosedyre
Vigleik
M. Aas er leder av Arbeidstilsynets svartjeneste. Han forklarer at de som
offentlig virksomhet kan få innsynskrav på dokumenter som kommer inn til dem.
–
I utgangspunktet er dette da offentlige dokumenter som det må være en grunn for
at vi skal unnta fra offentligheten, ellers så må vi gi det ut. Personsensitive
opplysninger er som oftest unntatt offentligheten, mens det er en vurdering om
hendelser er det, sier Aas.
Han kjenner til saken om læreren på Østlandet.
–
Denne saken var definitivt i grenseland, men det var snakk om en relativt stor
skole. Elevene ved skolen vil kanskje ha mulighet til å identifisere eleven.
Så er det jo opp til de som får innsyn å vurdere hva de kan publisere.
– Utdanningsnytt søkte nylig om innsyn i seks avviksmeldinger om vold i skoler i Bergen. Vi
fikk avslag på alle forespørslene. Har dere endret rutiner etter at dere gav
ut meldingene i saken til læreren som ble omtalt i lokalavisa?
–
Nei, vi har ikke endret rutiner. Jeg kjenner ikke detaljene i sakene du viser
til, men hvis det var elevopplysninger i sakene var det kanskje grunnen til at
dere ikke fikk innsyn.
– Det var elevopplysninger i de avviksmeldingene dere gav ut i saken til læreren fra Østlandet. Har dere endret rutiner etter at lokalavisa ble felt i PFU?
–
Vi har hatt faglige diskusjoner om hvor grensen for innsyn går og har økt
bevissthet om hva vi sladder i dokumentene og hva vi gir innsyn i. Vi er
omfattet av offentlighetsloven. Blir den endret, så endrer vi vår praksis. Det
er ikke vi som bestemmer hvilke offentlige dokumenter det kan gis innsyn
i, det er det lovverket som bestemmer, sier Vigleik M. Aas
© Utdanningsnytt