Kritisk og avkoloniserende pedagogikk
Freire revolusjonerte pedagogikken i sin samtid. Men hans kritiske blikk hadde sitt utgangspunkt i samfunnsteorier utviklet i Europa, en tenkning som ikke alltid fanger opp diversiteten og kraften i de amerikanske folkenes tradisjoner.
Freires arbeid og forfatterskap resulterte i utviklingen av en kritisk pedagogikk, eller en pedagogikk for de undertrykte. Det pedagogiske prosjektet hadde dialog og maktkritikk som metode, og som mål å tegne opp en utdanning som kunne bidra til kritisk refleksjon, bevisstgjøring og sosiale endringer. Frigjørende læring handlet ikke for Freire om å finne de best fastsatte teknikkene, men heller om en politisk og moralsk praksis som kunne danne kunnskapsgrunnlaget for studentenes kritiske samfunnsdeltakelse.
Avkolonisering og frigjøringsteologi
Prinsippene for en dialogisk og maktkritisk lærer−elev-relasjon har fått stor innflytelse mange steder i verden. Freire selv tilbrakte omtrent 15 år i eksil etter at han ble arrestert kort tid etter innføringen av militærdiktaturet i Brasil i 1964. Han står igjen som en aktør i et viktig historisk øyeblikk i Latin-Amerika. Samtidig som militærdiktaturene kastet kontinentet inn i en periode med skitten krig og graverende menneskerettighetsbrudd, blomstret et revolusjonært tankegods. Øyeblikket kan beskrives som en avkolonisering, fordi samtidig som den europeiske arbeiderklassens kampformer og marxistiske tankegods hadde stor påvirkningskraft i Latin-Amerika, foregikk en latinamerikanisering – teorien måtte nemlig endres for bedre å forstå og svare til Latin-Amerikas virkelighet.
Samtidig bevegde deler av den katolske kirka seg fra 60-tallet i en mer progressiv retning, som i Latin-Amerika skapte frigjøringsteologien: Gud sto på de fattiges side, og den kristne teologien som fokuserte på frelse etter døden, ble forvandlet til en lære om å skape Guds rike på jorden, altså å kjempe mot urettferdighet – her og nå. Paulo Freire både bidro til og næret sine egne tanker og praksis i disse strømningene.
Urfolks dypere kritikk og modeller for bærekraft
Når vi i år feirer 100 år siden Paulo Freire ble født i Pernambuco i Nord-Brasil, kan vi se hvordan hans kritiske pedagogikk videreføres, men også plasseres i et kritisk lys av nåtidens kritiske strømninger. Urfolks epistemologier, verdisystemer og kosmologi var i Freires samtid på 60- og 70-tallet levende, men skjult i hvert enkelt folks grender og dalfører. Urfolk var i mange land utsatt for omfattende forfølgelse og folkemord. De eldre spirituelle guidene i Guatemala måtte for eksempel beskyttes fra hærens forfølgelse, fordi hæren forsto at ved å henrette de eldre kunne de få lokalsamfunnene til å gå i oppløsning; det var de eldre som bevarte lokalsamfunnenes kollektive minne og åndelighet. Selv frø måtte gjemmes da hæren tok i bruk den brente jords taktikk. I Brasil var urfolk utsatt for enorme ødeleggelser. Deres skoger ble hugget ned, de ble forsøkt utryddet ved hjelp av virusangrep, og de måtte gjennom tvangsomplasseringer til reservater, en historie som for øvrig ikke ble særlig kjent før Sannhetskommisjonen leverte sin rapport om militærdiktaturet i 2014, der et lite kapittel var viet til urfolks situasjon. [Se note 1] Men etter at militærdiktaturene i Latin-Amerika tok slutt på slutten av det forrige århundret, har urfolk styrket sin regionale og internasjonale alliansebygging. I tillegg skapte nyliberalismens brutale inntog i Latin-Amerika, som skjøt fart på 80-tallet, nye kamper og fronter: omfattende gruvedrift, vannkraftsutvikling og monokultur. Alt dette bringer gjerne med seg omfattende miljøødeleggelser og truer ofte urfolks og selvbergingssamfunnenes kulturelle overlevelse, som er direkte tilknyttet naturelementene.
