– Savnet av kritiske refleksjoner har fulgt meg i jobben

– Drømmen fortsetter med at jeg, med avhandlinga i bagasjen, blir pedleder i en barnehage der vi virkelig leiker!

Men i virkeligheten slutter nå Birgitte Fjørtoft å leike i barnehage.

«Å ytre seg på personalmøter i barnehagen kan være et vågestykke», skriver hun i lederen i siste nummer av tidsskriftet «Barnehagefolk». Der har hun vært redaktør i en seksti prosent stilling siden 2020.

To dager i uka har hun jobba som barnehagelærer. Det er den jobben hun nå sier opp. Over nyttår venter ny deltidsjobb i Utviklingsforum, som arrangerer kurs og konferanser for barnehagefolk.

– Jeg har gått frustrert hjem fra mange personalmøter, sier hun fra sofaen hjemme, i det gamle hvitmalte trehuset på Hamar, tett på skogen som nå er i intens høstprakt.

– Kommer vi i tvil om vår pedagogiske praksis ivaretar barns beste, er det vår etiske plikt å stille kritiske spørsmål til det vi gjør. Etikk krever kritikk. Savnet av den felles kritiske faglige refleksjonen har fulgt meg i mye av arbeidet som barnehagelærer, sier Fjørtoft.

Les også: Det er for mange regler i barnehagen

Barnet som biter

Eksempel på en debatt som ikke når kjernen for det pedagogiske oppdraget kan, ifølge Fjørtoft, være rundt det vesle barnet som biter. Hva bør personalet gjøre? Arbeide for å tenne lekelyst og lekemiljøer som kan gi barnet gode opplevelser med andre barn, foreslår Birgitte. Forhindre biting, mener personalgruppa.

– Da gjør vi barnet til et problem, i stedet for vår praksis, sier hun.

Når kommuner eller private eiere vil ha gjennomført programmer og opplegg i barnehagene, fører det til debatt, men ofte ikke den debatten Fjørtoft meiner barnehagelærerne bør ta.

– Skepsisen til slike program er stor. Pedagogene ivaretar sin pedagogiske sjølstendighet med å si ja ja, vi bruker nå programma på vår måte. Altfor få barnehagelærere spør hvorfor vi skal bruke dem, fortsetter hun.

Samtidig innrømmer hun at resultatet av en slik tilpassing til eiernes krav om bruk av program ikke alltid er så ille.

– Hva er da problemet?

– Problemet er det som, med barnehagelærernes aksept, ikke blir gjort, fordi vi i stedet følger programmet. Den alvorligste unnlatelsen går utover leiken og pedagogenes deltaking i leiken.

– Er ikke leiken ivaretatt ved at mange pedagogiske program er bygget opp etter et leik-og lær-konsept?

– De er styrte aktiviteter utkledd som leik. Mens barnehagelærernes deltaking i leik er en stor profesjonsforpliktelse. Den er gitt oss fordi leiken har en så avgjørende plass i barnas liv og utvikling, sier hun.

Nærhet via leiken

– Nå har lovverket tydeliggjort barnehagens ansvar for inkludering og for å stoppe og forebygge mobbing, fortsetter Birgitte Fjørtoft.

– Det er et tydelig og konkret eksempel på at barnehagelærerne må inn i leiken for å gjøre jobben, sier hun, og trekker fram ansvaret for at barn blir i stand til å mestre leiken.

– Voksne leiker ofte med barn ved å underholde dem eller ved å delta føyelig. Makter barnehageansatte å leike med barn slik at leiken blir rikere?

Birgitte tar en liten pause mens et stolt sakte smil bryter fram.

– Det er her barnehagelærernes kunnskaper virkelig får skinne, sier hun: – Hvor ligger problemet for et barn som sliter med å komme inn i leik? Er det invitasjonsfasen som er vanskelig? Er det når dramaturgien bygger seg opp til høydepunktet som ikke flyter helt?

– Kjenner jeg barnet, kan jeg for eksempel legge opp leiken vår etter hva barnet sliter med. Og jeg kan ha innvendinger jeg veit jamaldringer ville kunne ha. Jeg kan si ja, vi bygger legoslott, men det skal være et gullslott og vi skal bare bruke gule klosser. Slik får barnet brynt seg på interessemotsetninger i leik, men med en trygg barnehagelærer.

