Maren bruker pappas sokketriks i møte med elevene

OSLO: 19 år gammel får Maren fagbrev innen automasjon, teknikken for å få ting til å fungere med minst mulig menneskelig innblanding. Det inkluderte praksis på oljeraffineriet Mongstad. Fagbrevet er en del av i et integrert opplegg mellom fagbrev og studiespesialisering ved Knarvik videregående skole i Nordhordland. Målet er å bli ingeniør.

Men høsten 2023, fem år seinere, starter hun som kontaktlærer og matte- og naturfaglærer ved Lofsrud skole, en ungdomsskole sørøst i Oslo. 

Nå er første året i lærerjobben unnagjort.

– Hva skjedde?

30 år – 30 lærerhistorier

• Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
• I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
• Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
• God lesing! 
  Les sakene her

– Jeg tror to ting har vært viktige for å gjøre meg til lærer, sier Maren.

Det ene var at hun alt som svært ung var aktiv både som karatetrener og som fotballdommer.

– Der erfarte jeg tidlig at jeg likte å undervise, sier hun.

Det andre viktige var en mattelærer på videregående.

– Han så min sterke interesse for matematikk, og han ba meg rett ut om å vurdere å bli mattelærer. Det gjorde jeg, og nå er jeg her, forteller 25-åringen.

Og så skal det nevnes at faren hennes er lærer også. Som begge foreldrene før ham.

Lærergleden

– Jeg kan undre meg over om arv spiller inn, eller om det oppvekstmiljøet som gjør at jeg endte opp som lærer. Som barn så jeg opp til foreldra og besteforeldra mine, og jeg tror det har spilt en rolle, sier Maren.

Mora hennes er dessuten sjukepleier. Og på mange måter er også læreryrket et omsorgsyrke, mener hun.

– Lærergleden er å se at elevene mestrer, og smiler når de går hjem. Arbeidet for å oppnå det starter i det sosiale. Elevene må være trygge. Fagundervisninga og det sosiale arbeidet må være i god balanse, slår hun fast.

Så Maren håndhilser på alle elever hver dag. De er to kontaktlærere i klassen, og til sammen har de planlagte samtaler på tomannshånd med hver elev helst hver andre uke, i hvert fall hver tredje.

Skolen har et relativt stort apparat for elevstøtte og sosialt arbeid. Mange aktiviteter fortsetter i skolens regi etter at den vanlige skoledagen er over. Området skolen ligger i er karakterisert som «levekårsutsatt», og relativt mange av innbyggerne har høy risiko for arbeidsløshet, utenforskap og fattigdom.

– Så skolen er et viktig sted å være for elevene. Da må det også vært et godt sted, understreker Maren.

Faglig tyngde

– Men ligger det ikke samtidig mye viktig pedagogikk i lærerens faglige tyngde?

– Naturligvis. Det er for eksempel der jeg henter kunnskapen til å analysere hvordan eleven tenker når akkurat denne feilen oppstår i matteoppgavene, eller til å se at de har tenkt rett sjøl om de har valgt andre metoder eller en slurvefeil gjør at de er kommet til feil resultat. Elevene skal forklare hvorfor de har valgt å løse oppgavene slik de har gjort, og faglig tyngde hos læreren er en forutsetning for å hente ut det store læringsutbytte som ligger her, sier hun.

– Det er derfor lærerutdanninga må være en masterutdanning, og det er også derfor vi ikke må ta bort karakterkrava fra opptaket til lærerutdanninga, understreker Maren, som tok sin lærerutdanning som GRU 5-10 ved Universitetet i Stavanger, med faga engelsk og krle i tillegg til matematikk.

– Tilfredsstiller jobben matematikeren i deg?

– Ja!

– Og det mye omtalte praksissjokket da?

– Det er ikke kommet ennå. Dagene er lange og travle, med undervisning, elevsamtaler, ulike møter og forberedelser med kolleger. Mye tid går også med til kontakt med foreldre. Men jobben gir meg energi til å stå opp om morgenen og fortsette.

Uten oppskrift

– Det som sliter er alle disse krava som kommer til skolene uten noen oppskrift, fortsetter hun.

– Som mobilfri skole. Det er kanskje et greit prinsipp, men hvordan skal vi gjøre det i praksis? Slikt må vi lærere finne ut, på toppen av alt det andre. Mye mer omfattende er kravet om tverrfaglighet i alle fag, som ble introdusert midt under koronaepidemien. Hvordan skal vi helt praktisk sette det i verk? Vi jobber og diskuterer rundt dette nå, og entydig er det ikke, sier hun.

Samtidig legger ikke Maren skjul på at klasserommet titt og ofte kan bli et sterkt rom med sterke spenninger:

– Jeg gjør valg hvert tiende sekund, konstaterer hun.

– Hendelser blant elevene kan plutselig blusse opp og jeg må gripe inn. I slike situasjoner har jeg enda kortere tid til å velge rett reaksjon. Da er det godt å ha pappas ord i bakhodet. Han sier at å være lærer krever å tørre å være utafor komfortsonen over lang tid, forteller Maren.

– Og når man har stått i slike krevende situasjoner er det viktig at man etterpå sier til seg sjøl at vi gjorde så godt vi kunne, understreker hun.

Sokketrikset

Faren har vært inspirasjonskilde til mer også:

– Han er ikke mer sjølhøytidelig enn at han gjerne går med fargerike sokker. Og han har ingenting imot å ta på seg regnbuesokker, forteller hun.

Slike sokker kalles også pride-sokker, og er en humoristisk måte å markere pride-bevegelsen på.

– Elever har fortalt at en så enkel ting som dette sokkevalget, det har betydd mye for dem og styrka både sjøltilliten og identiteten, forteller Maren.

– At noe så enkelt kan bety så mye for noen andre er for meg et bilde av hvor flott det kan være å være lærer. Mye er krevende med læreryrket, men samtidig kan vi utrette viktige ting med svært enkel midler, konstaterer Maren, som en avslutning på intervjuet og en påminning om at elevene snart skal innta klasserommet vi sitter i.

Utdanningsnytts fotograf bøyer seg fram, titter ned og peiker. Mellom Marens buksekant og skolisser ser vi dem: Regnbuesokkene.

– Ja, der var de på plass, gitt, det hadde jeg glemt, smiler hun.