I dag er miljøaktivister og spesielt urfolk i Latin-Amerika blant de mest utsatte i verden for vold og drap i forbindelse med denne typen miljøkonflikter (Sovacool, 2021). Kampene står om territoriet, om utviklingsmodeller og om fremtiden vår. I disse harde kollisjonene oppstår kulturelle revitaliseringsprosesser og utstrakt kunnskapsutveksling mellom urfolk, afro-etterkommere, kvinneorganisasjoner, fiskere og småbønder. Mange regionale nettverk har oppstått, nettopp for å stå opp imot utvinningsindustrien sammen. Modeller for el buen vivir, på norsk det gode liv, som fremmer kritikker av vekstbaserte løsninger til dagens klimakrise, og livssyn basert på relasjoner til menneskelige og ikke-menneskelige livsformer, affekt, respekt, moral og økologisk balanse, har begynt å få fotfeste i akademia også utenfor Latin-Amerika. Den kritiske latinamerikanske pedagogikken er i dag derfor også blitt til en avkoloniserende pedagogikk ut fra Abya Yala, som i kuna-urfolkets språk betyr moden jord, levende jord eller blomstrende jord, og er et synonym med Amerika som mange har tatt i bruk. Det er også en pedagogikk for re-existencia (Achinte, 2013), eller å komme til live igjen. Det vil si å hente frem igjen språkene, frøene, kunnskapssystemene og spiritualiteten, som både har manglet anerkjennelse og ofte vært forfulgt. Slik vil man kunne bygge opp igjen et annet og mer mangfoldig Abya Yala. Det vil også kunne være et kritisk og avkoloniserende bidrag til den globale debatten omkring kolonialisme, rasisme og klimaendringer.
Freires begrensede blikk
Så selv om Freire revolusjonerte pedagogikken i sin samtid, var den kanskje, med et avkoloniserende blikk, fortsatt for eurosentrisk? Edgardo Lander, en forfatter kjent for uttrykket kunnskapens kolonialitet, skriver om Freires samtids teoretiske produksjon at den
"[…] fortsatte å befinne seg innenfor grensene til et universelt meta-narrativ om modernitet og framgang. Bare sjeldent utforsket den de enorme implikasjonene til den pluraliteten av historier, subjekter og kulturer som karakteriserer Latin-Amerika." (Lander, 2000, s. 521, min oversettelse)
Den europeiske kritiske teorien, som Freire kanskje kan sies både å ha videreført og utfordret, maktet ifølge dagens latinamerikanske avkoloniserings-tenkere ikke å anerkjenne denne diversiteten som en styrke eller å fange opp hvordan, selv om kolonialismen formelt er over i Latin-Amerika, arven etter den fortsetter å være høyst levende, i samfunnsstrukturene, i skoleverket og i interkulturelle relasjoner. Den europeiske kritiske teorien klarer ikke dette, for i relasjonen mellom folk i Europa og Abya Yala er det Europa som inntar den undertrykkendes blinde blikk. Og nettopp her ser vi kanskje noe av videreføringen av Freires tankegods i avkoloniserende teori: Hodet tenker fra der hvor føttene våre tråkker. Og mens Freires pedagogikk var svært farlig for datidens maktelite, ligger «farligheten» ved dagens avkoloniserende pedagogikk i at den setter spørsmålstegn ved vestlige, vektbaserte utviklingsmodellers evne til å garantere menneskenes overlevelse her på jorda.
OM FORFATTEREN
Susanne Normann er stipendiat i kultur- og samfunnspsykologi ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og er med i redaksjonsrådet for latinamerikansk sakprosa i Camino forlag. Hun har bodd og jobbet 15 år i Latin-Amerika, blant annet som koordinator for Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader.
NOTE
1 Sannhetskommisjonens rapport ble klar i 2014, nesten tretti år etter at Militærdiktaturet (1964–1985) tok slutt. Den undersøkte omfanget av forbrytelser mot menneskeheten i denne perioden. Rapporten i sin helhet er tilgjengelig her: http://cnv.memoriasreveladas.gov.br
LITTERATUR
Achinte, A.A. (2013). Pedagogías de la re-existencia. Artistas indígenas y afrocolombianos. I: C. Walsh (red.), Pedagogías decoloniales: prácticas insurgentes de resistir, (re) existir y (re) vivir, 1, 443−468.
Lander, E. (2000). Eurocentrism and colonialism in Latin American Social Thought. Nepantla. Views from South, 1, 3, 519−532.
Sovacool, B.K. (2021). Who are the victims of low-carbon transitions? Towards a political ecology of climate change mitigation. Energy Research & Social Science, 73, 101916.
