Om å møte Paulo Freire som ung student
En ung norsk masterstudent møtte Paulo Freire gjennom tilfeldigheter. Gjennom disse tekstene, skapt i en helt annen kulturell sammenheng, fant hun en holdning til læreryrket som hun kunne kjenne seg igjen i.
Jeg hadde aldri hørt om Paulo Freire da jeg begynte på master i pedagogikk. Da hadde jeg jobbet flere år som barnehagelærer. Jeg hadde vært utvekslingsstudent i Brasil, og har alltid hatt stor interesse for landet og språket. Det var derfor jeg spisset ørene en gang jeg hørte en foreleser i pedagogisk teori nevne i en bisetning noe om den brasilianske pedagogen Paulo Freire. Jeg husker at jeg tenkte at dette måtte jeg finne ut mer om. Men på pensum sto det mange andre teoretikere, og jeg hadde nok med å forholde meg til disse, helt frem til jeg skulle begynne på selve masteroppgaven. Jeg hadde forvillet meg inn i den filosofiske delen av pedagogikken, et spennende og nytt sted for en praktiker med utgangspunkt i småbarnspedagogikken. For meg ble det et opplagt valg å skrive om den tyske pedagogen Friedrich Fröbel, også kalt «barnehagens far». Min veileder spurte i den sammenheng om jeg snakket tysk, han anså det som et fortrinn å kunne lese originalkilder. Jeg svarte nei, men at jeg kunne portugisisk. Det ble altså språket som tilfeldigvis skulle lede meg til Paulo Freire.
Det handler om kjærlighet
Jeg startet med å lese De undertryktes pedagogikk på norsk. Det virket som det riktige stedet å starte, da det var denne boken han først og fremst var kjent for. Det er også den eneste som er oversatt til norsk, og den eneste av hans bøker som er gitt ut av et norsk forlag. Selv om konteksten i denne boken ikke var gjenkjennelig, så ble jeg allikevel engasjert av hans lidenskap for kjærligheten som bærebjelke i samhandlingen mellom mennesker. Frigjørende pedagogikk hos Paulo Freire handler om kjærligheten som finnes i verden og mellom mennesker. Det han skriver, berører noe i meg som menneske, og for Freire finnes det ikke et skille mellom mennesket og pedagogen, ettersom pedagogikk først og fremst handler om møtet mellom mennesker.
Jeg er ikke, jeg kan ikke være, uten at du er, uten at du får være. Fremfor alt, jeg er ikke hvis jeg nekter deg å være.
Paulo Freire
Freires drøm er at en demokratisk skole skal bidra til en mer rettferdig verden. I denne skolen skal all undervisning og læring være smidd i en universal etikk som er basert på kjærlighet til mennesket og verden. Denne lidenskapen fant jeg hos Freire i De undertryktes pedagogikk, men da jeg begynte på de neste bøkene hans, ble jeg rett og slett satt i fyr og flamme. Det var som om det jeg leste, bekreftet meg som pedagog, inspirerte og engasjerte meg, og vekket en kamplyst i meg, som jeg egentlig ikke visste at jeg hadde. Det var som om jeg kjente igjen mitt eget pedagogiske grunnsyn i det han skrev; et grunnsyn som naturlig nok finner mye av sitt opphav i det lovfestede formålet for norsk skole og barnehage, som igjen er formet i den kristen-humanistiske filosofien, hvor troen på hvert individs unike verdi står sentralt.
Å lese på originalspråket
Da jeg begynte å lese Freire, hadde jeg fått hjelp av min tidligere lærer i portugisisk i Brasil til å få tak i Freires bøker på originalspråket portugisisk. Derfor forholdt jeg meg både til den norske, den engelske og den portugisiske utgaven, da jeg først leste De undertryktes pedagogikk. Jeg oppdaget at det var en del forskjeller mellom den norske og den portugisiske utgaven. Dette trigget min nysgjerrighet, og jeg tok fatt på oppgaven med å lese Freires originaltekster.
Jeg lærte fort to ting om Paulo Freire: 1) Han liker å bruke mange spennende ord og metaforer, og 2) han liker lange setninger og unngår helst å sette punktum. Det ble mange timer med ordbok og samtaler med min portugisisklærer i Brasil for å nøste opp i det Freire skrev, slik at jeg kunne videreføre semantikken og ikke bare ordene over til norsk. Noen steder i de engelske oversettelse opplevde jeg at det var tatt noen snarveier. Metaforer kan miste sin mening i oversettelsen, og refleksjoner kan få ny mening når de formuleres av en med et annet pedagogisk grunnsyn. Jeg oppdaget at flere avsnitt, også et helt forord, har blitt utelatt i de engelske oversettelsene. Det kan være fordi innholdet ikke politisk og kulturelt lar seg oversette til den amerikanske konteksten, og noen ganger er slike endringer nødvendige tilpasninger. Her kan jeg likevel tilføye at jeg ikke anser det som noen forutsetning å kunne lese portugisisk for å få utbytte av å lese Paulo Freire, de engelske utgavene er gode og gir det samme utbyttet hvis man vil bli kjent med hans filosofi og ideer.