Hun legger også vekt på at leik bygger tillit.

– Jeg var i dyp leik som regnbuedinosaurfisk da ett av barna plutselig gikk ut av rollen og sa at pappa slår mamma. Barnet ble raskt regnbuedinosaurfisk igjen, og vi fortsatte leken. Men jeg hadde fått høre noe viktig. Dette er ikke enestående. Leikekamerater kommer nær hverandre. Tilliten til meg som leikekamerat gjør trolig at jeg får høre mer enn jeg hadde fått uten.

Les også: I Notveien Naturbarnehage er det barna som styrer dagen, ikke klokka

Krever faglig skjønn

Fjørtoft sitter i Lærerprofesjonens etiske råd.

– Å leike sammen betyr alltid å ha felles mål om å holde leiken i gang så lenge som mulig. Samtidig er ferden inn i både leik og etikk noe vi ikke har full kontroll over. Vi må utvikle og ta stilling underveis. Både etikken og leiken krever derfor et godt faglig skjønn. Ingen manualer eller programmer kan erstatte det, konkluderer hun.

Dermed er hun også tilbake til savnet av det hun kaller et kritisk profesjonsfellesskap som forsvarer leikens plass i barnehagen.

– I store kommersielle barnehagekjeder er pedagogiske program som kritikerne mener er detaljstyrte og omfattende, en del av forretningsideen. Kan et kritisk profesjonsfellesskap aleine hamle opp med det?

– Min erfaring er fra kommunale barnehager, svarer Birgitte Fjørtoft, men så varsler et nytt smil et nytt resonnement:

– Sett at jeg får jobb i en slik barnehage. Da ber jeg om en måned der jeg dropper alle program og jobber prosjektbasert ut fra barns interesser. Jeg holder foreldra orientert med pedagogisk dokumentasjon. I slutten av måneden får foreldra velge hva de vil fortsette med, mitt opplegg eller kjedens, sier hun.

Nå er smilet blitt ganske så seierssikkert.

– Før revisjonen av rammeplan for barnehager i 2017 ble mer konkrete standarder for barns barnehageutbytte diskutert, men kom ikke med i revisjonen. Hva hindrer et kritisk profesjonsfellesskap i å avvise program og opplegg fra oven?

– Rammeplanen er likevel for vag om barnehagelærerens rolle til å være et tydelig utgangspunkt for slik kritikk, begynner hun.

– Men ytringsfriheten sikrer oss rett til å protestere. Verken på arbeidsgiver- eller arbeidstakersida veit alle hvor langt den friheten går. Jeg er sjøl blitt trua med advarsel av arbeidsgiver på grunn av protester. Takket være støtte fra Utdanningsforbundet kunne jeg vise at det ikke var hjemmel for å møte min kritikk slik, sier hun, men understreker at det er vanskelig å stå i konflikt.

– Ikke lett

– Det er også skummelt å kaste seg ut i leik. Legg til at vi sjelden er mange nok på jobb til at bemanningen går opp. To tredeler av de ansatte har ikke barnehagelærerutdanning, bare få har mastergrad. Jeg var leder for ei avdeling med 15 barn, der vi hadde sju barnevernssaker gående parallelt. I alt dette skal vi forvalte barnehagens store, viktige og vanskelige mandat. Mandatet skal forvaltes i hvert bleieskift vi tar og hver gummibukse vi kler på. Naturligvis er det ikke lett.

Likevel poengterer hun hvor krava om endring må komme fra:

– Fra barnehagelærerne nederst i systemet. Det er vi som er ekspertene på barns beste. Vi må si ifra.

– Kommer du tilbake til barnehagegolvet?

– Jeg håper det. Drømmen er jo å få gå grundig og vitenskapelig inn i barnehagelæreres deltaking i leik, for så å praktisere det, sier hun.

– Når jeg leiker hauk og due med ungene, heter duene barnehagebarn og duemor barnehagelæreren, fortsetter Birgitte Fjørtoft.

– Den mest prestisjefylte rolla er barnehagelæreren. Mens vi forbereder leiken og ungene tripper spent, roper de at «jeg vil være barnehagelærer.» Det er flott å se!