Brasil og kampen mot arven etter Freire
En ultrakonservativ utdanningsbevegelse i Brasil har satt seg som mål å kvitte seg med arven etter Freire.
Paulo Freires dialogiske pedagogikk har hatt stor påvirkningskraft i brasiliansk skoleverk og utdanningsforståelse. I 2012 ble han (post mortem) offisielt utnevnt som «beskytter» av Brasils utdanningssystem. Dette var under Dilma Rousseff, presidenten fra Arbeiderpartiet (PT), som Freire i sin samtid var med på å stifte. I ettertid har Brasil vært gjennom filleristende politiske omveltninger. Rousseff ble avsatt ved riksrett i 2016. I 2018 ble Luiz Inácio Lula da Silva, tidligere president og PTs presidentkandidat for 2018-valget, kastet i fengsel med korrupsjonssiktelse (som i ettertid har vist seg å være fabrikkert). Den som så vant valget og overtok presidentskapet, var Jair Bolsonaro.
Med Bolsonaro som president
Bolsonaro har militær bakgrunn, og presidentskapet hans har betydd en nostalgisk romantisering av militærdiktaturet, omgjort til konkret politikk. Innsetting av militært personell i ministerposter og andre viktige samfunnsfunksjoner, privatisering av statlige selskaper, kutt i offentlige helse- og utdanningsbudsjetter og å få Brasil ut av internasjonale klimaavtaler er noen av ingrediensene fra hans regjeringstid. Internasjonalt er han det siste året kanskje mest omtalt for sin forakt for koronabekjempelse.
Den avpolitiserte skolen
Med et slikt bakteppe er det kanskje ikke så overraskende at den ultrakonservative utdanningsbevegelsen Escola sem Partido (ESP), som på norsk betyr «skole uten parti» har fått god grobunn under Bolsonaro. ESP, som egentlig ble stiftet tilbake i 2004 av advokaten Miguel Nagib, har som eksplisitt mål å fjerne arven etter Freire. Begrunnelsen er at det de omtaler som kommunistiske lærere, indoktrinerer forsvarsløse barn med såkalt «kulturmarxistisk ideologi». ESP skal i stedet danne politisk nøytrale skoler, der lærere skal være nøytrale instruktører. De lærerne som likevel ytrer sin mening i klasserommet eller tar opp kontroversielle temaer, skal kunne straffeforfølges (Knijnik, 2020).
ESP har et konservativt tankegods, og mener at mens skoler skal stå for instruksjon i temaer som språk eller matematikk, skal familiene stå for den egentlige utdanningen av barna. Blant temaene som skolene ifølge ESP ikke bør undervise i, er seksualundervisning, «kjønnsideologi» (etiketten enkelte ultrakonservative og incel-miljøer bruker om temaer som likestilling, vold mot kvinner eller feminisme), LHBT, aktivisme, venstresidens ideologier og religion. ESP kan kanskje virke ekstremt og marginalt, men i dagens politiske klima i Brasil har bevegelsen vokst betydelig, spesielt i enkelte delstater der konservative politiske krefter står sterkt. ESP fremmer både mediestrategier og tilbyr pakker med lovforslag. Et av disse, som åpnet for at elevene kunne filme lærerne i timen, ble forbudt av domstolene fordi det skadet både læreres akademiske frihet og elevers personvern. Likevel tilbyr ESP en anonym nett-tjeneste der elever kan laste opp videoer fra klasserommet. Enkelte lærere har blitt straffeforfulgt, mens andre har fått sparken. Trolig er selvsensur mer utbredt (Freitas, 2019).
Sivil-militære skoler har også blitt innført, der politiet står for disiplin, og lærere står for undervisningen (Watson, 2019). Utviklingen i Brasil viser tydelig hvordan utdanning er politisk, og hvordan dialogbaserte metoder for Bolsonaros politiske prosjekt er uforståelig, eller farlig. Begrepsbruken til denne ultrakonservative bevegelsen er likevel ikke unik for Brasil. Ord som kjønnsideologi og kulturmarxisme kjenner vi fra høyreekstreme miljøer også i Norge. Samtidig har brasilianske tenketanker, som har vært støttespillere for ESP, internasjonale forbindelser med kobling til blant annet USA-baserte Atlas Network. Det er kanskje viktig å se på utviklingen i Brasil ikke som et fjernt og «eksotisk» fenomen, men som et radikalt uttrykk for globale konservative tankestrømninger.
OM FORFATTEREN
Susanne Normann er stipendiat i kultur- og samfunnspsykologi ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og er med i redaksjonsrådet for latinamerikansk sakprosa i Camino forlag. Hun har bodd og jobbet 15 år i Latin-Amerika, blant annet som koordinator for Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader.
LITTERATUR
Freitas, J. (2019). Do medo à autocensura: sintomas evidenciam que Escola Sem Partido se fez ‘lei’. Hentet 20.06.2021 fra: https://ultimosegundo.ig.com.br/educacao/2019-06-01/do-medo-a-autocensura-sintomas-evidenciam-que-escola-sem-partido-se-fez-lei.html
Knijnik, J. (2020). To Freire or not to Freire: Educational freedom and the populist right‐wing ‘Escola sem Partido’ movement in Brazil. British Educational Research Journal,7(2), 355–371. https://doi.org/10.1002/berj.3667
Watson, K. (2019. 07.05). How Brazil’s culture wars are being waged in classrooms. BBC News. Hentet 20.06.2021 fra: https://www.bbc.com/news/world-latin-america-48039435