Det har også vært mange som har skrevet om det Freire har prøvd å formidle i sine tekster, og det er i flere tilfeller disse kommentarene som har vært grunnlaget for kritikken som er blitt rettet mot ham gjennom årene. Dette kommenterer Freire selv i sin mer selvbiografiske bok. [SE NOTE 1] Håpets pedagogikk – et gjensyn med De undertryktes pedagogikk (1992). Her skriver han at man ikke kan bygge sin kritikk av en forfatter uten faktisk å ha lest hva han skriver. I en annen bok har han et kapittel som handler om ikke å gi etter for utfordringene ved vanskelige tekster. [SE NOTE 2] Dette ble for meg som en direkte kommentar fra Freire om å komme meg igjennom originaltekstene, selv om jeg mange ganger var på nippet til å gi opp. Det var strevsomt å komme igjennom de portugisiske tekstene, men jeg ville være sikker på at jeg forsto Freire godt nok til å kunne presentere hans tekster på norsk på en forsvarlig måte.
Det skulle vise seg at jeg hadde gjort arbeidet tyngre enn det som var nødvendig. For bøkene jeg arbeidet med, var faktisk oversatt til engelsk, men hadde fått helt andre titler enn de har på portugisisk. Dette kan være et moment å merke seg for andre som ønsker å ta fatt på Freire på originalspråket.
Freires nyere tekster
Boken Lærer ja, tante nei! Brev til de som våger å undervise [SE NOTE 3] ble mitt første møte med Freires senere tekster, det vil si det han skrev etter han kom tilbake fra sitt politiske eksil. Freire møtte da et Brasil i endring. Det var blitt et land i demokratisk utvikling, og bøkene han skrev på 90-tallet, kom til å ta for seg utdanningen og lærerens rolle i denne. [SE NOTE 4]
Bokens tittel var interessant for en med bakgrunn fra barnehagepedagogikken. (U)vanen med å kalle (barnehage)lærere [SE NOTE 5] for «tanter» finnes tydeligvis ikke bare i Norge, men også i Brasil, og Freire er kontant og eksplisitt i hva han mener om dette:
"Grunnen til at den moderne lærer ennå blir redusert til tante, er at denne praksisen opprettholdes av diskursen i samfunnet ved at også lærerne selv bruker dette begrepet om seg selv. Det er et «usynlig» forsøk på å forsøte, eller mildne, lærerens rolle i samfunnet, og i det politiske bildet. (…) Det å være lærer, er noe man er med hele seg, både fysisk, mentalt, kognitivt og følelsesmessig. (…) En tante kan være tante uten å elske sine tantebarn, og trenger ikke engang å like å være tante, men en lærer kan ikke være lærer uten å ønske sine elevers beste." [SE NOTE 6]
I den amerikanske oversettelsen er denne forklaringen blitt utelatt, og inni boken brukes begrepet «cuddly mothers», men det hele mister kruttet når det ikke lar seg kontekstuelt oversette. Freire avslutter forordet i denne boken med å skrive at hver og en må få identifisere seg slik de selv ønsker, men at han står fast ved sitt standpunkt og hevder at det alltid vil ligge skjulte implikasjoner som reduserer lærens rolle ved å kalle henne for tante. [SE NOTE 7] Dette avsnittet er ikke med i den engelske oversettelsen. [SE NOTE 8]
Lærer ja, tante nei! er skrevet i brevform, som innebærer at hvert kapittel er et brev fra Freire til leserne. I denne boken blir man kjent med Freires lidenskap for selve profesjonsdannelsen. Han tar for seg temaer som motivasjoner for å ta lærerutdanning, utfordringer man kan møter i arbeid med tekst og teori, og om første dag i klasserommet. Han utforsker også nye uttrykk og begreper som han mener betegner essensielle egenskaper hos en progressiv lærer. Det er også et gjennomgående tema i Freires senere tekster at en pedagog aldri er utlært, og i denne boken berører han temaer som kan bidra til refleksjon over egen praksis, men også temaer som kan være utgangspunkt for diskusjoner og refleksjoner blant pedagoger i fellesskap.
Paulo Freire mener objektivitet er umulig i en autentisk undervisningspraksis. For ham er det å skjule sine standpunkt og holdninger som å lyve for elevene, fordi elevene lærer av hvem læreren er og hvordan læreren handler. Denne ærlige og direkte måten å skrive på gjør Freires tekster verdifulle som utgangspunkt for diskusjon og debatt, fordi de provoserer like mye som de inspirerer. Freire mener at det å bli følelsesmessig engasjert er en naturlig del av det å være menneske, og dermed også burde ha en mer anerkjent plass i profesjonsdanningen av lærere. Han mener det krever et stort mot å tørre å være seg selv som menneske i møte med elevene, men også i møtet med seg selv:
"Det er umulig å undervise uten dette motet til å ville (andre) godt, uten motet til å prøve tusen ganger før man gir opp. Det er umulig å undervise uten en forankret, gjennomført og godt vedlikeholdt evne til å elske. Derav undertittelen på denne boken: brev til de som tør å undervise. Det er nødvendig å våge, i ordets rene forstand, å snakke om kjærlighet uten å være redd for å bli kalt bløt eller til og med uvitenskapelig» (fra forordet til Lærer ja, tante nei, oversatt av artikkelforfatteren)
Freires nøkkelbegreper
I boken Autonomiens pedagogikk, som ble utgitt året før Freire gikk bort, tar han med temaene fra Lærer ja, tante nei og fordyper seg ytterligere i dem. Denne boken introduserer leserne for noen av de nyeste begrepene til Paulo Freire. På engelsk har boken fått tittelen Pedagogy of freedom – etics, democracy and civic courage, som gir en god pekepinn på hvilke temaer boken tar for seg. Allikevel viser den originale, og noe mindre overdådige, undertittelen bedre at dette er en bok om undervisningspraksis, skrevet til lærere. Oversatt til norsk blir den: Nødvendige egenskaper i undervisningspraksis.
En rød tråd gjennom de temaene Freire tar opp i de nyere tekstene, er hva som kreves av læreren som menneske, og at utdanning først og fremst handler om møtet mellom mennesker. Et av disse temaene er det å erkjenne sin egen uferdighet, som når han han i Autonomiens pedagogikk bruker begrepene «å tenke riktig» eller «riktig tenkning» (på portugisisk «pensar certo», og på engelsk «correct thinking»). Hvilken oversettelse som blir best på norsk, må hver leser selv gjøre seg opp en mening om, ettersom dette begrepet, eller uttrykket, tar opp i seg så mye av det Freire mener er en del av en demokratisk og progressiv undervisningspraksis.
Det handler om hvordan man tenker, og ikke om hva [SE NOTE 9] . Dette er noe som må praktiseres av læreren, dersom elevene skal lære dette. Freire mener at man ikke kan skille epistemologisk tenkning fra etisk tenkning, fordi læring handler om samhandling mellom mennesker. Her kjenner man også igjen Freires kjente begrep conscientização, som handler om mye mer enn å bli bevisstgjort. Det handler om å bli bevisstgjort sin rolle i verden og i historien. For en lærer handler dette om å ta innover seg det store ansvaret som ligger i rollen som lærer, og å våge og tørre å være seg selv i møte med oppgavene som lærer.
"Det krever også mot å stå i tjenesten over lang tid, under disse forholdene vi kjenner til: dårlig lønn og mangel på respekt, og samtidig holde stand mot fristelsen til å bli kynisk." (sitat fra Lærer ja, tante nei) [SE NOTE 10]
En utdanning i håp
Freires drøm er at utdanningen skal bidra til at elevene blir demokratiske borgere som engasjerer seg for sitt samfunn og sine medmennesker. Dette skal skje gjennom en pedagogisk praksis som er støpt i en universell etikk, basert på kjærlighet til mennesket og verden. Freire skriver at håpet er et ontologisk behov; noe menneske trenger for å overleve. Hos Freire blir det å lære elevene å håpe, en slags utdanning i håp, løftet frem som en av utdanningens viktigste oppgaver, spesielt i dag. Uttrykket, eller begrepet, the possible dream er noe Freire alltid har båret med seg, men som han er spesielt opptatt av i sine senere tekster. Å oversette dette til «den mulige drømmen» fungerer ikke så godt på norsk, men det kan forklares som det å ha tro på at selv den mest utopiske drøm er oppnåelig.11 Freire mener at det ikke er uvitenskapelig å lære elevene å drømme om en utopisk fremtid.12 Han mener derimot at dette er en helt nødvendig del av utdanningen og dannelsen. Freires drøm var nettopp at skolen og utdannelsen skulle bidra til at elevene vokste opp med håp, ønske og evne til å gjøre verden til et bedre sted. For Paulo Freire var dette en oppgave for den modige lærer.
NOTER
1 Titlene på Freires bøker er her presentert i norsk oversettelse, hentet fra Lindvig, 2017.
2 Teachers as cultural workers s. 49–50
3 Oversatt av forf. Org.tittel: Professora sim, tia nao! – cartes a quem ousa ensinar
4 Les mer i Lindvig, 2017
5 I Brasil starter barna på skolen tidligere enn i Norge
6 Lindvig 2017, s. 43–44
7 Eller onkel, som er relevant i norsk kontekst.
8 Lindvig 2017, s. 44
9 Lindvig 2017, s. 67
10 Paulo Freire i Professora sim, tia nao s. 8, skrevet i 1993, oversatt av artikkelforfatteren
11 Eksempler: drømmen slaver hadde om frihet hundre år før det skjedde, eller drømmen kvinnene som kjempet for stemmerett hadde mens det virket uoppnåelig.
12 Lindvig 2017, s. 43–44
